En samlet seier for hele scenefeltet

Alle som har jobbet med politikk vet at det ikke er en sprint, det er en maraton, det tar lang tid. Derfor er det også særdeles gledelig, når noe man har jobbet for så lenge, faktisk får gjennomslag. Og vi har god grunn til å være stolte over arbeidet vi har gjort. Da jeg satt i panel sammen med Kulturministeren, under Litteratursymposiet i Odda, og snakket om nettopp insentivordningen, sa hun at den hadde ikke kommet om ikke Dramatikerforbundet hadde vært så tydelig.

Det er to og et halvt år siden jeg ble leder og da stod insentivordningen tydelig på dagsordenen og eksplisitt i Hurdalsplattformen til regjeringa. Dette i stor grad takket være forrige leder, Monica Boracco, som hadde fått LO med på laget, slik at også de kunne spille inn at dette var en av de viktigste kultursakene.

Det jeg har gjort i fortsettelsen er å være insisterende inn til det nesten kjedsommelige. Hver gang jeg har hatt et møte med en politiker har jeg sagt det samme: insentivordninga, insentivordninga, insentivordninga. Og så har jeg sagt det samme neste gang. Og så har jeg sagt det samme neste. Og så har jeg, ja, jeg har skrevet, jeg har sendt mail, jeg har ringt, jeg har mast.

Dramatiker Arne Lygre og jeg har vært en duo i dette arbeidet og vi har vært i mange møter sammen. Vi har truffet stortingspolitikere, departementet, statssekretæren og ministeren. En dramatiker av Lygres kaliber, med lang fartstid som kjenner feltet godt, har gitt økt troverdighet overfor politikerne når man skal forklare hvordan feltet fungerer.

Da Kulturministeren holdt den årlige talen i februar i år kunngjorde hun at det skulle komme et innspillmøte om insentivordningen og selv om rommet var fylt til randen av kulturtopper og andre maktfolk, unnslapp det et impulsivt og gledelig juhu fra meg. Noe som gjorde at min sidekvinne etterpå gratulerte meg med å ha «vunnet» kulturtalen.

Når innspillmøtet var satt gjaldt det å samle feltet. I utgangspunktet var både Spekter, NTO og teatrene for insentivordninga. Det var ikke en kontroversiell, men en samlende sak. Samtidig har det ikke vært teatrenes første prioritet, den har åpenbart vært å skaffe økte midler til egen drift.

Nye møter og telefonsamtaler måtte til. Vårt innspill til departementet var at den måtte gjelde hele feltet, både institusjonene og det frie feltet, samt at den ikke må gjelde dramatiseringer, men gå til nyskrevet originaldramatikk. Begge deler har vi blitt hørt på. Det vi ikke har blitt hørt på er at beløpet er langt mindre enn vi ønsket oss. Men det skal ikke hindre oss i å feire seieren og glede oss over hva vi har fått til. Når selve ordningen er på plass vil det være lettere å jobbe for økte midler. Statsråden har sagt at beløpet kan tilpasses behovet, 2025 blir et år der vi får se hvordan ordningen virker.

Denne uka har vi vært på høring i Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet og understreket at grunnen til at insentivordninga betyr så mye er at den bidrar til veldig mye av det som er viktig i kunst- og kulturpolitikken: Den vil styrke kunstnerøkonomien og muliggjøre for flere kunstnere og leve av det som er jobben deres. Den vil investere i forfatter- og kunstnerskap som gjør at vi kan bygge framtidas Ibsen og Fosse. Den vil kunne gi et rikere tilfang av stemmer og historier i hele Norge og for både barn, unge og voksne. Og den vil kunne stimulere til mer dramatikk på alle språk staten har ansvar for herunder samisk og tegnspråk.

I disse tider er det ganske mørkt rundt oss, men la oss huske på at i mørke tider søker folk mot kunsten. Og for at det skal finnes kunst og kultur trenger vi gode rammebetingelser for de som skal lage kulturopplevelsen som hele samfunnet nyter godt av. Kulturen er bærer av vår felles historie, kunstnere er en spydspiss for ytringsfrihet og kunst og kultur skaper samhold og fellesskap.