Ikke skapt for å sees aleine

«Det er frigjøringsdagen, 7. mai», sa teatersjef Erik Ulfsby til publikum da Det Norske Teatret forsiktig åpnet dørene igjen, nøyaktig åtte uker etter at unntakstilstanden ble erklært og iverksatt. Dagen etter tok kinoene sine første beskjedne steg mot gjenåpning.

I denne tida har ikke bare institusjoner og spillesteder vært stengt, tusener av kunstnere er blitt kastet ut i et yrkesmessig limbo som byr på nye kunstneriske, tekniske, praktiske, ideologiske og ikke minst økonomiske utfordringer. Men verst av alt er uvissheten som omgir alt dette.

- Akkurat nå ser vi ikke enden av tunnellen. Noen påstår at de har skrudd på lyset, men det er et stykke til vi kommer fram dit. Noen sier at vi kommer aldri dit. For noen av oss er apokalypsen her allerede, sier Kalle Løchen.

Han er filmviter og kulturformidler, en slags ånden som går i filmbransjen. Han har vært kinosjef og leder av Cinemateket i Oslo, tidsskriftredaktør og kortfilmkonsulent. Han er mye brukt som programleder og intervjuer på seminarer og festivaler og som foreleser i filmhistorie. Når alt dette er over har han ingen jobb å gå til og har fått råd fra konsulenten på NAV om å finne seg noe annet å gjøre, i en alder av 61 år. Jeg møter ham på en romslig kafé i Oslo sentrum.

Alt som ikke ble ferdigstilt

- Den første krisa er spørsmålet om hva som skal gjøres med alt som ikke ble ferdigstilt. Dette begynner med de filmene som skulle hatt premiere 13. mars, fra iHuman til Alle må dø. Fra dokumentarthriller til skrekkthriller. Skal vi stoppe og vente og se hva som skjer eller skal vi slippe dem uansett? var spørsmålet. iHuman ble jo sluppet på streaming. Produsentene av Alle må dø har en idé om at det kommer bedre tider. Noen kom aldri så langt som til å bli ferdigstilt, fordi de måtte stoppe hele apparatet 12. mars. Hva skjer da? Dette gjelder mange som har fått offentlig tilskudd, hadde produksjonen nesten på skinner - også stoppet det opp. De som var mer eller mindre klare venter bare på at det skal åpne seg et vindu, det handler ikke bare om kino, men også om festivaler, nasjonalt og internasjonalt. Og vi vet jo ennå ikke hvor mange mennesker som får lov å samle seg om to uker eller en måned. Det snakkes om at dette kommer til å vedvare og ramme mange som driver med distribusjon og formidling av film. Det finnes ingen enkle svar på det for det finnes ingen som vet, sier han.

- Vi trodde ingenting kunne røre oss her i Norge, og så viser det seg med ett at vi er ytterst sårbare. Dette omfatter i høyeste grad også kunstfeltet, og jeg tror dette er noe mange av oss fortsatt strever med å fordøye - det at vi bokstavelig talt over natta kan gå fra å ha et blomstrende og vitalt kulturfelt til en situasjon med tusener av frilansere på bar bakke som ikke har råd til å betale regningene, sier Mariken Lauvstad.

Hun er dramaturg, regissør, skribent og pedagog, utdannet ved bl.a. School of Stage Arts i Danmark og ved KHiO. I 2019 avsluttet hun en master i Internasjonal Dramaturgi ved universitetet i Cape Town, Sør Afrika. Hun er politisk engasjert og har blant annet regissert innsatte i et fengsel i Cape Town i forestillingen The Making of a Criminal. Samtalen med henne har foregått via telefon og epost fra hjemmekontoret hennes på Teisen i Oslo.

Kunstnerisk og politisk risiko

- Det jeg lurer på nå er hva denne plutselige bevisstgjøringen på egen sårbarhet vil gjøre med oss, med den enkelte kunstorganisasjon, med den enkelte kunstner og med hans eller hennes praksis. Vil kunstnere bli mer varsomme og ta mindre kunstnerisk og politisk risiko? Eller vil det bli tvert om? Mange europeiske land var allerede i en situasjon hvor statlige støtteordninger for kunst og kultur hadde blitt kraftig bygget ned da krisa inntraff. Dersom kulturen i Norge, som i dag har en fantastisk infrastruktur og solide finansieringsordninger, blir stående i en slags særstilling i Europa, tror jeg kulturfeltet på sikt kan komme til å bli veldig utsatt for nedskjæringer, kutt og andre former for svekkelse, sier hun.

