Den dialektiske dramatiker

Finn Iunker er en sjeldenhet i det norske scenekunstfeltet. Han er en hyppig spilt dramatiker, for det meste i utlandet (i Norge stort sett spilt av Verk produksjoner mellom 2006 og 2009). Han er en akademiker som skriver enkelt. I dette hipstertunge raddis-miljøet må han være bortimot den eneste som går med dress, slips og hatt, i hvert fall i hans alderssegment (+ - 50). Og som om det ikke var nok karakteriserer han seg selv som politisk «lyseblå», med et mangeårig medlemskap i Søndre Nordstrand Høyre bak seg. Det siste blir desto mer bemerkelsesverdig ettersom han beskjeftiger seg med temaer som i all tid har vært «eid» av venstresida: Israels forbrytelser mot det palestinske folket og Bertolt Brecht.

Disse paradoksene ser han ut til å leve godt med, og vel så det: Det synes som om de er en mer eller mindre integrert del av hans virke som skribent og meningsytrer.

Kunstnerisk utviklingsarbeid

Nylig disputerte han til sin andre doktorgrad, historiens aller første doktorgrad avlagt på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), under «Program for kunstnerisk utviklingsarbeid», et begrep som han for øvrig gjentatte ganger under sitt innledende foredrag hevdet ikke å ha noen anelse om hva betydde. Han ba publikum om å slå på tråden dersom noen hadde gode forslag. (Den forrige avhandlingen, i 2014 på Universitetet i Oslo, omhandlet Bertolt Brechts Der Jasager). Det er første gang jeg har overvært en doktorgradsdisputas, sånne arenaer og begivenheter har liksom ikke noe med meg å gjøre. Men det som fant sted i auditoriet på den gamle Seilduksfabrikken mandag 13. januar var slett ikke så skummelt som jeg fryktet.

Det kjentes litt som det var en lek vi var med på, helt fra vi fikk beskjed om å reise oss da opponenter og vordende doktor toget høytidelig inn til lyden av en bjelle. I foredraget sitt, som besto av en rekke refleksjoner over hans arbeid med de to scenetekstene Stemmer fra Israel og Walter Benjamins død i Portbou, tillot han seg en rekke ganger noen mer eller mindre dulgte kritiske morsomheter på bekostning av den institusjonen som har huset ham under forskningsarbeidet.

Det var som om han betvilte KHiOs mulighet til i det hele tatt å drive med vitenskap, det er tross alt kunst de driver med på den skolen. Selv begynte jeg på teatervitenskap i Bergen i 1976, året etter at faget hadde revet seg løs fra Nordisk institutt. Men kaller man seg en vitenskap må man ha et definert objekt å drive vitenskap på, og her oppsto et problem som faget antakelig aldri er blitt kvitt. Forskningsobjektet var noe som per definisjon ikke fantes, nemlig den enkelte teaterforestilling.

Opponentene, svenske Jacob Hirdwall og spesielt Merete Morken Andersen, hadde en rekke kritiske kommentarer til metode, etikk, språk og forholdet til fagfeller, som i stor grad ikke ble besvart. Enten fordi doktoranden tilsynelatende ikke fant det bryet verdt eller fordi komitéleder, teaterregissør Runar Hodne, følte seg tvunget til å gripe inn, «i dramaturgiens navn».

Destillerte vitnesbyrd

Kjernen i foredraget hans handlet om språk, eksemplifisert hovedsakelig ved arbeidet hans med Stemmer fra Israel, som ble satt opp på NRK Radio i 2018 som hørespill. Her fikk vi et fascinerende innblikk i arbeidet med å reformulere de israelske soldatenes vitnesbyrd om overgrepene de selv utførte mot den palestinske befolkningen på Vestbredden og i Gaza. I en rekke eksempler demonstrerte han, med utgangspunkt i originalteksten, det stegvise arbeidet med å oversette og destillere vitnesbyrdene inn til sin enkle og brutale essens. Språk, og nødvendigheten av å skrive klart, er også et gjennomgående tema i den siste essaysamlingen hans, Praksis, som jeg siden nyttår har hatt gleden av å ha som fast følge hvor enn jeg har beveget meg. I den skriftlige versjonen av sitt doktorforedrag oppsummerer han sin kritikk av den akademiske språkbruken på denne måten: «Min kritikk av den intellektuelle kulturen ved Kunsthøgskolen i Oslo er dessverre vag og generell. Jeg skulle ønske at jeg hadde krefter til å overbevise alle på institusjonen om relevansen i Schopenhauers dobbelte råd: Bruk vanlige ord. Si uvanlige ting».

Omtrent det samme skrev Brecht selv i en kommentar til sin egen diktsamling Krigens ABC: «Disse dikt er faktisk skrevet i en slags «basic german». Jeg føler motvilje mot ethvert uvanlig ord» (Fra 100 dikt, oversatt av Georg Johannesen, Den norske bokklubben 1968).

