Ja takk, begge (og gjerne enda flere) deler

Ordet sjangerblanding har kanskje ofte ankommet med en noe svett eim over seg. Noe som kunne føre tankene mot en litt uplanlagt og uappetittlig stuing. Et produkt av vingling og ubesluttsomhet. Noe som "faller mellom to stoler". Men mon tro om ikke et slikt syn på sjangerblanding for lengst er blitt utdatert? For kanskje representerer sjangerblanding, eller sjangerhybriden, snarere fremtiden i møte med et mer og mer kresent publikum? Og finnes det ikke stadig flere eksempler på sjangerhybrider, der enkeltdelene, elementene av ulike sjangre, ikke slår hverandre i hjel og svekker helheten - Men i stedet virkelig styrker den og løfter frem verkets originalitet?

Når sjanger er like viktig som historie

Å beherske en sjanger - Å kunne dens form og "regler" til fingerspissene, har til de grader vist seg fordelaktig for mange historiefortellere. Fra Alfred Hitchcock i filmens verden, til forfattere som Dan Brown, Cecilia Samartin og Michael Crichton. Noen har behersket sjangeren de opererer i så godt at de til og med har blitt anerkjent for å ha skapt nye, mer rendyrkede og perfeksjonerte undervarianter av samme sjanger. Særlig fra litteraturen kan vi hente eksempler på forfattere som virkelig har funnet sin helt egne sjanger i sjangeren, øremerket et helt spesifikt og sultent publikum - leserne som likte forrige bok av samme forfatter.

For det er jo egentlig et nokså underlig fenomen at nyeste bok fra forfatterens penn er dandert med festanmeldelser av vedkommendes forrige bok. Forklaringen er likevel logisk, da forlaget vet utmerket godt at i mange tilfeller så er forfatterens navn og ikke minst sjangeren vel så viktig som den nye historien. "Hvis du likte ..." Du plukker som leser på mange måter en "stemning", et sjangerunivers der både forfatter og leser forholder seg til et gitt sett med forventninger. Om man kan bli overrasket i forhold til disse forventningene? Gjerne, men i de fleste tilfeller vil også overraskelsen befinne seg "trygt innenfor rammen". En krimforfatter vil eksempelvis i løpet av historiens gang kanskje flørte med at forklaringen er overnaturlig, men at dette faktisk er tilfelle er langt sjeldnere. Tv-serier har i mange tiår også representert muligheten for som seer å kunne velge en slik stemning, enten det være seg i selskap av koselige skjærgårdsdoktorer eller elegante, bart-prydede franskmenn som løser mysterier med engelske åser i bakgrunnen.

Hysteriske grøss

Andre "farvann" har vært mer uforutsigbare. Lars von Triers Riget (1994) var en skjellsettende opplevelse for undertegnede. Første gang som publikummer, andre gang som både publikummer og vordende manusforfatter med en drøm om en vakker dag å kunne makte å lage noe i nærheten av like bra selv. Seriens sjangerblanding, dels grøsser, dels komedie - dels diverse annet - opplevdes både grensesprengende og ekstremt medrivende. Det mest imponerende med serien var å få oppleve hvordan de ulike sjangrene ikke tok brodden fra hverandre, men vitaliserte både hverandre og helheten. På mesterlig vis snøres det sammen. Vi kan i det ene øyeblikket le høyt av overlege Stig Helmer som ser mot Sverige i kikkert på sykehusets tak, mens han i hjemlengsel lovpriser hjemlandet og forbanner Danmark og "Danskjævlar". I det neste kan det gå kaldt nedover ryggen på oss når meldingen "lykter og horn" strømmer inn på sykehusradioen. Fru Drusses nattlige vandringer i korridorene inneholder flust av både hjertevarm humor og iskalde grøss. Historien om den gjenfødte demonen (hvis jeg har forstått mytologien korrekt) Lillebror, spilt av von Trier-gjengangeren Udo Kier, er fascinerende på sitt helt egne vis.

Et barn som fødes i voksen størrelse, og fortsetter å vokse og vokse og vokse til det til slutt må støttes opp av et improvisert stillas i påvente av den uunngåelige katastrofen. Denne historien i historien er for meg en miks av absurd humor, grotesk skrekk og et gripende drama om den betingelsesløse kjærligheten mellom mor og barn. Kanskje er dette for meg det aller beste eksempelet på vellykket sjangerblanding i Riget, der von Trier og hans medforfatter Niels Vørsel med bravur har skapt en slags "all-sjanger". Andre sesongen av Riget kom i 1997, men den planlagte tredje sesongen ble droppet, mye grunnet bortgangen til Ernst - Hugo Järegård (1928-1998), som huskes for sin tour de force-tolkning av Stig Helmer. Nå, 25 år etter siste sesong, er imidlertid Riget - Exodus på vei.

"Søvngjengeren Karen, som er sterkt påvirket av spøkelses-TV-serien Riget, søker svar på seriens uløste spørsmål for å redde sykehuset fra dets undergang. Karen sovner en natt og havner på mystisk vis foran Rikshospitalet. Porten til Riget har begynt å åpne igjen."

"At Karen tilnærmer seg Rikshospitalet i København som noe hun tidligere har sett fremstilt i von Triers serie, signaliserer at Exodus har en tydelig meta-dimensjon. Dette forsterkes ytterligere av at Jørgensens rollefigur har samme navn som hovedpersonen hun spiller i Idiotene, altså Karen. Blir det snakk om et von Trier Extended Universe, slik han flørtet med i både Nymphomaniac og The House That Jack Built?" (Kilde: Montages)

I denne runden kan vi altså ikke bare åpenbart regne med samme sjangerblanding, men også kanskje en meta-dimensjon. Ja, hvis noen kan lande på beina med noe slikt, så er det vel nettopp Lars von Trier.

