Dramatikernes verdenskongress i omveltningenes tid

Koronakrisen var med på å skape en serieboom, hvor også eldre ble abonnenter på strømmetjenester, noe som merkes ved at det nå i stadig større grad jaktes på å finne den gode historien til riktig målgruppe, og at også publikum over 50 er blitt en attraktiv målgruppe. Manusforfatterne er blitt produksjonens hete kjerne, og kan bli "showrunners", premissgivere og innholdskontrollører fra begynnelse til slutt.

Men hvordan påvirker dette de vanlige TV-kanalene, har "Me too"-opprøret satt varig preg på kvinners plass foran og bak kamera, og hva skjer med en ukrainsk action-dramaforfatter når hun plutselig befinner seg midt i virkelighetens drama?

Netflix og de nasjonale TV-kanalene

Danskene regnes som tungvektere innen dramaproduksjon. Når de arrangerer verdenskongress for manusforfattere ble også dette gjennomført til terningkast seks både i forhold til location, som var selveste Konserthuset, bevertning og program. Det var deltakere fra 57 land og godt sammensatte paneler, hvor man verken kunne klage på kjønnsbalanse, mangfold eller relevans. Årets hovedtema var serieformatet, og hvordan Netflix og andre strømmekanaler har endret markedet. Det første panelet tok for seg på hvilke måter dette påvirker de nasjonale kanalene, som jo regnes som en forutsetning for demokratiet, og hvordan dette vil utvikle seg. Det ble meldt om tilløp til panikk, ikke minst i BBC, noe som har medført stadig lenger beslutningsprosesser og forsøk på helgardering for å finne "noe alle liker". I motsetning til f.eks. Netflix, som heller vil treffe hardt én målgruppe, som kan være liten, men som blir stor når man har et verdensomspennende abonnement-system. Men å samarbeide kan også være en del av løsningen. Ifølge serieskaper Adam Price var det avgjørende for den store suksessen til Borgen 4 at Danmarks Radio og Netflix samarbeidet, så de fikk stort nok budsjett til å lage serien de ønsket. Hans drivkraft for å lage Borgen 4 var å skape engasjement rundt politikere og politikk, og selv om serien gikk rett inn i maktkampen og samrøret mellom journalister og politikere i forhold til klimaproblematikken møtte han forbausende lite forsøk på innblanding i det innholdet. Noe som står i grell kontrast til motstanden han møter når han og broren vil bruke halal-kjøtt i et matprogram for DR.

Netflix´ posisjon og interesse for å produsere lokalt innhold i Europa er imidlertid varierende. I Spania har volumet økt fra 38 til 79 serier på to år, mens Island bare har hatt én. Canadierne opplever skyggesiden av insentivordninger og dominansen fra USA, som gjerne bruker nabolandet som innspillingssted. Dette gir arbeidsplasser til lokale filmarbeidere, men det er liten interesse i å investere i dramaproduksjoner med canadisk innhold. I USA er derimot Netflix den 2. viktigste arbeidsgiveren for amerikanske forfattere.

Serier som reiser

Men hva slags serier «reiser» og får seere over grensene? Å utnytte et særegent, visuelt miljø og gjenkjennelige menneskelige relasjoner kan være en fellesnevner. Israelske Keren Margalit ble likevel forbauset da en serie hun skrev om seg og sin autistiske sønn ble en «hit», med flere remakes. Islendingen Sigurjón Kjartansson (Fanget og Katla) hadde utbytte av å skrive sammen med en dreven engelskmann, et samarbeide hvor utfordringen lå i å islandifisere den britiske krimgenren. De slår ikke opp paraplyen når det regner på Island, og man finner neppe en sympatisk hovedperson som til stadighet tar seg en whisky. At han i stedet tok seg et glass melk viste seg imidlertid å fungere.

Dramatikeren som showrunner

Flere dramaforfattere er i strømmingens tid blitt attraktive som "showrunners," fordi konkurransen om TV titterens oppmerksomhet i stadig større grad dreier seg om spennende og originalt innhold. Den svenske showrunneren Anders Weidemann (medforfatter i House of cards og showrunner på bla 30 degrees in February) opplever likevel at denne tittelen ikke alltid skaper god stemning på settet, og at å skulle styre en hel dramaproduksjon kan bli som å løpe foran et tog. Flere enn han har måttet ta valget "deleger eller dø". I dag presenterer han seg heller som manusforfatter og utøvende produsent, og lar episode-regissører stå for gjennomføringen. Mange andre "showrunners" delte hans erfaringer, og har hatt en bratt læringskurve i møte med filmens produksjonsmessige virkelighet. Det har likevel skjedd en maktforskyving det er verdt å merke seg. På spørsmålet om paneldeltakerne ville gå tilbake til rollen som «bare» manusleverandør var svaret unisont nei. Opplevelsen av å kunne beskytte kjernen i det de driver med, og å kunne følge hele prosessen, så intensjonen med prosjektet ligner på sluttproduktet, veier langt tyngre enn lange arbeidsdager og stort press.

