Kunst og virkelighet

Av: Tommy Sørbø

For tjuefem år siden var jeg fascinert av postmodernismen. Den gangen ville jeg sikkert svart noe sånt på disse spørsmålene:

EN POSTMODERNE DRØM

Skillet mellom fakta og fiksjon er en illusjon. Enhver presentasjon av såkalte historiske realiteter, enten vi kaller den vitenskapelig, folkeopplysende, underholdende eller simpelthen bare som et utgangspunkt for fri diktning, er og blir subjektiv. Altså, en fortelling. Min fortelling. Vår fortelling. Hvordan en hendelse, situasjon, eller et menneske for den saks skyld, dypest sett er eller var, finnes det ikke bare ett svar på. Å lete etter mennesket bak masken, bak scenen, bak imaget, bak språket, er like fåfengt som det er for Peer Gynt å finne løkens kjerne. Menneskets eneste «sanne natur» (i den grad en postmodernist ville ta et så belastet uttrykk i sin munn) er maskespillet selv. Og så ville jeg sikkert ha levert et forsvar for oppløsningen av sjangergrensene, ispedd ord og begreper som: hybrid, urenhet, sjangerblanding, cross-over, fusion, kitsj, camp, kontekstfleksibilitet og narrativer.

Men det er lenge siden vi var karnevaleske og sambaen var løs i gatene. Den gangen glade nihilister trodde historien var død, og at det skulle bli like fint å jobbe som å danse. Euforien over datateknologien og internettets mange muligheter er erstattet av frustrasjon over at det ikke alltid er mulig å fastslå hvilken verden som er den virkelige. Og ironisk nok har det mest uvirkelige og medieskapte produkt av dem alle, Donald Trump ledet an i denne kampen. Mannen som sikkert ikke aner hva postmodernismen står for, har rett og slett tjuvlånt den postmoderne dekonstruksjonen til å «avsløre» at det politiske motstandere tror er sant, ikke er noe annet enn fake-news. Med følgende resultat: Han har blitt en av verdens mektigste menn. Og tilliten til mediene er mindre enn noensinne.

Postmodernistene hadde en vakker drøm om at det å leve i en virtuell verden, der skillet mellom fakta, fortelling og fiksjon var flytende og temporær, ville virke frigjørende både på kunstartene og hvert enkelt individ. Slik gikk det ikke. For selv om sjangergrensene utvilsomt har blitt mindre vanntette både i filmen og litteraturen, vil de fleste av oss fremdeles vite hva som er sant, hva som er fake, og hva som «bare» er dikt og forbannet løgn. For all del, vi blir gjerne med på leken, men da må vi vite at det er det vi gjør, leker. I leken blir nemlig ikke sannheten lenger et mål, kun et middel.

VIRKELIGHETEN ETTERLIKNER KUNSTEN

Et eksempel. For noen uker siden holdt Trumps advokat, Rudi Guiliani en pressekonferanse der han forsvarte Trumps anklager om valgfusk ved presidentvalget i USA. Han virket sant å si ikke veldig bekvem, der han sto og svettet foran tv-kameraene, mikrofonene, lyskasterne og et kritisk pressekorps. Plutselig pipler det en liten brun bekk nedover kinnet hans. Han oppdager det først etter en liten stund, men da er det for sent. Da har vi alle sett det, og rett etterpå er sosiale medier full av kommentarer: Fyren smelter. Møkka pipler ut av ham. Fasaden revner. Jukset viser seg. Regimet går i oppløsning. Sannheten kommer for en dag. Masken faller.

For min egen del tenkte jeg, faen heller, denne lille detaljen, så filmatisk, så effektiv som metafor, den burde virkeligheten ha overlatt til noen som virkelig kan det; dramatikerne, forfatterne, regissørene og alle andre som kommer til å jobbe med den fremtidige filmatiseringen av Trump-regimets siste tragikomiske krampetrekninger. Men så skjønte jeg plutselig hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Jeg hadde jo sett dette før, i kunsten. Nærmere bestemt i Viscontis legendariske film, «Døden i Venedig», basert på en novelle av Thomas Mann med samme navn.

I filmens sluttscene sitter hovedpersonen, forfatteren, åndsmennesket og skjønnånderen, Gustav Aschenbach i sin kremgule dress på stranden, mens svette og små bekker av hårfarge renner nedover det bleke ansiktet hans. Og til Gustav Mahlers sødmefylte adagietto dør han, mens han stirrer utover havet, der den vakre gutten han har avstandsforelsket seg i langsomt viskes ut i disen.

