Jubel for ny norsk dramatikk

For en tid tilbake uttalte Line Rosvoll at det ikke var hverdagskost for norske dramatikere å bli satt opp på en hovedscene i Norge. For Arne Lygre, som har skrevet over tolv teaterstykker, var Tid for glede hans første stykke som hadde urfremføring på en hovedscene. For det er gjerne slik at nye norske originalverk for scenen oftest havner på det en kan kalle b-scenene, ikke på teatrets hovedscene.

– Siden den saken sto på trykk i Morgenbladet har det vært hele 17 norske urpremierer. Og når det gjelder Tid for glede er det ikke ledige plasser å oppdrive før i mai. Det er selvfølgelig svært gledelig, sier Line Rosvoll.

Ikke neglisjerbart

Det har kort og godt vært en kul start på året for ny norsk dramatikk, slår hun fast.

– Vi opplever stor aktivitet og en oppriktig etterspørsel fra teatersjefer som leter etter ferskvare med en hensikt om å faktisk programmere det de finner. Det har lenge vært snakket om en ny gullalder for ny norsk dramatikk - og vi har ønsket så inderlig at det skal være sant. Denne gang tror jeg det kan stadfestes for alvor.

En ting er at det har hopet seg opp med produksjoner under korona. Men hovedgrunnen til den økende interessen er at stykkene som skrives om dagen er av svært høy kvalitet, mener Rosvoll.

– Stoffet er rett og slett ikke neglisjerbart. Det er er brennende sterkt materiale.

Enklere å starte på null

En av dem som seiler opp som en ny og spennende stemme innenfor dramatikken er Monica Isakstuen. Før jul hadde hun premiere på Vi er krigere og Jeg kan være en annen - og nylig var det premiere på bestillingsverket Dette er ikke oss. I tillegg har Riksteatret satt opp Mine venner.

Første gang Isakstuen kom i kontakt med teatret var da hun skulle dramatisere en roman hun hadde skrevet.

– Det var tilbake i 2016 og jeg vet ikke om jeg kan kalle det en vellykket prosess; første-utkastene var nokså miserable. Jeg forsøkte nok å tilpasse meg et bilde av hva jeg trodde teater skulle være - og det var vanskelig å omdanne det litterære til god dramatikk; å ta gode valg utifra stoffet som forelå. Det føltes nesten enklere å kunne starte på null, sier hun.

Friere som dramatiker

Og det var nettopp det Isakstuen gjorde. Det arbeidet ble til sceneteksten Se på meg når jeg snakker til deg, som har vært spilt ved Rogaland teater og Husets teater i København. I april får stykket tysk premiere, ved Gerhart Hauptmann-Theater i Görlitz-Zittau.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på å skrive dramatikk - og kjenner nok en dragning mot det kollektive i det. Man er liksom ikke alene om å stå ved siden av teksten man har skrevet - noe jeg opplever som en befrielse. Som forfatter kan det fort bli et unødvendig fokus på eget privatliv; hva som er hentet derfra og ikke. Ikke bare oppleves det som belastende, men det banaliserer også teksten. I dramatikken filtreres denne oppmerksomheten fordi man har andre i front, som skuespillere og regissør.

– Dette blir jo en slags retrospektiv klokskap, men også som romanforfatter har jeg nok alltid vært mest glad i å skildre stemninger og skifter gjennom dialog.

I godt selskap

I følge Line Rosvoll er Monica Isakstuen den fødte dramatiker.

Det å bli spilt på hele fire scener i løpet av kort tid betegner hun som ganske unikt i norsk sammenheng. Hun mener det henger sammen med at stoffet Isakstuen kommer med både er spillbart og relevant.

– Ikke minst blir publikum berørt av det de ser og hører. At stykkene hennes nå skal spilles i Tyskland og Frankrike sier jo egentlig sitt.

Ekstra gledelig er det at Monica Isakstuen er i godt selskap når det gjelder norske urpremierer for tiden, mener Rosvoll.

– På Teatret Vårt har vi Dei som fer, som er et unik samarbeid mellom Mette Karlsvik og Arne Lygre, der de har flettet sammen Eg byrjar og Jeg forsvinner til en storslagen poetisk tekst.

