Begrensende frihet og frigjørende begrensninger

"I digress, therefore I am"

Jeg har det med digresjoner i livet. Spør min kjære eller mine venner. Mine digresjoner - som også er særdeles plutselige i sin natur - fører ofte til høyst unaturlige temaskifter i samtalen. Noen ganger prøver jeg å redde meg inn med et alltid like søkt "apropos... ", men de fleste gangene er jeg allerede langt inne i digresjonen før mine stakkars samtalepartnere får summet seg. Jeg skal være den første til å innrømme at de fleste av disse digresjonene ikke etterfølges av annet enn et felles forsøk på å finne tilbake til hva vi pratet om før jeg satte igang. Men av og til har de noe for seg. Noe man faktisk kan bygge videre på. En oppfølger. I mitt forrige essay "Tvangstanker i troperegn" https://www.dramatiker.no/aktuelt/tvangstanker-i-troperegn, som egentlig handlet om frykten for å ikke være original, bedriver jeg også digresjon. Nærmere bestemt hopper jeg i et avsnitt innom kapasiteter som Keith Jarrett og Lars Von Trier.

I dette oppfølger-essayet trenger ikke maestro Keith Jarrett lenger være forvist til digresjonenes rekker. For Jarrett og hans Køln-Konsert er kanskje det mest skinnende eksemplet på hvordan en i utgangspunktet brutal begrensning i aller høyeste grad bidro til å skape en av de mest kjente jazz-konsertene i historien. Det dreier seg om "The unplayable piano", et slitent gammelt flygel der egentlig kun tangentene i de midtre oktavene fungerte. Jarrett, som også pianoteknisk sett er et vidunder – er fullt ut kapabel til å briljere over samtlige 88 tangenter - visste altså før han satte igang sin legendariske improvisasjon at han egentlig bare kunne utelukke størsteparten av klaviaturet – hvis målet hans da var å skape lyd, noe det heldigvis var. Det hører med til historien at Jarrett lenge nektet plent å spille på dette flygelet, og hadde det ikke vært for en desperat insisterende 17 år gammel konsertarrangør, så hadde verden aldri fått oppleve Køln-konserten.

Benspænd til besvær - Og velsignelse

Ah, dansk... Det nydelige danske sprog. En gang oversatte jeg et teaterstykke fra dansk til norsk, og jeg stoppet opp ved replikken "Det rager mig en høstblomst". For et fantastisk uttrykk! Så rikt! Min norske oversettelse har jeg fortrengt.

"Benspænd" er et annet potent dansk begrep. Hvordan skulle vi fanget det samme innholdet på norsk? "Utfordring?" "Hinder"? I rest my case. Dansk rocker!

I tillegg til å se uforskammet bra ut til å ha levd i åtte tiår, kan danske Henning Camre vise til en heseblesende CV. Camre er tidligere rektor på både Den danske filmskolen og på National Film and Television school, som begge to sjeldent havner utenfor lister over verdens fem beste filmskoler. Han har også ledet dansk filminstitutt. Jeg hadde gleden og æren av å ha ham som rådgiver og foreleser da jeg studerte på Den norske filmskolen, og i en forelesning jeg aldri vil glemme tok Camre for seg temaet begrensningens verdi. Camre er på toppen av alt en meget anerkjent filmfotograf, og har blant annet fotografert Jørgen Leths kortfilm "Det perfekte menneske" (1968). Filmen er en av Lars Von Triers store favoritter, og danner utgangspunkt for hans eksperimentelle dokumentar "De fem benspænd" (2003).

Von Trier anser "Det perfekte menneske" som nærmest irriterende... Vel... Perfekt. Derfor inviterer han regissør Jørgen Leth til bords. (I påtatt dekadense til ære for kamera nytes vodka og kaviar). Trier ønsker å utfordre sitt idol til å gjenskape sin egen film, men denne gangen skal han gjøre det akkompagnert av ulike benspænd Trier finner på. Og dansk films enfant terrible er i det diabolske hjørnet. Eksempelvis må Leth forholde seg til å bare bruke et gitt antall frames pr. sekund, og han må også lage animasjonsfilm, noe en fårete smilende Trier vet utmerket godt er alt annet enn forbildets foretrukne tekopp. Men - Leth løser de innledende benspændene prisverdig, og nyversjonene av "Det perfekte menneske" blir severdige kortfilmer.