Det gikk ikke lang tid før de digitale forestillingene gjorde sitt inntog på Facebook. Hvordan ser du på den trenden?

- Jeg er blant dem som har kritisert det såkalte digitalteatret, som jo for det meste er strømmede teaterforestillinger, for å preges av en slags panikkdrevet desperasjon etter å forsvare teatrets eksistens. Dette står jeg for, men det er klart at det i slike debatter raskt oppstår et slags for-eller-mot-premiss, noe jeg mener blir en lite fruktbar dikotomi. Det ligger mye læring i å analysere tendensene vi ser rundt oss akkurat nå og reflektere rundt hvordan kunstnerne og sektoren møter krisen. For min del kan ikke kritikken av digitalteatret sidestilles med fordømmelse av alle digitalformidlingens muligheter. Og er det noe jeg ikke er bekymret for i kjølvannet av Covid19, så er det at det skal oppstå en slags varig motstand og motvilje mot teknologiske og digitale løsninger i teatret. For min del handler denne kritiske undersøkelsen mer om at vi nå har fått en ny inngang til å reflektere rundt hva teater er, hva det kan være, og når det rett og slett slutter å være teater og blir noe annet.

Kalle Løchen er entydig begeistret for tilsvarende initiativer i filmsektoren.

Filmatiske refleksjoner

- Det har kommet spennende initiativer både i sør og i nord. Tidlig i april satte Nordnorsk Filmsenter i gang et initiativ overfor alle som ikke hadde noe å gjøre til å lage kortfilmer om tiden vi lever i. I øyeblikket ligger det over seksti små filmatiske refleksjoner over koronatiden ute på nettstedet tidskapsel.film. Jeg selv sitter i styret i Nordnorsk Filmsenter og da dette initiativet kom syntes jeg det var en flott idé. Alle skulle få en symbolsk sum for å bli publisert og jeg var spent på forhånd over hvordan det ville bli tatt imot av filmskaperne. Det har ikke vært noen jury, nesten alt har sluppet til og det er spennende i seg selv for det er så utrolig variert. Her er alt fra en dokumentasjon over en hjemmetilstand inne, til det å se ut av vinduet, til å se inn av vinduet utenfra. Noen av dem er fantastiske kortfilmer, tenkt og gjort på rekordtid som filmatiske og dramatiske uttrykk i alt fra smådokumentarer til rene eksperimentfilmer som gir genuine uttrykk for tiden vi lever i akkurat nå. De fleste av disse filmene ville aldri blitt laget om de skulle gått gjennom en søknadsprosess, og aldri blitt laget dersom noen ikke ganske enkelt hadde kommet og sagt: Gjør det!

Og alt dette er gjort med et minimum av ressurser?

- Ja, det vil jo alltid komme et spørsmål om ikke dette er å utnytte kunstnere. Eller er det tvert imot å la kunstnerne få slippe til? Hvordan balanserer vi det? Jeg skjønner at dersom tidene hadde sett annerledes ut så ville dette kostet masse penger. Nå bruker alle det utstyret de har, fra mobilen til dyrt, profesjonelt utstyr. Jeg håper ikke at det blir tolket slik at ja, men da trenger vi jo ikke alle disse millionene. Man skal tenke at nå har vi skapt noe spesielt utfra en spesiell tid. Prosjektet ble satt i gang 6. april med første frist til over påske, altså to uker. På den tiden ble det skapt 19 filmer. Siden da er det altså blitt lagd over 40 filmer til. Kvaliteten er selvfølgelig varierende, men ingen av dem er uinteressante, sier Kalle Løchen, som føyer til at et liknende prosjekt er igangsatt av Viken filmsenter under tittelen Stillstander.

Mitraljøseild

Mariken Lauvstad trekker fram Kilden teaters nye produksjon Culpa!, som et godt eksempel på vellykket digitalteater. Den regissert av Mine Nilay Yalcin og basert på en tekst skrevet av slampoeten Taro Vestøl Cooper og skoleungdommer i Kristiansand, etter inspirasjon fra Jens Bjørneboes dikt Mea Maxima Culpa.

- Den har det beste fra begge verdener. I form er den enkel og kan spilles nesten hvor som helst, både innenfor og utenfor scenehuset. Den er kompakt, intens og gjennomkoreografert, med en digitalløsning like enkel som den er smart, en 360 graders direkteoverført scenekunstopplevelse hvor jeg selv kunne styre hvem og hva jeg ville fokusere på. Den uredde og systemkritiske spoken word-teksten ble skutt ut som mitraljøseild, jeg kjente meg bombardert etterpå, men også befriende våken som etter en kalddusj. Erfaringen førte vel egentlig til at jeg måtte ta et oppgjør med min egen kategoriske avfeiing av digitalteatret som «sekundæropplevelse», selv om jeg fortsatt ville foretrukket å oppleve forestillingen i samme fysiske rom som skuespillerne. Det beste ved produksjonen er at den ikke framstår som noe kunstnerisk «korona-kompromiss», den har gjennomslagskraft både i analogt og digitalt format.

