En rebell fyller 70: Gratulerer med dagen Cecilie Løveid!

Det er nesten fristende å starte med Sportsrevyen-spørsmålet: «Hva føler du nå?» men la meg si: Hva tenker du nå?

– Jeg tenker mye på tiden. Det har jeg ikke gjort før. Jeg skriver, det har jeg alltid gjort og så har jeg barn som er blitt voksne i mellomtiden.

Og skrive det har hun gjort i nesten 50 år. Sju prosabøker, sju diktsamlinger, flere billedbøker og rundt tredve dramatiske verk.

– Jeg har også tenkt at institusjonene, mottakerapparatet, teatret er en konstant størrelse. Det er noe stort tull! Det har vært en rå utvikling. Det som slår meg er at alt er nesten opp-ned, i forhold til sånn som det var. Institusjonen holdt seg med en dramaturgisk oppfatning av teatret som nok var ganske ensrettet. Det var mye motstand. Formen min var for fragmentarisk. Mange forfattere forsvant fra feltet på grunn av denne motstanden. Dette har forandret seg totalt. Det har vært en postdramaturgisk revolusjon og med den har vi fått helt andre bilder, helt andre muligheter.

Rebelsk innovasjon

Løveid debuterte med romanen Most i 1972 og som dramatiker ti år senere med stykket Vinteren revner, på Den Nationale Scene. De senere årene har hun gitt ut en rekke diktsamlinger. Mitt første møte med Cecilie Løveid var romanene og særlig Sug, ble stående som ei viktig bok. Etter hvert begynte jeg å lese dramatikken. For oss som skriver for scenen har hun vært en foregangskvinne, en som har banet vei.

Hvordan har denne veien vært?

– Min påvirkning var fra teatervitenskap her i Bergen og her var det en europeisk orientering som nesten ikke fantes andre steder i Norge. Jeg tror jeg hadde for vane å regne meg til en form for opprør, en rebelsk innovasjon som startet med Profil, altså en frukt av nyskaping i det litterære feltet. Nye skrivemåter for poesi, for teater. Jeg hadde en lekende tilnærming. Jeg trodde ikke det var farlig, men når jeg kom til institusjonene så opplevde de det som provoserende.

– Denne fornemmelsen har holdt seg. Jeg oppdaget at det postdramatiske hadde veldig mye fint å by på, men det var også problematisk for oss som ville skrive litterært. Teksten kunne bli skjøvet ut så det nærmest ble selvutslettende. Det var mye prøving og feiling og eksperiment. Å tenke at moderne dramatikk var poetisk på den tiden var provoserende. Det var in-begrepet av romantisk.

Men denne rebelske Løveid har også blitt sett og løftet fram, hun har fått en rekke priser for sitt forfatterskap og Ibsenprisen hele tre ganger.

Helteepos

Du fikk mye ros for arbeidsvisningen av Semmelweis.Materiale på Bergen dramatikkfestival i fjor, der var du også selv på scenen. Det var ei forestilling som kanskje viste fram ei ny Cecilie – ei som er feministisk og humoristisk.

– Det skyldes vel både teamet og tiden. Det kom som en snikende fornemmelse mens jeg leste stykket: dette kan jeg ikke rope halleluja for. Det er vanskelig å ikke se muligheten for en mot-Semmelweis i Semmelweis etter #metoo. Progressiviteten til Bjørneboe fikk en alvorlig knekk da jeg nyleste stykket nå. Han gjør narr av de andre legene og professorene i stykket og beskriver dem med ironi, men denne ironien rammer også Semmelweis selv. Han har sin yndlingshore og selv om Bjørneboe lar henne, noe Brechtaktig, holde seg frisk fordi hun vasker seg – noe hun mener Semmelweis selv ikke trenger fordi han er ren – så har hun bare en dekorativ rolle. Mot slutten av stykket gifter Semmelweis seg med en 20 år gammel jomfru og får barselsfeber selv! Samtidig må man erkjenne at han også var en helt. Men helteepos er en vanskelig sjanger.

Jeg husker et intervju på 90-tallet, der du sa du hadde skrevet en tredje bok etter Alltid skyer over Askøy og Sug, denne ble det ikke noe av. Du sa noe sånt som «Å føde et barn og glemme det igjen på veien».

– Rent fysisk?

– Ja, jeg la det i en bankboks, så ble banken lagt ned. Jeg var i Danmark, og sendte dattera mi for å hente det jeg hadde i bankboksen. Men jeg glemte at jeg hadde to. Min personlige bankboks. Antagelig ble manuset destruert. Jeg fikk ingen melding. Jeg har ennå ikke funnet noen skisser eller forarbeid heller. Kanskje var det riktig? Jeg var på vei mot dramatikken. Det var mye som skjedde i livet mitt da, også privat. Jeg fikk et barn med Downs i 1981 og mannen min ble syk. Forfatterskapet ble redningen. Og så gikk det veldig bra, det var mye utenlandsk interesse. Jeg ble en liten bedrift.

Guddommelig dramaturgi

Mange av de dramatiske tekstene til Løveid har handlet om historiske skikkelser. Maria Q handlet om Maria og Vidkun Quisling. Rhindøtrene om Hildegard von Bingen, Østerrike om Wittgenstein. Likevel mener du at dramaturgiens regler står over det historisk korrekte. Jeg husker du sa «Dramaturgiens regler er guddommelige!»

–Ja, det mener jeg. Så kan man spørre hvorfor bruker jeg historiske skikkelser da? Men jeg elsker å lese og å gjøre research, selv om det tar lang tid. Rhindøtrene tok åtte år. Nå skriver jeg om Sylvia Plath. Det er nesten umulig. Alt for mye materiale! Men nå har jeg gitt DNS en smakebit, så kanskje jeg får se litt av det på festforestillingen.

Og den gleder hun seg til.

– Jeg er veldig glad for at det er DNS som gir meg denne scenen. Det er en stor ære.

Noe av det jeg gleder meg mest til er å treffe venner og kolleger, det er jo en stund siden sist. Det blir også som et surpriseparty for meg. Jeg har ikke hatt noe med planleggingen å gjøre og er spent på hva de kommer til å vise.

For oss som ikke får vært på forestillingen blir det et arrangement i regi av Gyldendal og Kolon i Oslo, senere i høst.