Retrospektivt ekko

Finn Iunker plasserer seg selv i en litterær og dramatisk tradisjon etter Büchner, Brecht, Heiner Müller og, av alle, Quentin Tarantino. Jeg tillater meg her, med eller mot Iunkers vilje, å føye til den avdøde norske poeten, politikeren og essayisten Georg Johannesen, som jo selv slektet på Brecht. Han var Norges første professor i retorikk, med et fortettet språk og en «kynisk menneskevennlighet» som jeg gjenfinner mye av hos Finn Iunker. Johannesens redegjørelse for sitt arbeid med oversettelsen av den kinesiske poeten Tu Fu (712-770) kom her til meg som i et retrospektivt ekko:

Perlerekke

Praksis består av en perlerekke av tekster med ulik lengde, publisert i tidsskrifter og aviser mellom 2015 og 2018. Det er blitt stilt spørsmål ved nødvendigheten av å utgi slike tekstsamlinger hvorav mange fortsatt er tilgjengelige på nettet. Men da overser man det nyttige og stimulerende i å ha alt så å si samlet på ett brett. De ulike tekstene står fram som sammenhengende kapitler, og i kraft av det leses det på en annen måte. Her er både lengre forskningsarbeider knyttet til Iunkers praksis som dramatiker og aktstykker i kortere polemikker om blant annet kjønnslemlestelse.

Til førstnevnte hører blant annet en lang kritisk undersøkelse knyttet til en ny sluttscene i hans eget skuespill fra 2006, Det skjendige drapet i Skippergata, om Fredrik Fasting Torgersen-saken. Her går han til et grundig underbygget angrep på den voksende gruppen jurister som i alle år har gått inn for frifinnelse av Torgersen, dette basert på noe han ifølge eget utsagn har lest «litt her og der». Men det skal man nok ikke ta særlig bokstavelig. Iunker er grundig, på en litt tysk måte, og må ha lest godt over gjennomsnittlige mengder dokumenter i saken. For meg som er vokst opp med Torgersen, hans juridiske og journalistiske banemenn riksadvokat Dorenfeldt og VG-journalist Michael Grundt Spang og, ikke minst, hans fremste forsvarer Jens Bjørneboe, er dette en provoserende og lærerik tekst. Alle disse har vært med på å definere mitt politiske og eksistensielle ståsted. Egne erfaringer gir meg heller ingen grunn til å stole på rettsvesenet. For meg er spørsmålet om Torgersens skyld eller uskyld knyttet til noe mye større enn det snevert juridiske. Jeg innrømmer dermed at jeg har hatt godt av å lese Iunkers tekst - men ikke noe mer!

Brecht og Benjamin

Det jeg antar er selve utgangspunktet for Finn Iunkers operalibretto Walter Benjamins død i Portbou finner vi i den 40 sider lange fotnotetunge undersøkelsen, med samme tittel, av nøyaktig hva som skjedde før, under og etter at den tyske filosofen døde i den spanske grensebyen Portbou i 1940. Det er en til dels rystende beretning om en desillusjonert og fysisk sterkt svekket mann, den brutale tiden han levde i og tragiske måten han døde på. Teksten er et glitrende eksempel på Iunkers nedstrippa, saklige skrivekunst.

Mange av tekstene i Praksis handler om Brecht hvis liv, levnet, dikteriske, teatrale og politiske praksis er et, i seg selv, tilsynelatende endeløst forskningsfelt. Det handler om vennene hans, brevene han mottok og sendte, om å spille sjakk med Walter Benjamin, et nyoppdaget håndskrevet dikt, om hans død i 1956 og, naturligvis, hans dramatikk og teater.

Mye av det han skriver er både dulgt og åpenlyst sarkastisk og ironisk, men – nesten – alltid saklig. I artikkelen om det nyoppdagete diktet refererer han til en paneldebatt om politisk teater ved et Brecht-seminar i Oxford: «Hun ene hadde kommet hjem fra Midtøsten, hun andre hadde holdt på med politisk teater i 30 år. Alle var enige. Vi trenger mer politisk teater! (Stor applaus). Og da må vi ikke glemme Brecht! (Vill applaus). De begynner å bli gamle nå, sekstiåtterne, men de er flinke til å klappe.»

I et intervju i Klassekampen da nyheten om det bortgjemte diktet sprakk føyet han til: «Når politisk teater bare blir tomme fraser, er det på tide å ta seg en sigar. Brechts ideer har ganske enkelt ingen virkning når de bare transporteres fra 1956 til 2016. Det blir liksom som å forsøke å dytte en floppydisk inn i en USB-inngang».

Mange av Iunkers betraktninger og resonnementer, enten de er hans egne eller ved formidling gjort til hans egne, knytter an til en kritisk tradisjon som i Norge i stor grad er blitt enten anonymisert eller har avgått ved døden. Det gjør denne tekstsamlingen desto viktigere, som et alternativ til den stadig ekspanderende, følelses- og sosiale medier-baserte politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Chris Erichsens tekst er publisert i samarbeid med scenekunst.no. Den kan også leses der.

Finn Iunker:
Praksis
Kolon forlag, 2019
Innbundet
ISBN 978-82-05-52609-9
E-bok
ISBN 978-82-05-52610-5