En juksemaker får sin grufulle straff

Problemene oppstår når Trier ber Leth gjenskape sin film på "verdens verste sted", uten å få lov til å "vise dette stedet". Hva er så verdens verste sted? Trier bommer nok ikke voldsomt når han sender Leth til et av Bombays fattigstrøk. Leth spiller selv hovedrollen i denne versjonen. Ulastelig antrukket nyter han en luksuriøs middag midt ute på gaten i fattigstrøket. Men han fjerner seg fra beboerne med å omringe seg selv med laken. De lokale menneskene er likevel synlige bak laknene, og dette "sløret" Leth har satt opp gjør scenen desto mer trist og foruroligende - Og dramatisk sett glitrende.

Trier anklager raskt og dømmer Leth enda raskere for juks. Det tar ham heller ikke lang tid å finne en passende straff: Full frihet. Og i sin neste gjenskapelse av "Det perfekte menneske", må Leth forholde seg til det som viser å være et ultimat benspænd. Først når han har fått den fulle og hele kreative frihet, langt borte fra alle rammer og begrensninger, står Jørgen Leth fast. Bom fast. Og her ankommer vi også selve moder-poenget i forelesningen til Leths nære venn og fotograf Henning Camre.

Ventingens vidunderlige verden

Men nå er det på tide med en god, gammaldags digresjon. Apropos... Tja... Det var det da... Anyway - Jeg har vokst opp i en familie uten bil. Bosatt i Kristiansand sentrum gikk dette helt fint an. Det gikk også fint å komme seg til farslekta i Arendal, selv om datidens melkerute pluss min fars idé om hvor tidlig man måtte være ute for å rekke bussen, ofte førte til tre timers reisetid. I alle tilfeller er jeg uhorvelig stolt over det sterke og imponerende tidlige miljøengasjementet til mine foreldre. Den offisielle forklaringen på at vi ikke hadde bil handlet da også om miljøhensyn. Det var nok definitivt mer enn et snev av sannhet i dette, men en tilstøtende mulig del-forklaring kan handle om at min far glemte å sette på brekket i en nedoverbakke fordi han måtte haste inn for å rekke å høre en Start-kamp på radioen.

Min oppveksts bilfrie tilværelse har ført med seg mye godt - ikke minst enorme mengder ventning. Det er fåfengt å engang anslå antall timer jeg har tilbrakt på arenaer som busstopp og togstasjoner opp gjennom. All denne ventingen, og tilhørende kjedsomhet, har sammen skapt ideell grojord for ideer. Jeg har nå i en alder av 43 endelig klart å ta lappen, og jeg frykter hva en mer effektiv logistikk kan bety for min idéproduksjon.

Pre-sertifikat klasse B, kom ideen til det jeg håper skal bli spillefilmen "50 tonn" til meg da jeg ventet på å bli hentet på en bensinstasjon på Haukeli. Denne bensinstasjonen var åpenbart et populært spise- og møtested for trailersjåfører, og uten at jeg tyvlyttet og tittet (sjenerende mye), fikk jeg innblikk i en fascinerende virkelighet. Ikke lenge etter kom karakteren Tommy til meg. Tittelen "50 tonn" spiller på hva som 1. Er en kjent maksvekt på en trailer på norske veier, og 2. Er et fint bilde på fortiden som tynger protagonisten Tommy. For den fortiden veier minst 50 tonn.

