Kjærlighet, ekteskap, Barcelona og 2000 ord

9.7.22

Klokken er 04.55. Jeg er 30 år og skal reise til utlandet alene for aller første gang.

7.2.22

Nesten alle prosjekter jeg er med i er avlyst og jeg er forhindret fra å være med på prøver på det éne som fortsatt er oppe og går fordi jeg selv sitter hjemme i isolasjon på kontoret/gjesterommet med Covid.

En e-post fra Unge Viken teater tikker inn midt i en episode av The West Wing – serien med verdens raskeste dialog og verste lyssetting.

VIL DU VÆRE NORGES UNGE DRAMATIKER I BARCELONA?

Jeg søker. Og håper.

9.7.22

Husker dere følelsen av å gå av flyet i «syden»? Akkurat det øyeblikket når dere går av flyet og kjenner at noe i luften er helt annerledes? En ting er varmen. Det andre er luftfuktigheten. Den slår mot deg som en vegg.

Bortsett fra å (faktisk) kose meg med flymaten, har jeg brukt flyturen på å lese meg opp på tekstene fra de andre dramatikerne. Tenk at 2000 ord kan være alt fra fire til 34 sider.

Form.

Det skal bli ukens store ord.

Jeg har fått tydelige instruksjoner fra Sala Beckett om hvordan jeg skal komme meg til studentleilighetene der vi skal bo. Buss og så metro. I Barcelona bruker de fortsatt munnbind i kollektivtrafikken. Det er som å si hei til en litt fjern venn du ikke ønsker, men tilfeldigvis møter igjen på gaten.

3.3.22

Gratulerer!

Sala Beckett ønsker stykket ditt før utgangen av april slik at det kan oversettes til engelsk og katalansk. Teksten skrives ut i fra det gitte temaet Love, marriage and other minor issues og skal være maks 2000 ord.

2000 ord? Jeg har aldri skrevet en scenetekst som oppleves fullstendig med bare 2000 ord!

9.7.22

Jeg er framme. Det er varmt. Det er fortsatt noen timer til vi skal møtes. Kanskje jeg skal … jeg rekker jo det … gjør jeg ikke? En liten tur på stranda. Ok da.

Jeg rekker en time. Vet ikke at det skal bli én av totalt tre timer på stranda i løpet av hele uken. Kunne blitt litt lenger, men har lyst til å prøve å få løpt meg en tur etter all stillesittingen. Det er for varmt å løpe ute, så jeg prøver meg på mølla. Orker bare 25 minutter. Jeg bruker 40 minutter på å slutte å svette.

28.3.22

Jeg sender inn to forskjellige tekster til Unge Viken. Det er en måned igjen til endelig innlevering og jeg befinner meg i den luksussituasjonen at teatret stiller med dramaturg (Hilda Levin) som har lyst til å lese gjennom begge slik at vi sammen kan bli enige om hvilken jeg prioriterer å ferdigstille. Begge tekstene er akkurat 2000 ord og selv om jeg trodde jeg visste hvilken jeg ønsket å jobbe videre med fikk samtalen meg til å endre mening.

Teksten jeg valgte bort hadde kvaliteter, men selv om det var gjort i beste mening gjenga den et narrativ vi har sett og hørt før. Jeg trodde den fortalte én ting, men så fikk jeg andre øyne på den som så og leste noe annet.

Når jeg ser tilbake på denne delen av prosessen, er det tydelig å se at samtalen med Hilda var et frampek om hvordan samtalene i Barcelona ville utvikle seg.

9.7.22

Elleve av tolv dramatikere er tilstede ved velkomstmiddagen. Én måtte bli hjemme med Covid.

Italia, Canada, Danmark, Finland, Australia, Spania (2stk), Tyskland, Frankrike, Malta og Norge er representert og den første timen er akkurat så klein som du kan forestille deg. Samtalene flyter ikke enda. De er nervøse. Stillhetene føles uendelige.

28.4.22

Teksten er ferdig og klar for oversettelse. Love, marriage and other minor issues ble til Saken mot Anne Pedersen. En tekst med utgangspunkt i hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Jeg tok utgangspunkt i «oppgaveteksten» mer enn oppgavetittelen. Har prøvd å ikke være flink gutt og svare på en oppgave, men heller skrevet noe jeg mener har en verdi. Det har blitt en tekst om patriarki og bekjempelsen av gamle, inngrodde narrativ. Ikke ett av de 2000 ordene er ubrukt.

10.7.-16.7.22

Vi er i gang!

Samtalene flyter allerede bedre enn kvelden i forveien. Veldig mye handler om å utveksle erfaringer og å oppleve at det vi tror er spesielt for vårt eget teatersamfunn hjemme, egentlig er generelt.

Vi begynner rett på.

Skriv en scene uten undertekst.

Spørsmålene begynner å dukke opp.

Hvem skaper underteksten? Oppstår den når noen leser den? Når noen leser den høyt? Når noen ilegger den? I møte med noen som hører den? Begynner ikke undertekst egentlig lenge før teksten?

