Hva skjer med manusordningen etter de foreslåtte endringene?

Norsk filminstitutts støtteordninger står overfor endringer, hvor NFI selv foreslår en mer formatnøytral modell med fire filmkonsulenter for fiksjon og to for dokumentar. Det innebærer at det ikke lenger vil være egne manuskonsulenter, som det for tiden er to av i manusutviklingsordningen. Isteden blir manusstøtten en integrert del av den nye konsulentordningen.

Det vil imidlertid fortsatt være mulig for manusforfattere å søke direkte støtte til sine prosjekter uten krav om å ha knyttet produsent til prosjektet, forsikrer Ståle Stein Berg, seksjonsleder for kunstnerisk vurdering ved Filminstituttet. Her forteller han mer inngående om de foreslåtte endringene og tankene bak dem.

Berg understreker at alt fortsatt er i støpeskjeen, samt at høringen ikke er ferdig.

- Vi kan ikke gå ut med ordninger før det formelle er på plass. Men vi har konkretisert endringene og vil kommunisere dem så fort som mulig.

- Manusordningens historikk strekker seg jo tilbake til da den lå under Statens studiesenter for film, hvor den hadde en mer pedagogisk funksjon i tillegg til å tildele skrivestøtte. Man ga en dramaturgisk tjeneste, med tettere oppføling av forfatterne. Vi opplever at det er andre tider nå, folk har gjerne gått på filmskole og har en del dramaturgisk ballast med i sekken. Da må manusordningen tjene andre funksjoner. Vi ønsker å gi forfatterne mer tid til fordypning, ved å legge mer penger på bordet til hvert prosjekt. Det vil bli færre prosjekter i ordningen, men større summer. Det er det enkle grepet, forteller han.

Etter den foreslåtte modellen skal to av fiksjonskonsulentene vurdere utvikling og produksjon av spillefilm og dramaserier, mens to skal vurdere kortfilm og utvikling og produksjon av spillefilm og serier i kategoriene lavbudsjett og talentutvikling. De to sistnevnte konsulentene vil også vurdere søknadene om manusutvikling.

- Den tette oppfølgingsbiten vil delvis bli borte, men vi mener at vi kompenserer for det med at tilskuddene blir såpass romslige. Selv om den pedagogiske dimensjonen behøves i noen tilfeller, er det noe bransjen i prinsippet skal sørge for selv, og det kan vi legge til rette for økonomisk. Det vil forventes at forfatterne knytter til seg sparringspartnere. Dette er en myndiggjøring av forfatterne, som i større grad skal styre prosjektene sine selv. Mer penger er også mer tillit, sier Berg.

- En del av resonnementet bak endringsforslaget er at jo flere særordninger man har med egen bemanning, jo lettere er det å skjære bort. Ved å putte det i samme ordning, får vi skjermet midlene til manusutvikling, påpeker han.

- På et overordnet plan er vi opptatt av vilkårene for god og solid utvikling av prosjekter, og manusordningen er en vesentlig del av det. Jeg ser ikke for meg at ordningen vil bli begrenset, kanskje snarere tvert i mot. Er det en fase som vil få mer penger framover, så er det utviklingsdelen, fortsetter han.

Berg understreker at NFI anser det som viktig at det kommer en jevn tilstrømming av forfatterinitierte prosjekter inn i bransjen.

- Da må forfatterne få tid og arbeidsrom. Det er det bare NFI som kan finansiere, spesielt i den initierende fasen av et prosjekt. Vi gir også rammetilskudd til produsenter som vil drive egen utvikling av prosjekter. Manusordningen og rammetilskuddsordningen supplerer hverandre fint. Og muligheten for manusstøtte til enkeltpersoner vil altså bestå, det er et viktig prinsipp, sier Berg.

I forbindelse med omleggingen har NFI stengt for nye søknader om manusstøtte fra midten av oktober og ut året. Berg bekrefter at målet er at man skal kunne søke igjen fra januar.

