Drama inspirert av sanne hendelser

Mannen het Mr. Rogers, og han smilte til meg gjennom tv skjermen. Gjennom mange ti-år vokste amerikanske barn som meg opp med hans enkle budskap om at alle er verdifulle. Ikke på en banal måte. Han unngikk ikke vanskelige tema som død, krig og skyggesidene i livet. Derfor gledet jeg meg til filmen om Fred Rogers, som er inspirert av sanne hendelser.

Men jeg gruet meg også. Ville filmen avsløre en mørkere side av den ekte Mr. Rogers?

Filmen handler om Lloyd Vogel, en kynisk journalist, kjent for sine hardtslående artikler. Lloyd er nybakt far og har selv et vanskelig forhold til sin egen far.

Lloyd går motvillig med på å gjøre et kort intervju med Mr. Rogers for tidsskriftet Esquire, men blir fort dratt inn i Mr. Rogers sitt nesten naive univers hvor godhet og empati står i sentrum. Mr. Rogers byr på seg selv ved å vise oppriktig interesse for dem rundt ham. Han innrømmer at han ikke er perfekt, men etterstreber å leve i tråd med budskapet sitt.

Spoiler: Lloyd tar et oppgjør med faren og gir slipp på konfliktene fra fortiden. Det tiltenkte korte intervjuet blir en lang, personlig artikkel om hvordan møtene med Fred Rogers endret Lloyds liv.

For den kyniske er historien om Lloyds emosjonelle reise banal, men selv om plottet grenser til klisjé, er filmen rørende. Den er kanskje nettopp det vi trenger i en tid hvor pandemien og politisk polarisering på hver sin måte isolerer mennesker fra hverandre.

Den egentlige historien

Jeg er alltid nysgjerrig på hvilke måter slike filmer reflekterer de sanne hendelser de er inspirerte av. Jeg ble overrasket over at artikkelen som inspirerte filmen var skrevet av journalisten Tom Junod. Lloyd Vogel er fullstendig oppdiktet.

I The Atlantic skildrer Junod prosessen med å adaptere artikkelen til film. Han beskriver hvor spente forfatterne var da de presenterte manuset. De bad ham lese med et åpent sinn.

Junod ble overrasket over å lese det som til slutt ble filmens historie om Lloyd. Junod hadde ingen vanskelig forhold til sin far. Tvert imot. Veldig mye annet stemte heller ikke med hans eget liv.

Han ble likevel slått over hvordan Lloyd-plottet formidlet essensen av hans møter med Fred Rogers. Historien om Lloyd fortalte sannheten, bare på en annen måte enn hendelsene utspilte seg i hans eget liv og med de mange kunstneriske frihetene forfatterne tok seg.

Da Junod så den endelige filmen, gråt han.

12 Years a Slave

En annen artikkel som stod i The Atlantic for en del år siden hadde tittelen: "How 12 Years a Slave Gets History Right: By Getting It Wrong.»

Filmen er en adapsjon av autobiografien til Solomon Northup, men den avviker fra boken flere steder og inneholder faktafeil. Ifølge artikkelforfatteren er enkelte av de oppdiktete scenene så grove at Northup ville ha snudd seg i graven. Men disse scenene er viktige for å trekke oss inn i de dypt menneskelige sidene ved slaveri. Og kanskje i et aldri så lite øyeblikk kan vi skjønne fornedrelsen over hvordan det er å være fratatt menneskeligheten.

Filmen kan gi innsikt i noe enda mer grufullt, noe som ble illustrert da filmen ble brukt i et forsknings­opplegg i en skoleklasse. En av elevene fortalte at han kunne ha vært slaveeier om han hadde levd på den tiden. Ikke fordi han fant glede i hvordan slavene ble mishandlet, men fordi han torde å møte skyggesiden i seg selv da han så filmen.

Fiktive karakterer som spiller viktige roller

En annen serie inspirert av sanne hendelser som jeg nylig så, er HBO thrilleren «I Am the Night». Serien har to plottlinjer med hver sin hovedkarakter. Etter mer enn halvgått tid smelter disse linjene sammen når karakterene inngår et samarbeid.

Bare den ene plottlinjen har en viss forbindelse til sanne hendelser. Den andre er fullstendig oppdiktet. Likevel er den viktig for dramaturgien. Karakteren som er inspisert av en ekte person blir konfrontert med en komplisert mørk og grusom fortid. Uten den fiktive karakteren og andre fiksjonsgrep ville den sanne historien være vanskelig å fortelle.

Til tross for disse radikale grep, blir vi på slutten av hver episode minnet på seriens relasjon til virkeligheten. Fotografier av de ekte personene vises rett før rulleteksten. Skaperne vil tydeligvis at vi hele tiden skal forstå at filmens styrke hviler på at den er inspirert av sanne hendelser. At virkeligheten er ofte mer redselsfull enn diktning. Ironisk nok, er det gjennom en ganske så fri diktning at den horrible sannheten best kan avsløres.

Når virkelighet og fiksjon møtes

Det er like ulogisk å forvente at drama som er inspirert av sanne hendelser skal forpliktes til å holde et speil opp mot virkeligheten, som å forlange fotografisk gjengivelse av den ytre verden i kunst­verkene til van Gogh, Munch og Picasso.

Styrken i og fasinasjonen av verkene er at de både ligner noe vi kjenner igjen fra virkeligheten, samtidig som de er en fullstendig feilaktig gjengivelse av den. Men i kraft av verkenes fremstilling av verden, ser vi kanskje perspektiver som vi ellers var blinde for.

Slik er det også med drama som er inspirert av sanne hendelser. Like lite som disse tre kunstnere skapte verk for å forlede oss til å tro at de var en naturtro gjengivelse av motivene, velger dramatikere å lure seerne med våre verk.

Hvis man tilnærmer seg denne dramagenren med "Finn 5 feil" brillene på, blir man blind for mulige nye perspektiver som dramatikere aner konturene av når de lar seg inspirere av sanne hendelser. Det gjelder hvordan de historiske hendelsene kan formidles på en renere måte enn virkeligheten, som kan være kaotisk og kronglete. Det gjelder også overordnete tema som er relevante for dagens seere. Alt drama, selv dem om historiske forhold, er en refleksjon av den tiden de skapes i.

Junod klarte å se forbi alle feilene i filmen om hans første møter med Fred Rogers. Og fordi han gjorde det fikk barnet i meg et varmt gjensyn med en snodig mann som smilende synger: "Let's make the most of this beautiful day, and since we're together, might as well say: would you be my, could you be my, won't you be my neighbor?"

Et budskap om at empati kan være et sterkere virkemiddel til å oppnå dialog enn dagens skam-taktikker, som kun fører til konflikt. En tankevekker, etter et år hvor det føles som om verden har gått enda mer av hengslene enn da filmen kom ut i 2019. Og når vi trenger naboskap mer enn noensinne.