En Hamilton for vår tid

Tekst: Aleksander Huser
Bilder: C More

I en periode så det nemlig svært stygt ut. Da hovedrolleinnehaver Jakob Oftebro ble utsatt for en ulykke på sett og fikk alvorlige brannskader i ansiktet, ble innspillingen stoppet. Etter hvert ble det besluttet at den ble utsatt i ett år.

Da innspillingen gikk i gang igjen, måtte man forkaste opptakene som allerede var gjort og begynne helt på nytt. For Rosenlund innebar dette en mulighet til å gå noen flere runder med manuset.

- Det var en veldig spesiell situasjon! Når slike store produksjoner først er i gang, er det som regel ikke mulig å stoppe opp – man må bare stole på at det går rett vei. Men vi ble altså tvunget til å stoppe, og det tror jeg prosjektet hadde veldig godt av. Jeg tror manuset ble bedre, og at ting generelt ble bedre smidd til, sier Rosenlund.

- Jeg tipper de spurte meg fordi de hadde sett Kampen om tungtvannet, sier Rosenlund, som også skrev manuset til denne serien.

- Fra å tidligere ha vært vår storebror innen film og tv, er mitt inntrykk at svenskene har begynt å se til Norge. Jeg tror Kampen for tungtvannet har vært viktig i så måte, den gikk godt i Sverige. Og ikke minst Skam. Svenskene har gjort veldig mye krim, men det har kanskje blitt litt for mye industri av det. Norge har på sin side gått litt nye veier. Her hjemme ser vi riktignok fortsatt mot danskene som de beste på tv-drama, men plutselig fikk jeg inntrykk av at svenskene så mot oss.

Muligens kan man også se valget av norske Jakob Oftebro i rollen som Carl Hamilton som en bekreftelse på dette. I tidligere filmer og tv-produksjoner har den svenske agenten blitt spilt av Stellan Skarsgård, Peter Haber, Stefan Sauk, Peter Stormare og Mikael Persbrandt.

Rosenlund forteller at han fikk nærmest total frihet fra Hamiltons skjønnlitterære opphavsmann Jan Guillou.

- Jeg vet at han har lest manuset og sagt at det er ok, men han hadde ingen kommentarer til meg. Han har vært veldig grei og medgjørlig. Jeg har riktignok hørt at han har vært kritisk til noen av de tidligere Hamilton-filmene som har blitt laget, men det har kommet fram i ettertid. Så vi får vente å se hva han sier om denne serien, humrer Rosenlund.

- Guillou kom ikke med noen føringer, utover at han hadde to krav: Hamilton måtte være en mann, og han skulle være svensk. Men skuespilleren ble altså norsk, etter mitt forslag. Jeg tror han fikk høre lydprøver av Jakob Oftebro som pratet svensk, som han godkjente, forteller manusforfatteren videre.

Rosenlund bestemte seg tidlig for at den nye serien skulle legges til vår tid – eller «helst litt i framtid», som han sier.

- Å flytte noe fra åttitallet og fram til i dag får store konsekvenser for handlingen. Det har skjedd så mye innen teknologi og hele vår kommunikasjonsform. Opplysninger man tidligere kunne bruke en episode på å finne, kan man nå få tak i bare ved å ta opp telefonen, sier han.

Som eksempel trekker manusforfatteren fram at Hamilton tidlig i serien blir oppdaget av det svenske sikkerhetspolitiet Säpo gjennom et ansiktsgjenkjenningsprogram på Arlanda flyplass.

- Jeg vet ikke om svensk politi benytter slike programmer i dag, og tror vel egentlig ikke det. Men det er sånt man bare kan påstå. Teknologien finnes jo, sier Rosenlund.

- Teknologi er et ganske sentralt aspekt i serien, og det gjør at man må tenke litt framover når man skriver. Det meste er mulig å forestille seg innenfor den teknologien man har i dag, og utviklingen går utrolig fort. Jeg opplevde at jeg skrev inn ting jeg ikke trodde eksisterte, men i løpet av skriveprosessen ble de reelle.

Rosenlund har ikke benyttet seg spesifikt av noen av Jan Guillous bøker som forelegg til serien, kun tatt utgangspunkt i karakterene.

- Og nesten ikke det, heller. Det er først og fremst Hamilton og etterretningssjefen «DG», samt Säpo-sjef Näslund og palestinske Mouna, som er hentet fra bøkene, sier han.

En sentral karakter Rosenlund har diktet opp, er Säpo-etterforskeren Kristin Ek, spilt av Nina Zanjani. Manusforfatteren forteller at denne karakteren på et tidlig tidspunkt i prosessen var en mann, mens Näslund – som spilles av Peter Andersson – var en kvinne.

- Jeg tilførte dessuten en kvinnelig kollega av DG, spilt av Annika Hallin, som også blir sentral utover i serien. Hamilton omgis etter hvert av ganske mange kvinner, sier han.

- Etterforskeren Kristin Ek har jo noen egenskaper som man oftere ser hos mannlige karakterer, for eksempel raseriutbrudd og at hun neglisjerer familien hjemme. Skyldes dette at hun opprinnelig var tenkt som en mannlig karakter?

- Nei, vi bestemte oss ganske tidlig for at hun skulle være en kvinne, så det var egentlig bare fordi vi syntes det var kult. Utgangspunktet er mer at jeg ikke kan påstå at Jan Guillous bøker er spesielt feministisk vinklet – og jeg tror ikke folk lenger vil synes det er interessant om man rendyrker kun mannlige roller. Også fra et rent kommersielt perspektiv er det mer hensiktsmessig å ha et bredt spekter av gode roller for både menn og kvinner.