- Det er selvsagt ikke ideelt med et slikt opphold, men det har også skjedd tidligere under andre endringsprosesser. Vi har imidlertid bevilget to millioner ekstra til manusutvikling i år, som er en økning på 30 prosent. Det blir beklageligvis et lite hull på drøye to måneder, men det er vanskelig å unngå. Sett i et litt lengre perspektiv, tenker jeg at det har vært et godt år for manusstøtte, sier han.

De to millionene er del av en tilleggsbevilgning til krisetiltak i koronatiden på 45 millioner for NFIs tilskuddsordninger, som i utgangspunktet har blitt tildelt de eksisterende ordningene og søknader som allerede lå til behandling. Framfor å varsle en ny søknadsrunde på kort tid for manusstøtte, er disse ekstra manusmidlene overført til den nye ordningen iverksettes neste år.

Hvordan sikres det at manusfaglig kompetanse ivaretas hos konsulentene, siden det ikke lenger vil være egne manuskonsulenter – mens tidligere filmkonsulenter har hatt ulike typer bakgrunn, og ikke nødvendigvis fra manusdelen?

- Det er et krav til alle filmkonsulentene at de har dyp filmfaglig innsikt, og slik sett vil/må være i stand til å ytre seg kvalifisert om kvaliteten på manusarbeid. I tillegg vil det bli lagt særskilt vekt på utviklingskompetanse hos de to konsulentene som skal handtere manus/talent/lavbudsjettfilm. Det vil si at de skal ha spisskompetanse på den tidlige fasen av filmprosjekter, gjerne manus. Men det vil ikke være et absolutt krav. Det er uheldig å legge for mye vekt på hva som skjer med prosjektene på konsulentkontorene hos NFI. Det er ikke der magien skal skje i utviklingsprosessene – det er mellom dem som faktisk skal utvikle og realisere prosjektet sammen. Vi trenger å plassere både frihet og ansvar ute hos dem som skal skape sammen. Det å dikte/skape/fortelle er en erkjennelsesprosess som ikke kan erstattes av noe annet – som ikke kan «etterforklares» og som det er vanskelig å trenge inn i. Man må være med på det – det er en eksklusiv posisjon å ha i et utviklingsprosjekt. Om den plassen er okkupert av folk som ikke skal være med på hele reisen, som ikke skal være med og lage filmen, kan det forringe prosessen eller flytte tyngdepunkt og fokus. Ikke til forkleinelse for manuskonsulentene; vi har to av de beste i faget på jobb hos oss. Og de får til fine prosesser – men jeg mener det er mye bedre om de prosessene manifesterer seg ute i bransjen, i forfatternes nettverk, hos produsentene, med regissørene og så videre. Vi må framelske manusfaglig kompetanse der den gjør mest nytte for seg. Det er ikke hos NFI, men ute i bransjen. Jeg mener grepene vi gjør nå stimulerer til det, svarer Berg.

- Kan det være en fare for at de nye konsulentene vurderer manussøknader mer med tanke på eventuell senere produksjonsstøtte enn konsulentene i manusordningen har gjort?

- Jeg ser ikke dette som noe stort problem, eller snarere; jeg skjønner ikke problemstillingen. Det er ikke slik at en konsulent «gifter» seg med prosjektene de gir støtte til og deretter mister gangsyn og vurderingsevne. Men det er viktig at alle prosjekter i alle faser blir vurderte helhetlig. At en også gjør seg tanker om hvordan dette vil la seg realisere; treffe sitt publikum, posisjonere seg i samtiden, gjøre en forskjell og så videre. Det er heller fare for at en stirrer seg blind på det rent faglige eller det kunstneriske. Da kan man ende opp med det jeg kaller «prosjekter kun en konsulent kan elske». Disse kan gjerne være superinteressante og kunstutøvelse på høyt nivå – av typen «det er slike filmer vi egentlig skulle lage». Men om fortellingen ikke manifesterer seg på en skjerm eller et lerret i løpet av prosessen, er det liten verdi i det. Derfor bør man nettopp ha en sjekk i skjønnsvurderingen – også av manusprosjekter – om dette er noe man på et senere tidspunkt vil anse som et verk som kan sette spor og røre et publikum – og som følgelig er kandidat til produksjonstilskudd.