Inspirert av sanne vepsebol

I England har måten karakterer fremstilles på i tv-serien «The Crown» havnet på politikernes bord. I Norge anklager historikere NRK og skaperne av serien «Atlantic Crossing» for historieforfalskning og eksport av nasjonalsjåvenisme. Finnes det noe i nærheten av en fasit på hva som er lov og ikke lov, rett og galt, hva gjelder å dramatisere reelle hendelser, eller vil historikere og dramatikere alltid representere et så ulikt utgangspunkt at de er dømt til en evig dissens?

Kontrakten.

«This is a true story. The events depicted in this film took place in Minnesota in 1987. At the request of the survivors, the names have been changed. Out of respect for the dead, the rest has been told exactly as it occurred.» Slik innledes Coen-Brødrenes klassiker «Fargo» fra 1996. Men uansett hvor fantastisk historien om den høygravide politikvinnen Marge Gunderson og kompani er, så er den ikke sann. «We wanted to make a movie just in the genre of a true story movie,” har manusforfatter og produsent Ethan Coen uttalt om filmen. Og videre: “You don’t have to have a true story to make a true story movie.» Senere har det riktignok kommet frem at disse innledende ordene til beretningen fra den forblåste iskulden kan ha vært del av en dobbeltbløff fra Coen-Brødrenes side – når Joel Coen senere har erkjent at de faktisk var inspirert av reelle hendelser. I TV-serien «Fargo», skapt av Noah Hawley, brukes denne innledende publikumskontrakten fra filmen i alle sesongene. Selv om det også ligger effektiv foreshadowing i de innledende ordene, dreier det for Coen-Brødrene seg altså mest av alt om sjanger. Det er et helt bevisst spill med publikums forventninger og førforståelse i forhold til å bli servert en bestemt type historie. En sann historie. Sanne hendelser. Sannhet. Dette vil for mange representere en egen tyngde, og en egen måte å se filmen på. «Dette er en sann historie». «Resten er fortalt akkurat slik det fant sted» Intet mindre. Om Coen-brødrenes historie som helhet hadde vært sann, hadde de kanskje likevel valgt en noe mindre forpliktende innledende formulering.

Rojal krigshistorie.

Å skulle fiksjonalisere historiske hendelser kan på en generell basis være utfordrende, men det er ting som tyder på at noen deler av historien er mer utfordende enn andre. Et eksempel er andre verdenskrig. Dette er nær historie, og antallet historikere med detaljert kunnskap er enormt. Mindre komplisert for dramatikere blir det ikke i tilfeller der historikere og tidsvitner selv er uenige om forelegget for dramatiseringen, nemlig historien selv, og hva gjelder andre verdenskrig er eksemplene mange. Boken «Det største spillet» av Per Hansson ble i 1967 til filmen med samme navn, regissert av Knut Bohwim. Dette er historien om motstandsmann Gunvald Tomstad, som blant annet ble dobbeltagent som medlem av NS for å minske sjansene for å bli avslørt. Meningene om Tomstad er mildt sagt delte. Noen mener han er en av våre største krigshelter, mens andre mener at han etter krigen skapte en fiksjonsfortelling om seg selv med seg selv i hovedrollen. Ble historiene fra motstandskampen etter hvert til «fiskehistorier»? Nedtegnelsen av hva som blir den offisielle historien vil ofte være helt avhengig av vitnesbyrdene til menneskene som opplevde hendelsene. Hva kan da skje når forskning peker på at minnet i aller høyeste grad er en subjektiv størrelse, og at det «forurenses» hver gang det bringes frem i vår bevissthet – Av mer subjektivitet. «Historiefaget er ikke en entydig og endelig vitenskap», uttalte daværende direktør Aslak Brekke ved Arkivet i Kristiansand da det ble ramaskrik fordi stiftelsen skulle vise en utstilling om Tomstad.