Vi har Jordopphimlesang av Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist på Nationaltheatret, Rune Belsviks Hemanifrå på Kilden Teater og Den skinnende byen av Espen Klouman Høiner - og Fredrik Brattberg med Som før og etter på Vega scene. For å nevne noen.

Stadig flere norske spilles i ute

Og det er ikke bare her hjemme det skjer. Fredrik Brattberg, Eirik Fauske, Lene Teigen og Christopher Grønskag er blant dramatikerne som spilles utenlands. I tillegg er stykker av Finn Iunker, Demian Vitanza, Fredrik Brattberg og Cecilie Løveid nylig oversatt til tyrkisk.

– Den gode dramatikeren er den spilte dramatikeren. Det kommer vi ikke bort fra. Som ledd i dette er det utrolig viktig at norsk dramatikk blir oversatt til flere språk, sier Line Rosvoll.

Fortsatt mener hun at langt fra mange nok av de gode norske stykkene blir oversatt.

– På Dramatikkens hus har vi opplevd en stadig økende interesse fra utlandet de fem-seks siste årene. Etterspørselen er rett og slett for stor til at vi greier å svare på den.

Blant annet har Royal Court Theatre i London nylig bedt om en en bunke med ny dramatikk for vurdering.

– Nylig sendte vi over syv scenetekster som vi har stor tro på.

– Hvordan skjedde utvelgelsen?

– Vi var i en dialog om sjanger og bredde - og selve forutsetningen er at stykkene er ferskvare.

Å realisere seg selv kunstnerisk

– Jeg debuterte med Tilbakekomstene på Norsk Dramatikkfestival i 2011; et stykke jeg for øvrig også fikk Ibsenprisen for. Men det skulle gå åtte år før jeg igjen ble spilt her hjemme.

Uten muligheten til bli spilt utenlands i disse årene kunne motivasjonen til å skrive dramatikk svunnet hen.

– Å bli spilt ute har betydd alt. Den økonomiske biten er en ting, men det viktigste har vært at jeg har fått realisert meg selv rent kunstnerisk.

Oversetterne er nøkkelen

Det var under en festival i Danmark for ny europeisk dramatikk 2011 at Brattberg møtte Berit Gullberg fra Columbine Teaterförlag.

– Hun er agent i Stockholm, likte min tekst og tok dramatikken min videre. Senere kom jeg i kontakt med Terje Sinding som er fransk oversetter og har bodd i Frankrike siden 1969.

Oversetteren velger selv hvem de vil oversette.

– Nøkkelen er å finne noen som virkelig har lyst til å oversette akkurat ditt stykke. Som ikke bare oversetter romaner, men som kan teater og ikke minst har et kontaktnett innenfor teatret; som har god teft og kan fungere som en slags døråpner. Berit Gullberg hadde et fint bilde på det. Se for deg et kart over t-banenettverket: I begynnelsen hadde jeg to stoppesteder - Columbine og Sinding i Frankrike. Senere har det blitt flere og flere stoppesteder. Man er litt prisgitt oversetteren for å bli lest av de rette folka. Franskmenn leser for eksempel konsekvent ikke dramatikk som ikke er oversatt til fransk.

Eksport av dramatikk

I skrivende stund har Fredrik Brattberg en sceneoppsetning i Romania, en i Tel Aviv og en i Champagne.

– Tror du norske dramatikere kan ha håp om å bli satt opp mer i utlandet i fremtiden?

– De siste ti årene har teatre i utlandet i hvert fall vært interessert i norsk dramatikk på en annen måte enn før. Da jeg debuterte hadde jeg ikke engang tenkt tanken om å bli oversatt og satt opp i et annet land. Og hadde det ikke vært for arrangementer av ulike slag - som inviterte ny dramatikk til konferanser og festivaler utenlands, er det ikke sikkert jeg ville fått muligheten.

Det er litt rart, her hjemme kan man få støtte til å bli oversatt - men det er for eksempel vanskelige å få midler til å oversette et fransk stykke til norsk. Er man en fransk dramatiker derimot, er det utfordrende å bli oversatt til norsk eller engelsk. Det sier noe om at man i Frankrike kanskje er mer nysgjerrig på hva som foregår utenfor grensene. Når det er sagt er det en veldig god ting at Norge ser på dramatikk som noe kan eksporteres.

Norske urpremierer hittil i år: