Dramatikerforbundets Gledesglass

Julian Karenga får Gledesglasset for Veien sitt ansikt

- Julian Karenga viser at han eier det rette verktøyet for å skape nye fortellinger som strekker seg fra Tromsø og ut i kosmos, sa Ibsenprisjuryen og nominerte han til årets Ibsenpris.

Veien sitt ansikt er en scenetekst som tar oss til et helt bestemt sted, Gimleveien 56 i Tromsø, og derfra ut i en verden som er gåtefull, eventyrlig og truende. Planetariet i Tromsø er bygget på beinrester, og noen ganger kan du høre de dødes stemmer gjennom sementen, trærne kan snakke, og lillesøsteren til hovedpersonen er ei feit katte. Teksten er poetisk og samtidig en presis skildring av å vokse opp med en far med rusproblemer. Det er en øm, usentimental tekst skrevet med dyp kjærlighet. Karenga er en ung dramatiker, men har funnet et scenespråk og en måte å skrive dialog på som er helt hans egen. Han har skrevet en sterk, egenartet og dypt personlig scenetekst.

Ellen Einarsen får Gledesglasset for Snufkin: Melody of Moominvalley

Ellen Einarsen betegnes som ekstremt hardtarbeidende, og hun har klart seg ekstremt godt i en mannsdominert bransje. Privat er hun et overmenneske av en klassisk norsk husmor når det gjelder brodering, trykking, sylting, baking og hyttetur, og hun har brunt belte i karate.

Til tross for at hennes favorittfilmer er Woody Allen-filmer (eller kanskje det er nettopp derfor?) har hun jobbet med både halvnakne menn og helnakne troll. Nærmere bestemt Conan barbaren, og Mummitrollene.

Ja, vi snakker om noe så sjeldent som en spillforfatter. Vi venter spent på hennes neste spill, der hun visstnok skal dyrke sin interesse for broderi, men akkurat i dag feirer vi henne for spillet Snufkin: Melody of Moominvalley, men også for hennes nybrottsarbeid som manusforfatter og produsent for dataspill i over 15 år. I Snufkin: Melody of Moominvalley er Einarsen produsent og medforfatter, mens David Skaufjord er spillets hovedforfatter.

Tani Dibasey får Gledesglasset for Sorte gutter gråter ikke og Rasisten

Tani Dibasey er utdannet skuespiller ved Teaterhøgskolen i Oslo og arbeider som scenekunstner, regissør og forfatter.

I det som har blitt kalt noen av fjorårets mest innovative forestillinger, har denne dramatikeren med stødig hånd skrevet, regissert og spilt i stykker som både rykker i publikum og anmeldere. Han har gjort scenen til et kunstnerisk kraftsentrum av de sjeldne. Sorte gutter gråter ikke setter ord på alt det usagte, skriver kritkere, og om Rasisten melder de at stykket er noe av det viktigste som ble satt opp på en scene i fjor.

Forestillingene Tani Dibasey får denne utmerkelsen for er blitt dratt frem som sterke eksempler på hvorfor teatrene ikke skal lene seg på klassikere alene, men heller satse på nyskrevet dramatikk.