Et annet potensielt «vepsebol» i denne sammenhengen gjelder dramatiseringer av kongelig historie, der både dokumentasjon og antallet historikere og eksperter i mange tilfeller fremstår tilsvarende formidabelt som med krigshistorie. Derfor kan man med sikkerhet si at hvis man er virkelig ute etter bråk, så bør en gyve løs på å dramatisere den uslåelige kombinasjonen rojal historie fra andre verdenskrig. TV-serien «Atlantic Crossing» og filmen «Kongens nei» er ferske eksempler på dramatiseringer av rojal krigshistorie. Om «Kongens nei» uttalte historiker og mangeårig leder ved Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland, at filmen var «severdig», men påpekte at han synes fremstillingen av regjeringen «skurret litt» – Da den fremstod som «litt puslete og vinglete» – Da man i realiteten snakket om et «Regjeringens nei». Regissør Erik Poppe uttalte at hans «viktigste leveregel» i gjennomføringen av filmen var at «dersom historien ikke holder mål i seg selv, skal ikke manusforfatterne og han gå løs på den og skrive om.» Han ønsket debatten velkommen. «Jeg har selv tatt utgangspunkt i min egen reaksjon etter å ha sett andre historiske filmer. Jeg kan ikke forstå hvorfor man har skrevet om historien og byttet om på karakterer.» Poppe mente også at tidene hva gjelder krav til historisk etterrettelighet i norsk film har endret seg: «… Halve «Max Manus» handler om en aksjon han ikke var med på. Og de slapp unna. I dag blir man omtrent tatt for at man ikke bruker snøen fra 1940.»

Den siste tiden har det stormet rundt TV-serien «Atlantic Crossing». Forfatter Tore Rem, som har skrevet biografi om Kong Olav, og historiker Tom Kristiansen kaller serien «En grunnleggende usann fortelling om krigen». I likhet med «Kongens nei», får TV-serien kritikk for fremstillingen av forholdet mellom de kongelige og politikere, men i debatten rundt «Atlantic Crossing» er det noe annet som får mest oppmerksomhet, nemlig fremstillingen av Kronprinsesse Märtha – og mer spesifikt hvor stor politisk innflytelse hun egentlig hadde. Om dette skriver Rem og Kristiansen i sin kronikk: «Kronprinsessen fremstilles som sentral aktør bak Roosevelts beslutning om den såkalte «Lend-Lease Act». Med dette grepet reddet USA i praksis den britiske krigsinnsatsen.» Og videre: «At Norge tildeles en hovedrolle i den store verdenskrigen, er pinlig provinsielt. Vel er det typisk norsk å være god. Men så gode var vi ikke, at det var våre kongelige som fikk USA med på de alliertes side og endret historiens gang.» Historiker og forfatter Tor Bomann-Larsen deler deres syn: «Forfatterne bak «Atlantic Crossing» har med dette plassert en helt ny, norsk hovedrolle i brennpunktet for en verdenshistorisk hendelse… … Inspirerte paralleller kunne være å gjøre Otto Ruge (ikke general Eisenhower) til den egentlige leder av invasjonen i Normandie. Eller la Kjakan Sønsteby (ikke Claus von Stauffenberg) plassere bomben i Hitlers hovedkvarter. Eller, enda mer inspirert, la Milorg (ikke den røde armé) trekke lengste strå i slaget om Stalingrad.» Dagbladets filmanmelder Inger Margrethe Hobbelstad deler Bomann- Larsens syn på at serien til tider representerer en for fri diktning, men er samtidig noe mer diplomatisk i sin kritikk. Med tanke på historisk nøyaktighet, etterlyser hun perspektivet om å «ikke måtte treffe på millimeteren – Men samtidig ikke bomme på meteren».

