Kjemp for alt hva du har kjært

Og da snakker jeg bare om bygget sett utenfra. Operaen er noe av det fineste vi har i Norge. Jeg kjenner ingen som ikke liker Operabygget. Likevel var det altså mye bråk i forkanten, både om beliggenhet, materiale og økonomi. Det ble også forsinkelser, sprengte budsjetter og alt det som, som regel, medfølger store byggeprosjekter. Likevel 10-20 år etter er det selve operabygget, beliggenheten vi ser og gleder oss over hver eneste dag.

På medlemsmøtet i november sa jeg at det var mørke tider, men at vi likevel måtte holde fast i håpet, og for å gjøre det legge merke til og faktisk feire lyspunktene. Så snakket jeg om insentivordninga, både veien fram mot gjennomslag og seier, samt selve innretningen. Men det er ikke lett å holde fast i håp og lyspunkt når så mye rundt en vakler og det virker som hele samfunnet er i ferd med å gå i en kunst- og kulturfiendtlig retning. Høyre og Frp har lansert sine alternative budsjetter med voldsomme kutt på kulturfeltet. Det er viktig å påpeke hva dette vil bety i praksis, å kutte i kultur har store ringvirkninger.

Vi har lenge kunne sett tendenser mot en økt kunstnerforakt. Nedbyggingen av kulturredaksjoner fører til mindre kunnskap om kunst og kultur og mindre kunnskap fører til fremmedgjøring som fører til mistenkeliggjøring som igjen fører til hets av kunstnere. Dette er tydeligvis noe som vinner terreng. TV2 har for eksempel kjørt en reklamekampanje som sier: «Mindre sær kunstfilm, mer av det du egentlig vil se.» Det er en retorikk som bygger opp om et fiendebilde mot kunstnerne. Det har, heldigvis, kommet massiv kritikk mot TV2 for å dyrke dette fiendebilde.

Noen har interesse av at kunstens betydning i samfunnet svekkes og latterliggjøres, for slik å gjøre kultur til en enkel salderingspost. Man ønsker et samfunn som investerer i samferdsel, utdanning, helse og i økende grad forsvar - men altså ikke i kunst og kultur. Å bygge opp teater, forlag, biblioteker og museer var en viktig del av demokratibygging, da Norge ble en selvstendig stat. Det er derfor vi har Nasjonalteatret, Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet. Fordi det også er slik man bygger en nasjon. En nasjon er en kultur. Og kunst og kultur bygger samfunn og identitet.

Når kriser treffer, søker vi mot hverandre og vi søker mot kulturen. Vi trenger de kollektive rommene der vi kan tenke sammen og bygge bru til hverandre. Et slikt rom kan være teatersalen. Her har vi muligheten til å ha en levende samtale om hva demokratiet vårt skal være. Her har vi muligheten til å inkludere, her har vi muligheten til å skape et fellesskap større enn oss selv. Men da må vi være villig til å satse på disse rommene, til å vedlikeholde og videreutvikle dem.  

Så da er spørsmålet hvem vil vi være? Hvilken nasjon vil vi være? Hva er det vi forsvarer? Vi bygger ikke identitet av kunstgressbaner alene. Hva er Norge uten Ibsen, Grieg, Munch og den vakre hvite perla i sjøkanten i Bjørvika? Og hva vil Norge være om hundre år om vi ikke ønsker å gi rom og muligheter for nye Ibsener til å bygge forfatterskap og kunstnerskap?

Vi får forsøke å puste godt ut i jula, men når 2025 starter, selv med insentivordninga på plass, er det bare å brette opp ermene, varme opp stemmen og kjempe videre for at det vi tror på, skal få den plassen det fortjener. For vi ser også at det nytter, vi ser at noen av kampene vinnes, og i 2025 har vi ei insentivordning på plass.

Kjære medlemmer, god jul og godt nytt år!