Framifrå fremvandring

Et norsk eksempel på en beslektet sjangerblanding eller hybridtankegang er Beforeigners, en serie som er aktuell med sin andre sesong på HBO. Serien, som er skapt av Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin og regissert av Jens Lien, er ikke bare relevant i denne sammenhengen og på mange måter sammenliknbar med Riget; Kanskje er sjangerblandingen i den norske serien enda mer spektakulær enn i den danske, der vi i Beforeigners opplever drama som blandes med krim som igjen blandes med en tidsvis fullstendig crazy komedie. Og mye annet.

Beforeigners er historien om flyktningene som ankommer fra "fjerne tider og ikke fjerne steder", slik serieskaper Bjørnstad formulerer det i en samtale med Kjetil Lismoen. Eilif Skodvin kaller i samme intervju sjangerblandingen en "krevende balansegang", men han mener samtidig at den representerer en "tydelig retning" i moderne tv-serier, der vi ser en "nedbrytning av både sjanger - og formatgrenser". Skodvin beskriver selv Beforeigners som en blanding av Nordic noir, science fiction og samfunnssatirisk komedie, også med innslag av fantasy.

For meg som seer, er det en vanskelig øvelse å skulle vurdere hvor sterke de ulike sjangerelementene hadde vært om de hadde stått alene, men jeg etterlates med en følelse av at summen av dem er betydelig sterkere enn de hadde vært hver for seg. Og det er jo tross alt helheten jeg er så heldig å få oppleve. Sett bort fra at både medlemmer av politistyrken, mistenkte og ofre har reist i tid, er krim-historien i Beforeigners ganske konvensjonell i sin form. Den fremføres også med langt mindre glimt i øyet enn eksempelvis beretningen om fremvandreren Olav den hellige. Anne Bjørnstad omtaler krim-historien som en nødvendig "motor" i skildringen av et sammensatt univers.

Beforeigners er preget av et påfallende kreativt overskudd. Universet fremstår både gjennomtenkt og tydelig gjennomarbeidet, komplett med uimotståelig krydder.

Rent personlig kunne jeg av og til tenke meg en større dveling ved helt fabelaktige ideer, for noen ganger minner Beforeigners meg om Mike Pattons band Fantomas, som begynner på verdens beste riff - før de slutter igjen før du rekker å igangsette ditt første headbang. Et eksempel på dette er Pål Sverre Hagens karakter Doktoranden, en dypt religiøs fremvandrer fra 1800-tallet. Introduksjonen av denne karakteren er en av de ypperste, mest gåsehudfremkallende jeg har opplevd. Jeg satt igjen med en følelse av å ha blitt introdusert for historiens fremste antagonist og hans skremmende, fundamentalistiske prosjekt om å frelse den synlige nåtiden. Men så forlates i stedet dette sporet (i alle fall foreløpig). Minutter senere fremstår karakteren som alt annet enn skremmende, og heller ikke særlig sentral i universet. Et annet eksempel er den alternative virkeligheten av et nåtidig Norge skapt i fremvandreren Olav den helliges bilde, et religiøst terrorvelde som ikke står tilbake for Gilead i The Handmaid's Tale, komplett med gatelanging av prevensjonsmidler. Hatten av for manusforfatterne! Her kunne jeg tenkt meg og tilbrakt i alle fall en sesong. Jeg får en halv episode. Men kanskje er det her jeg som blir for konvensjonell i mitt tankesett - Og jeg blir av serieskaperne i alle tilfeller left wanting more.

"Den Ironifrie ironi"

Regissøren Jordan Peele fikk et voldsomt gjennombrudd i 2017 med grøsseren Get Out. I likhet med Riget gjennomsyrer humor det fryktinngytende. Peele er også skuespiller, blant annet med bakgrunn fra humorshowet MADtv. Peele er blitt geniforklart for måten han i filmen satirisk behandler høyst tilstedeværende rasisme i nåtidens USA, også på steder og blant mennesker man trodde var svøpt i en bunnløs toleranse. Det jeg sitter igjen med er at det er filmens humoristiske elementer som ivaretar temaet aller best. Humoren er mange ganger absurd, både på replikk-nivå og også hva gjelder helt sentrale deler av plottet. Faktisk tror jeg det ville være vanskelig å gjenfortelle deler til en som ikke kjenner til filmen uten at vedkommende hadde trodd dette var sketsjekomedie. I filmen fremstår det samme gruoppvekkende - Men samtidig morsomt. Humoren går sømløst hånd i hånd med både thriller, skrekk og drama. Den fjerner også effektivt enhver mulighet for at selvhøytideligheten som preger noen grøsserfilmer kan oppstå.

A little bit of everything, please

Kjetil Lismoen kommer i intervjuet med Beforeigners-skaperne Bjørnstad og Skodvin inn på om sjangerblanding ikke bare blir vanligere og vanligere - Men kanskje til og med er blitt en forventning blant visningsplattformer som skal vurdere nye prosjekter? Kanskje sågar blir sjangerblandingen en forutsetning for å få prosjektet gjennom? Jeg håper ikke dette er tilfelle. Jeg håper fortsatt det vil være rom at nye sjangermestere vil kunne vokse frem, også de som bare opererer i en. Jeg ser gjerne snart en ny politi-partner-bromance like god som første sesong av True Detective. Likevel tror jeg bestemt at sjangerhybriden har kommet for å bli, og at vi vil se flere av dem. Som flere av dem allerede har gjort, tror jeg de kan representere en inspirerende originalitet.