Forfatterne av serien, Linda May Kallestein og regissør Alexander Eik, mener de står på «trygg, historisk grunn» i sin fremstilling. De peker også på at dette tross alt er fiksjon, og bemerker spesifikt at episodene innledes av ordene inspirert av sanne hendelser. Forfatterne er også inne på at det finnes udokumenterte deler av ellers veldokumentert historie, som for eksempel hva to historiske skikkelser snakket om i lukkede rom. Manusforfatter Kallestein trekker frem det hun kaller «den frie diktningens rom» i prosessen med å dramatisere historiske hendelser. Denne diktningen foregår riktignok «forankret i historiske fakta» som Kallestein og Eik formulerer det i sin svarkronikk til Tor Bomann-Larsen. På engelsk kunne en utvidet variant av dette frie rommet vært omtalt som a realm of possibility. Det kan ha skjedd, som regissør Alexander Eik har poengtert. I NRKs Debatten møtte han på dette punktet imidlertid motstand fra Bomann-Larsen, og uenigheten gjaldt konkret forholdet mellom den norske kronprinsessen og president Roosevelt.

Dramasjef i NRK, Ivar Køhn, skriver at «en dramaserie vil alltid være fiksjon», og at: «Drama handler om karakterer, og handlingen er underlagt dramakarakterenes behov. Vi må akseptere at forfattere endrer på, fortetter og dramatiserer historiske fakta for å få den fiksjonelle historien til å fungere.» Køhn opplever at det er «stor aksept» for dette synet blant historikere, men skriver også at «et eller annet sted på veien har vi tydeligvis gått feil i kommunikasjonen ut mot publikum og det historiske fagmiljøet. «Vi forsøker å finne en god måte å forholde oss til dette på», lyder ingressen i Køhns kronikk.

Et tredje eksempel på fiksjonalisert rojal krigshistorie er TV-serien Harry & Charles, som ble sendt av NRK i 2009. Serien følger Kong Haakon og Dronning Maud i tiden før de tiltrer som konge og dronning. Manusforfatter Jonas Corell uttalte om serien at den var «90% fiksjon». Bråket uteble ikke av den grunn. Forfatter Ketil Bjørnstad omtalte fremstillingen av det kommende kongeparet som et «overgrep» – der offeret er «stendødt og forsvarsløst». Bjørnstad etterlyste en «moralsk plikt» rundt det å skrive om historiske personer. Daværende dramasjef i NRK, Hans Rossiné, mente at det ikke finnes noen fasit når det gjelder diktning rundt historiske personer. «Man må hele tiden bruke et subjektivt skjønn i hvordan man skal gripe fatt i slike tema. I andre land, som for eksempel i Storbritannia, tillater man seg enda mer enn vi gjør i Norge.»

Sannhet og definisjonsmakt.

Mange vil nok hevde dokumentarfilmen i sin natur er, og skal være, en form som står nærmere den faktiske sannheten enn fiksjonen. Nøyaktighetskravet til en historisk dokumentarfilm vil da også være absolutt fra historiske miljøer. Men også blant dokumentarfilmskapere finnes entusiastiske debatter om nettopp dette. På den ene siden finner vi Werner Herzog, også viden kjent for sine fiksjonsfilmer, som hevder at både dokumentar og fiksjon er tilstede i alle hans produksjoner. Herzog søker en «ecstatic truth», som kan forklares som en sannhet som skal løftes til et poetisk nivå – Noe som bare kan oppnås gjennom fabrikasjon, fantasi og stilisering. Dogmefilmens dokumentarvariant, Dogumentaren, er et motstykke. Som med fiksjonsfilmene i bevegelsen, ble det produsert et sett dogmer for å kunne presentere publikum for så ren sannhet og virkelighet som overhodet mulig. Blant annet måtte man markere ethvert tidshopp med en flimrende skjerm. Margareth Olin laget det norske bidraget «Ungdommens råskap».