En vesentlig endring av hovedkarakteren, er at Hamilton er yngre enn han har vært i bøkene og de tidligere filmatiseringene. En velkjent side ved karakteren er hans bakgrunn fra amerikanske Navy SEALs som en del av treningen til den hemmelige enheten OP5, men i den nye serien har den 28 år gamle Hamilton avbrutt denne utdanningen.

- I vår versjon avsluttes dette programmet halvveis, fordi den svenske staten ikke lenger vil bruke penger på det. Det er mer i tråd med vår tid at det satses på digital overvåkning istedenfor tradisjonelle «hands on»-agenter – som er mer en slags etterlevning fra den kalde krigen, sier Rosenlund.

- Dermed får vår serie et element av å være en «prequel», selv om dette ikke er fullstendig gjennomført. Det gjør også at DG og de andre i Sverige ikke helt vet hva Hamilton har gjort etter at de stoppet programmet.

Med visse justeringer, har man imidlertid beholdt Hamiltons bakgrunn som både adelig og politisk radikal.

- Det var faktisk et tredje krav Jan Guillou la til etter hvert: ‘Du må huske at han har adelig bakgrunn’, sa han. I det ligger noen referanser som ikke betyr like mye for oss her i Norge som for svenskene, men som er viktig å få med, sier manusforfatteren.

- Det var veldig enkelt å forholde seg til. Det gir karakteren noen flere muligheter, det gjør ham mer operativ. Og jeg fikk masse hjelp til alle slike elementer, som jeg ikke kjenner så godt til fordi jeg ikke er svensk. Ikke minst av seriens hovedregissør Erik Leijonborg, men også av produsentene og andre i apparatet. I tillegg har jeg jobbet med tre episodeforfattere – Tommy Håkansson, Gunnar Nilsson og Pia Gradvall – som alle er svenske.

Hvordan jobbet dere sammen, var det etter skriverommodellen?

- Vi jobbet i liten grad i skriverom. Jeg la opp de lange linjene for hele serien ganske tidlig, og så fordelte vi episoder mellom forfatterne. Så skrev jeg oppå disse igjen, sier Rosenlund om den (hittil) ti episoder lange serien.

- Regissør Erik var i tillegg nødt til å gjøre en del endringer underveis, også under innspilling. Han måtte ta noen valg som var brutale for alle, men hvor jeg tror han valgte veldig riktig. Det har vært en omfattende og utfordrende produksjon. Erik har vært utrolig fleksibel, og det er nok mye takket være ham at det kom i land til slutt. Han er et typisk tv-menneske, veldig løsningsorientert. Mange regissører som er mer vant til spillefilm, ville kanskje ikke ha klart dette.

- Actionhelter av denne typen har jo vanligvis ikke så mye indre utvikling, men desto større ytre utfordringer. Hvordan var det med Hamilton-karakteren, jobbet dere med å skape indre utvikling?

- Det var kanskje det vanskeligste, fordi jeg i utgangspunktet hadde et større ønske om å gå inn i Hamiltons traumatiske bakgrunn. Det jeg har kjempet mest for i hele prosessen, er å tørre å gå tungt inn i bakgrunnen hans. Jeg ble veldig glad for at Aftenpostens anmelder trakk fram som positivt at det tar over et kvarter før Hamilton sier noe som helst i serien. I det opprinnelige manuset var det enda mer taushet og enda mer traumer. Tanken er at han angriper traumene sine maksimalt, han går rett på det som har gjort ham utrygg i livet, forteller Rosenlund.

- Det er jo et vanskelig utgangspunkt for drama å ha en hovedkarakter som er en ensom ulv, man bør helst å ha noen å snakke med. Etter hvert dukker det opp en kvinne Hamilton muligens innleder et forhold til, men innledningsvis blir vi faktisk kjent med Hamilton gjennom etterforskeren Kristin Eks spaning på ham. Jeg kan skjønne at tv-kanalen ble litt bekymret av at han ikke snakket i starten av serien, og vi kun blir kjent med ham via andre. Men jeg likte det, og ble glad da Aftenposten berømmet at han sier så lite i starten.

- Var det utfordrende å skulle kombinere en skandinavisk virkelighet med en Jason Bourne-aktig superagent?

- Det har jeg snakket om en del om i andre sammenhenger også, at det handler ikke om virkelighet versus uvirkelighet, men om hvor gode vi er til å lyve, sier han.

- Jeg tror det er mer utfordrende å skrive om en nordisk virkelighet enn om en amerikansk virkelighet – man godtar langt mer fantastiske elementer om det kommer fra Amerika. Når handlingen er lagt til for eksempel Oslo, møtes man med noen veldig strenge krav til realisme for hvor lang tid det tar å gå fra en gate til en annen og så videre. Og det er vanvittig begrensende for dem som lager film og tv i Norge.

Selv var han ikke særlig spesifikk på gatenavn og lignende i Hamilton-manuset.

- Siden jeg ikke kjenner så inngående til Stockholm og Sverige – eller Moskva, London og Hamburg! – skrev jeg ofte bare «gate» - og visste at regissør Erik ville ta seg av dette. Ofte er det dessuten bare for dumt å skulle insistere på en spesifikk gate, om det viser seg å være vanskelig å filme der.

- Følte du at dette kravet om realisme truet i bakgrunnen når du skulle skrive om en svensk superagent?

- Nei, fordelen med det premisset er jo nettopp at det er en superagent. I det ligger det en frihet, hvor man aksepterer nokså urealistiske ting om hvordan en superagent opererer, avslutter manusforfatteren.

Hamilton hadde premiere (med en dobbelepisode) på C More og TV2 Sumo 1. januar 2020.