Dramatisk krutt - vått eller tørt

Dialog er ikke samtale, har vi lært - men hva menes egentlig med det? Velskrevet og velfremført dialog mellom karakterer vil i mange tilfeller fremstå som en naturlig samtale mellom mennesker. Samtidig skal dialogen ha en tydelig dramatisk funksjon, både når det gjelder publikums opplevelse av karakterene og universet de befinner seg i, og for å drive historien fremover. Hverdagslig samtale er i sin natur ofte både ineffektiv og repetativ, og bare for å ha vært innom det - kan nettopp disse elementene også være grunnstammen i glitrende dialog. Et eksempel på dette er den innledende dialogen mellom det gamle ekteparet Meg og Petey i Harold Pinters "Fødselsdagsselskapet".

Når det gjelder filmdialog, omtaler manusguru Robert Mckee dette som den siste muligheten for å formidle noe til publikum. Først når alle andre filmatiske fortellermuligheter er brukt opp, kan karakterene begynne å snakke. Andre vil være sterkt uenige i dette. De vil snarere hevde at dialog er en av de fremste fortellermåter filmskapere har. Hva ville eksempelvis en film av Sofia Coppola, Paul Thomas Anderson eller Quentin Tarantino vært uten dialogene - Eller monologene, spesielt i sistnevntes tilfelle?

Å fjerne forfatterens stemme

Som manusforfatter finner jeg det å skrive dialog akkurat like vanskelig som det kan være inspirerende. Mestringsfølelsen jeg kjenner på når jeg føler at jeg har skrevet dialogstrekk som er bra, er påtagende, og kan ofte også vare helt til f.eks en regissør eller produsent leser. Og kanskje til og med etter det. Å skrive karakterenes replikker er utfordrende nok i seg selv, men når man i tillegg gjennom de samme replikkene egentlig skal "skrive den både uskrevne og usagte underteksten" i scenen, kan denne øvelsen fortone seg som en real hodekløer. Personlig vil jeg likevel si at min største utfordring er å "fjerne forfatterens stemme" - Få karakterene til å høres mindre ut som meg og mer som seg selv. Og helst også ulike hverandre. Og aller helst skal måten de forskjellige karakterene snakker på si noe om hvem de er.

Stor fan som jeg er, vil jeg også si at dette er en utfordring en manusforfatter som Aaron Sorkin ("Presidenten", "The Social Network", "Money Ball") har. Eller kanskje snakker vi i Sorkins tilfelle mer om en valgt stil enn om en utfordring. Karakterene til forfatteren som ofte krediteres som oppfinneren av "walk n' talk"-scenen høres ofte ut som de representerer akkurat samme grad av imponerende intellekt som forfatteren selv. Hvem vet - Kanskje har dette med Sorkins skrivemetode å gjøre, der han etter sigende skriver dialoger ved å fremføre alle rollene selv - Høyt ut i rommet.

"Opplysning fra forfatter til seer"

I denne interessante artikkelen, https://scriptshadow.net/the-s..., introduseres vi for det artikkelforfatter mener er ulike "oppskrifter" for dårlig dialog. To av disse oppskriftene er "On the nose", del 1 og 2, der del 1 handler om karakterer som sier akkurat hva de tenker. Del 2 dreier seg om karakterer som sier akkurat det filmen trenger at de sier akkurat da.

En annen oppskrift på dårlig dialog er når replikker kun eksisterer som en leveringsvei for eksposisjon. For noen år siden deltok jeg på et skrivekurs som var en del av den fabelaktige danske filmskolens efteruddannelse. Der omtalte man dette fenomenet som en opplysning fra forfatter til seer.

Kanskje ikke fryktelig catchy, men for meg desto mer interessant. For ja: Det finnes nerder, og det finnes nerder, og undertegnede har små problemer med å segne til sistnevnte kategori. Nevnte Robert Mckee har redusert denne problemstillingen ned til offensive "Exposition as ammunition"- Eksposisjon, informasjon om karakterer og univers, som dramatisk ammunisjon. Dette handler også mye om timing. Om "porsjonering". Forfatteren kjenner eksempelvis til store hemmeligheter i sin kunnskap om universet og karakterene. Som at George Lucas vet at Darth Vader er Luke Skywalkers far. Denne biten av eksposisjon blåser ikke Lucas tidlig i første film, som ved at Obi Wan Kenobi skulle meddele Luke at han sannsynligvis som en del av sitt eventyr vil møte Darth Vader som "btw" er hans far. Neida, George Lucas venter til slutten av film 2, der liv og død er i spill før han avslører det som han som forfatter har visst hele tiden. Lucas er for øvrig kald nok fisk til å kalle karakteren Vader - Det nederlandske ordet for far.

Robert Mckee bruker eksemplet om at en forfatter ønsker å få frem at to karakterer som møtes igjen etter mange år har gått på skole sammen. Ifølge Mckee har man i denne situasjonen to muligheter for å få frem dette: Konflikt og humor. Det handler om å elegant kamuflere eksposisjonen. En uerfaren manusforfatter ville for eksempel gå rett i baret ved å la sin karakter bramfritt spørre: "Hvor lenge siden er det siden vi to gikk på skolen sammen?" Dette besvares så av den andre. En opplysning fra forfatter til seer er herved levert. Som foreleser på Universitet i Agder har jeg latt meg inspirere av Mckee, da jeg ber studenter om å skrive en scene med spesifikke elementer eksposisjon som skal frem gjennom dialog.

"Do you remember?"

Det finnes flere eksempler på en slik kamuflasje av eksposisjon, som nødvendigvis ikke er helt vellykket. Problemstillingen handler om filmdialog som skal være troverdig i sin likhet med måten faktiske mennesker snakker på, og samtidig være noe annet enn "samtale". Et eksempel er det jeg vil kalle "det felles minnet". For hvor ofte skjer det i virkeligheten, at vi fremfører et detaljert minne for vår partner? "Husker du da vi var i Paris? Du hadde på deg den hvite kjolen jeg liker så godt, og vi spiste østers sammen på det stedet der du lærte å hate østers da du var barn? Du vet, da du bodde her med dine foreldre." Det er vanskelig å se dette fremført i det virkelige liv. Kanskje begynnelsen av det, før partneren nikker anerkjennende og det er det. Men som opplysning fra forfatter til seer ser vi det gang på gang.

Vi ser også på en liten renessanse i allvitende, litterære fortellerstemmer i film - og tv-serier, som ikke synes å ha bak seg noen annen ambisjon enn å levere eksposisjon. Ofte bruker man ikke tid på spørsmålet om hvor alt dette "fortelles fra", med hederlige unntak som serien "Bloodline", der det som virker å være en allvitende fortellerstemme fra karakteren John Rayburn viser seg sent i sesongen å være hans forklaring til politikolleger.

I en sjanger som science fiction, er det også vanlig å starte historien med noen tekstplakater som gir oss grunnpremissene i en verden vi ikke kjenner. Nevnte Star Wars er et eksempel på dette, der George Lucas' venn Steven Spielberg anbefalte ham å gå for de som for ettertiden er ikoniske innledende tekster. Man kan slik umiddelbart bli engasjert i hva som skjer mellom karakterer i verdenen, snarere enn å bruke tid på forståelsen av grunnpremissene av samme verden. Men ingenting er svart-hvitt. Noen vil kalle et slikt grep billig, andre effektivt.

Den betimelige praten

I Tv-serien "Zoo" (2015) presenteres vi for et forskerpar på sydpolen, og følgende dialog fremføres av karakterene Wendy og Margaret:

Four more months
and this horribly-planned experiment
is over.

"Horribly-planned experiment" is too kind.

How about "disaster from start to finish"?

Let's see, there was the Edsel,
the Hindenburg, the Vietnam War.

All trumped by "Wendy and Margaret
go to Antarctica for two years in the hopes of saving
their marriage."

Som betraktere lærer vi her forhistorie så det holder, og vi skjønner også hvem karakterene er i forhold til hverandre. Dialogen kan også sies å være satt i situasjon med atskillig konflikt - Et skrantende kjærlighetsforhold. Man kan også argumentere for at dialogen inneholder slentrende humoristiske formuleringer rettet mot gjeldende status quo. Både konflikt og humor der, altså. Så hvorfor oppleves dialogen samtidig som svært unaturlig? Her ankommer vi enda en utfordring. Nemlig hvorfor karakterer som har levd så lenge under samme tak sier akkurat dette akkurat når vi møter dem. Hvorfor skal to karakterer som lever i tosomhet i et isøde fremføre akkurat disse linjene akkurat når vi møter dem? Selvfølgelig fordi de snakker mer til oss publikummere enn de gjør til hverandre som karakterer.

I rettferdighetens navn skal det sies at vi som manusforfattere skal skrive om meningsfylte perioder i våre karakterers liv. Når det gjelder hovedkarakteren, den kanskje aller mest meningsfylte. Perioden når han eller hun eller hen til og med forandrer seg. Likevel oppleves snarveier som eksemplifisert over som fordummende. Det som skulle vært elegant kamuflasje av eksposisjon er redusert til en rosa one-piece i skogen, av manusforfattere som tror de kommer unna med det. Eller gjør de det? Kanskje er det meg som selverklært supernerd som tar feil? Kanskje er jeg til og med litt snobbete? Kanskje er nettopp denne formen for betimelig eksposisjonstung dialog innenfor? Nei. I will beg to differ.

En ny tid

Eksplosjonen av strømmetjenester representerer en ny tidsalder. Ikke minst gjelder dette publikums oppmerksomhet. Tidligere snakket man kanskje om å ha ti minutter på å fortjene denne oppmerksomheten. Og da gjelder det betalt billett på kino. Nå snakker man sannsynligvis om to minutter. Kanskje ett. Denne nye virkeligheten vil forandre måten vi som manusforfattere skriver historier på, enten vi vil det eller ikke. Det vil også kanskje endre vårt forhold til måten vi skriver dialog på. Eller generelt hvilke fortellerverktøy vi som manusforfattere ender opp med å velge. Kanskje er det for eksempel farlig å velge en visuell avsløring i en virkelighet der et øye er på tv-en, et på smartelefonen, samtidig som i alle fall et øre lytter på de nettopp sovnede barna i etasjen over. Kanskje må vi skrive mer eksposisjonstung dialog enn vi egentlig er komfortable med? For min egen del, er jeg uenig med Robert Mckee i at dialog er en "siste mulighet". Jeg mener dialog er en helt egen kunstform som blir viktigere og viktigere, spesielt sett i lys av den stadig endrede konteksten historiene våre må bli en del av.

Om forfatteren:
Kristian Landmark er født og oppvokst i Kristiansand. Han er utdannet manusforfatter ved Den norske filmskolen, der han var en del av første kull av masterutdannelsen fra 2015-17. Han har også bakgrunn som dramatiker og teaterinstruktør.