I den umåtelig populære sjangeren «virkelighetslitteratur» dukker også en beslektet problematikk opp, men i «virkelighetsdebatten» har også det vanskelige motsvaret vært et tema. Karl Ove Knausgård omtaler i «Min Kamp»-serien reelle hendelser og eksisterende miljøer der virkelige personer ofte figurerer med fullt navn. En forfatter vil med en suksessfull roman ha en enorm definisjonsmakt, og for mange lesere blir Knausgårds omtale av disse personene og situasjonene der de opptrer den eneste versjonen – Litt som med fremstillingen av avdøde Timothy Treadwell i Werner Herzogs prisbelønte dokumentar «Grizzly Man». Et slikt ansvar rundt definisjonsmakt var også regissør Erik Poppe bevisst da han kommenterte «Kongens nei», «filmmediets gjennomslagskraft», og hvordan 15-16 åringer som ser filmen vil kunne bruke den som fasit. «Jeg har en ærefrykt for rollen jeg har påtatt meg. Selv om Bomann-Larsen skriver 10-11 tusen sider, kan en film trumfe folks oppfatning. Den definisjonsmakten har jeg med meg hele tiden, og derfor kan jeg ikke klusse med historien» Tore Rem og Tom Kristiansen anerkjenner i sin kritikk av «Atlantic Crossing» den samme tyngden som film og tv-serier kan ha i tiden vi lever i: «TV-dramaer som dette er kanskje vår tids mest kraftfulle form for historieformidling.»

Vigdis Hjorths roman «Arv og Miljø» ble hyllet av kritikere da den kom i 2016. Hjorth kaller sin hovedperson Bergliot, men i kjølvannet av utgivelsen ble det debattert om Hjorth hadde skrevet sin egen- og andre familiemedlemmers – historie, og om dette var gjort på en måte som var etisk sett problematisk. «Forfattere er umoralske i sin lettvinte bruk av levende modeller i bøker», ble det skrevet på kommentatorplass i Aftenposten. «Det sier seg selv at en roman ikke kan sammenlignes med virkeligheten», kvitterte Vigdis Hjorth. «… Forfatteren får spørsmål om det som står, er sant. Et slikt spørsmål om sannhet er kanskje rimelig om forfatteren selv hevder at hun har forsøkt å beskrive hendelser som har funnet sted, og personene i romanen har navn til eksisterende mennesker. Men det er urimelig hvis forfatteren insisterer på at hun har skrevet en fiksjon, slik jeg for eksempel gjorde da «Arv og miljø» kom ut.» Det vanskelige motsvaret er nevnt. Lillesøster Helga Hjorth uttalte følgende: «Har du blitt gjort til romanfigur mot din vilje, vil du erfare at det blir så å si umulig å forsvare seg.» Helga Hjorth endte opp med å skrive en hel roman, «Fri vilje», der hensikten var å forsvare sine foreldre mot storesøsterens roman.

Etter kritikken uttalte Vigdis Hjorth også at «det blir feil i en roman å lete etter porsjoner sannhet og løgn. Og feil å lese romanen «Arv og miljø» som om den var en bevisføring for noe forfatteren skulle ha opplevd, for så å lete etter svakheter i denne bevisføringen». Forfatter og manusforfatter Nikolaj Frobenius hadde en interessant og særegen tilnærming til denne problematikken i forbindelse med lanseringen av hans bok «Teori og Praksis»:

Et tettere bånd?

Historikere og dramatikere deler et ønske om å formidle, og de fleste deler en sterkt tilstedeværende nysgjerrighet. Innfallsvinkler og holdninger kan riktignok noen ganger fremstå som natt og dag, og vurderingen av hva det er som er viktig og til og med essensielt i formidlingen kan føre til opphetede ordskifter – Og i noen tilfeller verbal skyttergravskrig. Vi kan forstå manusforfatter Linda May Kallesteins ønske om å skrive om en telefonsamtale om til et personlig møte mellom kronprinsessen og presidenten, like mye som vi kan forstå Tor Bomann-Larsens replikk om at dette personlige møtet definitivt ikke fant sted umiddelbart etter Roosevelt hadde fått beskjed om at Pearl Harbor var angrepet. Men kanskje kan disse konfliktene og uenigheten være en inngang til en utvikling av et tettere bånd – et mer utstrakt samarbeid mellom historikere og dramatikere? La oss håpe det.

Om forfatteren:
Kristian Landmark er født og oppvokst i Kristiansand. Han er utdannet manusforfatter ved Den norske filmskolen, der han var en del av første kull av masterutdannelsen fra 2015-17. Han har også bakgrunn som dramatiker og teaterinstruktør.