På Guilianis pressekonferanse var det rett og slett livet som et øyeblikk etterliknet kunsten. Noe som naturligvis farget min vurdering av det jeg så og hørte, og gjorde at jeg erstattet min politiske og etiske målestokk med en estetisk. I lys av «Døden i Venedig» og dens bittersøte dekadanse-motiv, forvandlet plutselig Guiliani seg fra en korrupt kjeltring til en karakter i en film eller skuespill, som jeg ikke greide å la være å synes synd på, fordi det var så tydelig at hans dager var talte. Der og da ble spørsmålet om løgn eller sannhet fullstendig overdøvet av fortellingen om en mann som mot alle odds kjempet for sitt politiske liv og ettermæle.

NÅR ESTETIKKEN BLIR MÅLESTOKKEN

Nå deler jeg neppe referansene til Thomas Mann og Visconti med så mange andre, og i hvert fall ikke med Trumps støttespillere. Likevel tror jeg min reaksjon kan være med på å forklare hvorfor Trump ble president i USA: Når vi bedømmer noe som estetikk, det være seg politikk, historie eller vitenskap, så har vi en tendens til å identifisere oss med fortellingens protagonist uavhengig av fornuft og moral.

At det Trump sier og gjør ikke henger på greip rent logisk, later nemlig ikke til å bekymre velgerne hans. Ikke en gang det, at det er de som i praksis har mest å tape på hans politikk. Det viktigste for dem ser ut til å være at han fremstår som handlekraftig, folkelig og morsom, og ikke minst, at han makter å gjøre politikk om til et underholdende realityshow med seg selv som underdog i hovedrollen. En underdog som hele tiden banner i den politiske kjerka, leverer lytekomiske karakteristikker av sine motstandere og lett fordøyelige punchlines på Mot-i brøstet-nivå.

I over hundre år har også avantgardister ønsket å viske ut grensene mellom kunst og virkelighet, mellom on-stage og off-stage og representasjonen og det representerte, skjønt ut fra en helt annen ideologi enn Trumps. For dem representerte kunsten en frigjørende kraft, som de håpet ville bane veien for et bedre samfunn. Og ved hjelp av gateteater, performances, happenings, improvisasjoner, aksjoner og en uendelighet av andre intervensjoner i virkeligheten, ønsket de, enten de kalte seg dadaister, suprematister, futurister, surrealister, aksjonister eller spontanister å snu opp ned og bak fram, på alt som var sikkert og visst, trygt og traust, opplest og vedtatt.

Salvador Dali skal en gang ha forsøkt å gjøre revolusjon ved hjelp av noen gigantiske loffer, som han og andre kunstnere over hele verden uten nærmere forklaring planla å gå omkring å bære på. Som attenårig wannebe-surrealist prøvde jeg meg på noe av det samme. Jeg løp ut i Porsgrunns mest trafikkerte veikryss midt under rushet iført en rar hatt og lot som jeg dirigerte trafikken som en symfoni, fordi jeg regnet med at det kom til å skremme både vettet og snusfornuften av A4-folket. Ingen av oss lyktes. Men det har i en viss forstand dessverre Trump gjort med sin populistiske røre av underholdning, show, politikk, styre og administrasjon.

VIKTIG DEBATT

Dette er en utvikling som medieviteren Neil Postmann advarte mot allerede i 1985, i boken «Vi morer oss til døde», der han viser hvordan fjernsynets sammenblanding av høyt og lavt, likt og ulikt, fakta og fiksjon, gjør alt om til underholdning. Og at vi ikke lenger vurderer viktige samfunnsspørsmål utfra vår fornuft som borgere, men som seere basert på vår estetiske fascinasjon.

Å bruke historiske begivenheter som utgangspunkt for underholdning og opplevelser kan gi de mest fantastiske resultater, også når man dikter der kildene ellers er tause. Tenk bare på Shakespeares «Hamlet» eller Ibsens «Kongsemnerne». Likevel bør vi hilse debatten om forholdet mellom fakta og fiksjon velkommen. Som dramatiker hadde jeg naturligvis ikke likt å høre at min versjon av dronning Elisabeth ikke har noe med virkelighetens Elisabeth å gjøre, men det spørs om jeg ikke burde bli mer urolig den dagen publikum har blitt så kule og kontekstfleksible, at de ikke lenger bryr seg om skillet mellom kunst og virkelighet.

Om forfatteren:
Tommy Sørbø er kunsthistoriker, forfatter og dramatiker, og har vært medlem av Dramatikerforbundet i over 25 år. Han har skrevet både fagbøker, skuespill og en roman, og har formidlet billedkunst og kulturhistorie i blant annet NRK. Sørbø har også skrevet satiriske tekster for norske komikere og markert seg som en frittalende samfunnsdebattant.