Hvordan ser du for deg at alt dette kommer til å se ut Post Korona?

- Det er ingen tvil om at dette kommer til å påvirke dramatikken, enten det er på scene eller lerret i mange år framover, mener Kalle Løchen. - En sånn krise er, som etter 22. juli, ikke noe du bare slipper taket i og går videre fra. Følelsen av isolasjon kommer til å manifestere seg i filmer og i filmspråket i mange år framover.

Nå tok det vel noen år før 22. juli kom genuint til uttrykk på film?

- Det tok kanskje noen år å framstille 22. juli direkte, men jeg vil påstå at om du ser på norske filmer som er lagd mellom 2011 og 2019 så vil du kjenne at mye av den tilstanden samfunnet og vi som mennesker ble satt i etter 22. juli reflekteres i filmene. La oss begynne med Oslo 31. august, som jo ble lansert allerede i 2011. Det er ingen tvil om at prologen er påvirket av det som skjedde, som en umiddelbar refleksjon over tilstanden, selv om det kanskje aldri var direkte tiltenkt av Joachim Trier og Eskil Vogt. Jeg vil påstå at i årene etter ble det lagd mange filmer som hadde mye av den samme kvaliteten, for eksempel 90 minutter, Uskyld, Å vende tilbake og Når jeg faller, for å nevne noen få. Filmhistorien viser at filmene alltid er med å reflektere tiden vi lever i.

Reality check

- I løpet av de snart tyve årene jeg har vært aktiv i scenekunstfeltet har situasjonen i verden blitt langt mer dramatisk og kaotisk. Her kan teatret bli et sted for å «forstå oss selv i verden og verden i oss selv», mener Mariken Lauvstad. For henne har korona-krisen blitt det hun omtaler som en overraskende reality check i forhold til hva scenekunst betyr og ikke betyr for henne.

- Krisen har løftet meg ut av vante diskurser og låste oppfatninger, men den har også forsterket noe av det jeg har kjent som en ulmende forakt for lenge, som avskyen for kulturell «kakeglasur». Man kan ikke klage over å bli behandlet som glasuren på kaka dersom man ikke har andre ambisjoner enn å være den glasuren, sier hun. - Noe av det jeg virkelig har savnet under koronakrisen, er teatrets umiddelbare nærvær, det uforutsigbare, multisanselige, den særegne formen for intimitet. Jeg har alltid hatt tro på kunsten som transformerende sosial kraft, men scenekunstens potensial i møte med de politiske, sosiale og kulturelle omveltningene vi står overfor nå er jeg ikke overbevist om at vil bli utnyttet..

Filmkunsten har tilsynelatende levd et godt liv under krisen, hvor folk har sittet hjemme og strømmet serier og filmer i større mengder enn noensinne.

Fattig trøst

- Det er en fattig trøst, mener Kalle Løchen. - Vi vet jo ingenting. Kommer det en korona- bølge til? Når kommer den? Kommer vi til å ha filmfestivaler? Eller kommer vi til å sitte hver for oss og se filmene på en skjerm av varierende størrelse? Er det sånn vi skal se film eller teater i framtida, uten å kunne gjøre det sammen? Både teater og film er kunstuttrykk som ikke er skapt for å sees aleine. Punktum. Men fortellingene vil det selvfølgelig alltid være behov for, sier han.

Still de grunnleggende spørsmålene, mener Lauvstad.

- Hvorfor lager vi kunst? For hvem? Kan kunsten overhodet utfordre noe, og i så fall hvordan? Når slutter kunst å være kunst? Hvilke tradisjoner og hvilken historie former oss? Og hvem er til enhver tid dette «oss», «dem» eller «vi»? Jeg er for tiden enormt inspirert av boken Foucault’s Theatre’s. Den kom ut på Manchester University Press tidligere i år og er spesielt interessant fra et dramaturgisk perspektiv. Jeg er overbevist om at vi må kultivere en mer kritisk dramaturgisk diskurs for å kunne skape et teater som virkelig er i stand til å analysere, forstå og blottlegge systemene og hvordan de påvirker oss. Jeg tror smart, refleksiv konseptdramaturgi kan spille en nøkkelrolle her, avslutter Mariken Lauvstad.