Scenene vi leser for hverandre er i hvert fall ikke uten undertekst.

Finnes det en undertekst som er global, eller er den kulturelt tilknyttet?

Vi snakker om innfallsvinkler. Hvordan begynner du skriveprosessen din? Er du en outliner og en plot-er, finner du temaet ditt først, eller er du en flow-er som skriver og skriver for så og se om det er noe av verdi på papiret? Gruppen av dramatikere består av alle kategorier.

Men.

Hvis du tilhører den ene eller den andre kategorien, har du mulighet og burde du i blant komme ut av egen rutine og trygghet for å lete i en annen innfallsvinkel?

Min tilnærming til skriving handler om å finne en sterk konflikt. Intensjon og motstand. Der finner du kjernen. Dette er en teori som virkelig får kjørt seg i løpet av uken. For må man virkelig kjøre karakterer gjennom en maskin av utfordringer for å finne ut hvilke verdier som betyr noe? Kan man f. eks fortelle historier gjennom solidaritet?

Dagene er nøye planlagt fra teatrets side. Workshop fra ti til seks. Forestilling etterpå.

Tekstene vi skrev fremføres som lesninger ute. Vi befinner oss i en park. Folk kommer og ser på. Hører på. Det er en helt ny opplevelse å høre sin egen tekst på et språk man ikke kjenner. Jeg merker meg ord som gjør at jeg vet hvor i teksten vi er. Jeg blir overraskende nervøs og ditto glad og avslappet når det er gjennomført. Det minner om en premiere med rosende ord og klemmer etterpå. Skuespillerne hadde virkelig kost seg i arbeidet med teksten.

Workshop-øktene er også planlagt, men som en tidligere lærer sa til meg en gang, hvis jeg gjennomfører en time akkurat slik jeg planla den har det vært en dårlig time for da har ikke dere bidratt.

Vi leser tekster. Ikke alle faller i smak hos alle.

- De gjenforteller utdaterte narrativ.
- Men hvordan omfavner formen dette narrativet?
- Den gjør ikke det.
- Nei vel, så hvordan kan den det?

Hvordan kan den det?

Tekstene vi har skrevet er så forskjellige i form at det føles utrolig at de er like lange når det kommer til antall ord. Allikevel er jeg usikker på om formen egentlig omfavner narrativet (vi brukte ordet: «embody»). Er det bare intellektuelle øvelser? Selv liker jeg tanken på at tekstens form kan inspirere iscenesetter, men betyr dette at den går hånd i hånd med historie og tematikk? Hvis ikke, hvordan kan man gjøre dette?

En mulighet presenterer seg gjennom en av de andre dramatikerne i en øvelse vi gjør hver morgen:

Hver dramatiker forteller om seg selv (og på den måten landet den representerer) gjennom gitte spørsmål. Når denne dramatikeren presenterer en tekst den selv har skrevet blir vi vist arbeid i prosess der teksten, som handler om the lost generation (barn som er tatt vekk fra familiene sine i forskjellige land i verden), har omfavnet formatet og dramaturgien til jødenes Talmud. Teksten i midten av arket forteller en historie. Teksten rundt er tolkninger av denne.

Jeg blir inspirert. Det er umulig å ikke bli det.

Så mange øyeblikk av beundring. Jeg kan ikke forklare alt sammen. Jeg kjenner bare at jeg vil jobbe.

27.7.22

Nå er det ti dager siden jeg kom hjem og jeg prøver fortsatt å prosessere alt sammen.

Den aller første kvelden sa Ella, som selv var deltager på workshopen for femten år siden, at de viktigste samtalene ikke skjer i workshopen, men i småpratingen.

Når vi spiser lunsj. Når vi går til teatret. Når vi spiser middag, eller tar et glass. Når vi ser forestillinger sammen og prøver å finne ut av hva de handlet om.

Ella hadde rett.

Legg så til timene med workshop, skriveøvelser, lesninger, «kaffe med» Neil Labute, «kaffe med» Mihael Attenborough og … jeg har kanskje ikke nevnt at vi også besøkte museer?

Hodet er stappfullt og det er ikke plass til alt sammen i et reisebrev. Det trenger det ikke heller, for en kveld kom en av de andre dramatikerne bort til meg og spurte om det var greit å si noe om teksten min. Ja, gjerne! Fokuset så langt i workshopen handlet overraskende lite om tekstene vi hadde skrevet.

Jeg liker den veldig godt, men den siste teksten er for lang. Enten stoler du ikke på din egen tekst, eller så stoler du ikke på publikum.

Jeg leste Saken mot Anne Pedersen på nytt. Kommentaren er spot on. Jeg jobbet hardt med å ikke være flink gutt og svare skolerett på en oppgave. Allikevel er det det jeg gjør. I den siste teksten.

Det viser seg at jeg ikke egentlig trengte 2000 ord.

Til Unge Viken teater, tusen takk for muligheten.

Jeg er dere evig takknemlig.

Erlend Rødal Vikhagen