Eneste jente i komedie-teamet

Hva så med kvinnene? Det danske dramatikerforbundet delte på kongressen ut et kvinne-manifest, hvor de på en humoristisk måte påpekte de vanligste kjønnsklisjéene i forhold til hvordan roller skrives og besettes, og at ung kvinne/gammel mann ikke alltid oppleves som sexy. Den tyske filmskuespilleren Belinde Ruth Stieve fortalte om hvordan mulige roller sank dramatisk etter fylte 40, og ble roller som "mor", "bestemor", "lærer", uten egen personlighet eller utfordringer. Hun startet "Neropa", for å fremme kjønnsnøytral casting, en organisasjon som fører statistikk på kvinneroller/alder i samtidige tyske produksjoner. "Me too" bevegelsen har foreløpig ikke ført til noen endring her. Forstemmende mange filmer begynner med at en drept og stadig yngre kvinne blir funnet, og i følge Stieve er det blitt mindre ømhet og fysisk kontakt og mer brutal vold i det som produseres. Den danske serieskaperen Jenny Lund Madsen delte erfaringer fra 10 år tilbake, da hun var eneste jente i et komedie-utviklingsteam med 10 unge menn, som holdt på at komedie var det siste fristedet for en rå guttehumor hun enten måtte spille opp til eller stikke. Det gikk så langt at hun følte sin egen posisjon truet da en annen kvinne ble en del av teamet, som var det bare plass til én av hennes slag i rommet. Noe hun skjemmes for i dag, men som likevel var en interessant erfaring. Men i dansk dramaproduksjon er det definitivt et før og etter Me too-bevegelsen, og det er nå vanlig med 50/50 kjønnsbalanse også når det skrives komedie.

Flukt med gryter på hodet

I seksjonen " å skrive i en konflikt" ble rommet fylt av virkelighetens drama. Det var ikke vanskelig å identifisere seg med den ukrainske serieskaperen Larysa Martseva fra den hardt rammede byen Barsha, da hun fortalte om overgangen fra å skrive action, til selv å bli angrepet av bomber. Likevel kan hun ha hatt nytte av treningen i alternative scenarier, da hun måtte søke tilflukt i kjelleren til boligblokken sammen med to tenåringsbarn, to ridgeback- hunder og naboer som daglig måtte finne mat og vann. Det var en utfordring å hindre den 14 år gamle gamer-sønnen i å oppføre seg som i et kampspill, og gå ut i gatene for å vise russerne at han ikke var redd dem. Med fare for livet måtte hun til slutt selv gå ut av kjelleren, og jakte på mat. Da hun møtte en geit ble hun, som selv var vegetarianer, stilt overfor å skulle drepe geita for at familien skulle overleve. Noe hun i første omgang ikke klarte, og fant i stedet en forlatt leilighet med full fryser. Etter tre uker klarte de å flykte i en bil, men bråsnudde da familiebilen foran dem ble skutt ned av skarpskyttere. Og hun fortsatte ikke før barna var utstyrt med gryter på hodet og stekeplater foran brystet. De kom seg over grensen, men med to tenåringer og to hunder, hvor skulle de dra? Redningen ble nettverket til en internasjonal hundeklubb for ridgeback-eiere. Via deres facebook-side fant de overnatting hos hundeelskere på de forskjelligste steder i Europa, og bor i dag i Blackpool i Wales.

Å skrive om et nasjonalt trauma

Sara Johnsen deltok på zoom for å snakke om " Å skrive om et nasjonalt trauma", og hva slags tilnærming hun og Pål Sletaune hadde da de skapte serien 22. juli, om dramaet på Utøya. De valgte å gjøre selve hendelsen til hovedkarakter, og fortelle historien gjennom mennesker som ble direkte berørt, som de fant gjennom intervjuer og research. Ideen om "New public management" ble en av dramaets antagonister, fordi kravet om lønnsomhet og «effektivitet» var medvirkende til at mange av barna blødde i hjel, da det verken var helikopter-førere eller beredskap nok på vakt denne fredagen. Sara Johnsen forklarte prosessen på en gripende og nøktern måte, og på spørsmål om det var fare for å re-traumatisere de berørte som så serien, var hennes svar at ja, den faren var absolutt til stede, og de hadde full respekt for de som ikke orket å se serien. For henne var det likevel viktig å lage den, og at dramaet skulle oppleves som sant og ikke kokes ned til "private problemer". Serien er laget på en måte som gjør at den er mye sett og brukt også i skolen, og har reist langt utover Norges grenser.

Ungdoms-serier med 7 minutters episoder

"Hvordan få tak i ungdommen" var et populært panel, hvor Julie Andem (Skam) var en av deltagerne, sammen med svenske Lisa Ambjørn, skaper av suksess-serien Royalteens, og nederlenderen Manju Reijmer. Hans dramaer er ikke internasjonalt kjent, men bygger på enkle, men fengende konsepter som at jenter som har vært "skammet" bestemmer seg for å lete opp og hevne seg på gjerningspersonene. Eller å følge ungdom som har sin første jobb på et supermarked. Disse seriene, med 7 minutters episoder, er blitt megasuksesser. De er produsert av hollandsk TV, men distribueres og ikke minst deles via youtube. Julie Andem fortalte om "Skam-paradokset": At en serie laget på lavbudsjett for og med 16-årige jenter skulle treffe så bredt, med stort internasjonalt salg og flere remakes. Det lå imidlertid år med research bak. Julie Andems drivkraft var å nå nettopp disse jentene, og å prøve å forandre noe. Idag kan serieskapere gjøre research bare ved å følge med på Twitter, Instagram og ikke minst Tik Tok. Men deres inspirasjon til å lage noe for denne målgruppen var og er å gå inn i historier de ønsker å si noe om. Og å huske egne erfaringer som tenåringer, og hvor overveldende det de sto i opplevdes der og da.

Kinofilmen – en døende dinosaur?

Så hvor blir det av spillefilmen, i en verden av stadig flere strømmekanaler og et mangfold av serier man ikke har sjansen til å komme gjennom om i løpet av et menneskeliv? Paradoksalt nok blir strømmeseriene stadig kortere, 6 episoder er nå vanligere enn 8, de går også ned i tid, og nærmer seg egentlig snart spillefilmlengden.

Men hva da med kinofilmen? I dette panelet møttes Mitesh Shah fra India, Lucia Carreras fra Mexico, veteranen Maciej Karpiniski fra Polen, og Teodora Markova fra Bulgaria. Mer forskjellige filmland skal man lete lenge etter. I Bulgaria må man lage filmer med mye sang og dans for å få publikum, mens det i artfilm-miljøet er suspekt om en spillefilm også blir en publikumssuksess. Karpinski beskrev den før så populære polske kinofilmen som en dinosaur som har overlevd politisk terror og krig, og nå prøver å overleve at folk under pandemien har forandret vaner. I India og Mexico derimot er kinoen fortsatt populære samlingssteder. Begge landene har fortsatt stor kinotetthet og et godt publikum. Den mexicanske kinofilmen lider, som så mange, under amerikansk dominans, og av at amerikanske storfilmer har fortrinnsrett på bekostning av de lokale filmene. Men når det er så mye vold i samfunnet blir kinoen et viktig sosialt sted for å dele opplevelser. Det var derfor optimisme å spore i forhold til at kinofilmen vil overleve, om ikke annet som et sted hvor man går for å oppleve noe gammelmodig sammen med sine barn.

Behovet for fortellinger

Selvfølgelig ble det også snakket om rettigheter og buy-outs, danskenes konflikt med Netflix, grådige strømmere og gjerrige TV-kanaler. Det som sitter igjen er likevel inspirasjonen ved å møte manusforfattere fra alle verdensdeler, som fortsetter å lage fortellinger med struktur og vendepunkter og en akseptabel slutt i en stadig mer uforutsigbar verden. Og som på sitt beste tilfører menneskelig ernæring i form av dramaer som i krisetider kan være like viktige som vann og brød. Larysa Martseva fant veien ut av Ukraina på tross av bomber og skarpskyttere, og sender månedlige beløp til naboer som forer geita hun skulle ha drept. Og hun har alt skrevet en ukrainsk-litauisk serie om opplevelsene med tittelen With my own eyes.

Vel hjemme kjenner man på den noe underkjente følelsen takknemlighet. At det ikke er selvfølgelig å kunne gjennomleve det forferdelige i form av dramaer på en TV skjerm i et godt oppvarmet hjem, eller at det finnes kinoer hvor elektrisiteten virker og vi i et felles rom kan oppleve store dramaer uten selv å være truet. Så er det å håpe at noen en dag lager serien som gjør at vi våkner opp i en verden uten krig. Og at publikum fortsetter å verdsette den gode historien fremfor å bli spinnville "actionhelter" i det virkelige livet.