Honorarer: et praktisk eksempel

Omvendt kameraderi

Kunstnerne – vi – bidrar til å holde dette systemet i live, blant annet gjennom det jeg vil kalle omvendt kameraderi. Når en kunstner utfører et profesjonelt arbeid for en kollega for en slikk og ingenting, er det en form for selvkorrupsjon, og ikke mer høyverdig enn når en ordfører selger kommunale tomter til en kamerat for en slikk og ingenting.

Mens jeg skrev artikkelen om gratisarbeid, lette jeg etter eksempler fra andre kunstnere: konkrete eksempler på gratisarbeid, praktiske eksempler på urimelig lave honorar, klare priseksempler. Jeg fant nesten ingen ting.

Derfor vil jeg i denne artikkelen komme med et praktisk og konkret eksempel fra eget virke, ikke fordi min situasjon er interessant, men fordi vi trenger noe å diskutere ut fra (vi kunstnere, vi dramatikere). Jeg håper det kan anspore andre til å komme med andre eksempler, andre perspektiver, andre argumenter. Eksempelet er langt, men sannheten er konkret (som Lenin sa).

Stamsund Internasjonale Teaterfestival

I fjor vår fikk jeg en henvendelse fra Stamsund Internasjonale Teaterfestival. Det er en festival jeg liker, og som jeg vil støtte opp om, så godt jeg kan. De ønsket seg et foredrag med utgangspunkt i min bok «Praksis» (2019). Her skriver jeg blant annet om hvordan estetikk, etikk og politikk alltid er forbundet. De ville ha ett foredrag fordelt over to kvelder (to opptredener), alternativt to ulike foredrag. Hva bør et slikt arbeid koste?

Vi kikket på satsene til Norsk Forfattersentrum og fant at et originalforedrag på rundt 45 minutter var priset til 8500 kroner. «Gjenbruk» (formentlig av samme foredrag) var priset til 5000 kroner. Vi ble enige om en samlet pris på 13 500 kroner.

Så kom koronaen. Festivalen ble avlyst. Jeg fikk et avlysningshonorar. Så kom sommeren, høsten og vinteren, et nytt år og en ny henvendelse fra Stamsund. Samme festival, samme forfatter, samme foredrag. Samme pris?

Nei. Jeg har alltid kviet meg for å tenke igjennom hva et arbeid fra min hånd bør koste, men etter artikkelen om gratisarbeid var det ingen vei utenom.

Hva gjelder satsene til Norsk Forfattersentrum, er det vanskelig å begripe hvordan de har kommet frem til en slik pris. Prisen på 8500 kroner er riktignok en minstesats, men den synes å være tatt helt ut av luften. (Inntrykket ble forsterket da jeg ringte dem for noen dager siden.) Å skrive et foredrag krever to eller tre ukers arbeid – minst – hvis det skal gjøres på en ordentlig måte, og ingen har lyst til å levere fra seg et uferdig eller amatørmessig arbeid. Bestillingen fra Stamsund var kompleks (ett foredrag holdt over to dager, eller to foredrag), men om vi for eksempelets skyld holder oss til ett foredrag til 8500 kroner for to eller tre ukers arbeid, skjønner alle hvorfor jeg blir flau av å tenke på det:

Med en normalarbeidsuke på 37,5 timer blir det, for henholdsvis to og tre ukers arbeid, en timelønn på henholdsvis 113 og 76 kroner. Dette hadde jeg sagt ja til. Dette er pinlig.

YS

Til sammenligning har YS har en oversikt over hva ungdommer som i dag prøver å finne en sommerjobb, bør forvente å få i lønn (med tall fra 2019). «Er du over 18 år bør du ha en lønn på minst 134 kroner i timen», skriver YS over et fotografi med ungdommer som vanner planter på et gartneri. Men «hvis du er under 18 år, får du ofte mellom ti og tretti prosent lavere lønn». Hvis jeg var 17 år, ville jeg kanskje få helt ned i 94 kroner i timen.

Jeg vanner ikke planter på et gartneri. (Og jeg er heldigvis ikke 17 år.) Jeg har omtrent 30 års erfaring som dramatiker, og jeg har to doktorgrader – en av dem sågar i faget scenetekst.

Kanskje de har et poeng, de som sier at en kunstner ikke kan forvente å få en fornuftig timelønn for produksjon av egen kunst, men den diskusjonen får vi heller ta en annen gang. Her var det snakk om en slags bijobb; Stamsund hadde ikke bedt meg om å skrive et skuespill. Og hvis en kunstner ikke skal forvente å få en fornuftig timelønn for produksjon av egen kunst, bør han eller hun i det minste få anstendig betalt for bijobber.

Men hva bør dette innebære? Med «anstendig betalt» mener jeg nemlig ikke «avsindig godt betalt», bare at prisen for et arbeid uttrykker gjensidig respekt mellom oppdragsgiver og oppdragstager.

Prøveforelesning

Min foreløpige konklusjon er at det å skrive et foredrag kan sammenlignes med det å skrive en prøveforelesning. Det kan jeg si fordi jeg har skrevet og holdt en prøveforelesning, i 2014. Den gang fikk vi to uker på å skrive en forelesning som skulle vare 45 minutter. Min egen prøveforelesning er dessuten publisert i «Praksis», som altså skulle være utgangspunktet for mitt foredrag i Stamsund.

Imidlertid er det vanskelig å regne ut hva en prøveforelesning faktisk koster. Den som holder prøveforelesningen, er i forskersammenheng dessuten en nybegynner. Det ville være mer kostbart å engasjere en professor i to uker.

Nærmest uansett utregningsmetode ville det, tenkte jeg, bli for dyrt for festivalen i Stamsund, så jeg kom med et motforslag. Heller enn å holde et foredrag kunne vi diskutere temaet gjennom en samtale mellom meg og noen fra festivalen. Da ville ikke forarbeidet bli så omfattende. Også dette ble for dyrt for festivalen.

Utregningen var omhyggelig, men grunnlaget for utregningen var skjørt. Her skal bare nevnes det som til slutt ble mitt tilbud til dem, og utelukkende som eksempler for videre diskusjon.

Selvkorrupsjon

Verden er alt som er tilfelle. Jeg skulle aller helst ha diskutert andres eksempler, men jeg finner ingen. Hvis vi fortsetter å se oss selv som ufaglærte 17-åringer på et gartneri, må vi samtidig huske at de plantene vi vanner, er alle de usunne strukturene i kultursektoren, lave honorarer og en mengde gratisarbeid, og all den selvkorrupsjonen som nødvendigvis følger med.

Mai 2021