Tommy kjører langtransport. Han kjører så mye som han kan, både svart og hvitt, og han kjører så effektivt han kan. Han dunker nedpå energidrinker, og unngår på snedig vis regler om obligatorisk antall timer hvile. Tommy må tjene nok penger til å unngå sin nåværende og brysomme status UFB - uten fast bopæl - når han møter opp i den kommende rettssaken der han kjemper for å få ha datteren mer enn noen få årlige samvær. På vei fra nordlige Finland mot Oslo sliter Tommy med å finne programmene han pleier å lytte til på radioen. Eteren er nemlig overfylt av ekstra nyhetssendinger som omhandler en konferanse i Oslo der en rekke av verdens aller mektigste mennesker skal delta. Ikke lenge etter blir Tommy oppringt av en mann som kaller seg William. William vet underlig nok alt om Tommy, både om hans familiære situasjon og om hvordan han de senere årene i sin ensomhet er blitt radikalisert. Tommy er headhuntet som "kurér". Sjåføren og traileren er plutselig blitt nøkkelbrikker i en terroraksjon, og når Tommy protesterer, viser det seg at hans samtykke befinner seg i kategorien "nicetohave". En katt og mus-lek er i gang.

Med unntak av noen få innledende scener, foregår hele "50 tonn" i førerhuset med Tommy. Denne fysiske begrensningen har vært der helt fra begynnelsen, og jeg tviholder på den, selv om flere av mine betrodde konsulenter råder meg til å "klippe ut". Å låse publikum i "Tommys perspektiv" tiltaler meg. For i manusprosessen, så er det nettopp problemene denne svært konkrete begrensningen byr på, som har gitt meg de beste ideene. Dog etter mer enn én tur ned i "Houdinis kiste", for å si det sånn - Og uten Houdinis plan om hvordan å komme seg ut. Men som den kloke redaktøren og forfatteren Steffen Sørum en gang rådet meg til: Som forteller må du nettopp tørre å legge deg i Houdinis kiste, for da kan du legge publikum der sammen med deg - Og imponere dem desto mer når du på elegant vis leder dem ut i lyset sammen med deg. Vi vet i "50 tonn" aldri mer enn vår hardt prøvede sjåfør Tommy. Vi får aldri "det forløsende totalbildet". Og i det som - uansett hvor god fotografen er - blir en visuell monotoni, inspireres vi, nærmest tvinges vi, til å selv visualisere mer aktivt. Hvordan ser det ut i andre enden av de mange telefonsamtalene?

På kjempers skuldre

Jeg påstår overhodet ikke at jeg på noe vis har funnet opp hjulet her. One-location filmer er nesten blitt en egen mini-sjanger. Den danske filmen "Den skyldige" er et glimrende eksempel. Det samme er "Buried" der Ryan Reynolds spiller en soldat som blir levende begravet. "Locke" med Tom Hardy et annet. Sistnevnte film har absolutt kvaliteter, ikke minst Hardys skuespillerprestasjon, men for meg slår andre aspekter ved troverdigheten kraftige sprekker. For hvor mye gruff er det egentlig hovedkarakteren har bestemt seg for å spare til kamera tilfeldigvis er med ham i bilen fra Birmingham til London? I vår tid er en telefonkiosk en frakoblet og koselig anakronisme i noen storbyer. Det var det ikke da Phone Booth kom ut i 2002. En telefonkiosk og en snikskytter, Colin Farrells effektive desperasjon opp mot Kiefer Sutherlands stoiske malmrøst. Om den velfungerende one-location-thrilleren, ble det sagt at dette er filmideen alle filmskolestudenter sparker seg selv for å ikke ha kommet på.

Penger, ja... "Budsjett". Hvor mange ganger i året ytrer vel ikke jeg og mine kolleger i film- og teaterbransjen det ordet? Jeg hører til og med meg selv fremføre den forlengede varianten "likviditetsbudsjett" på månedlig basis. I all min lovprisning av begrensningens verdi som en kreativitets-booster, er de økonomiske begrensninger i filmbransjen noen ganger langt verre å forholde seg til. Noen av disse begrensningene er så voldsomme at de på et tidspunkt ikke lenger bør omtales som begrensninger, men i stedet sentrale årsaker til at filmer ikke blir laget. Og når vi først tar en liten dupp ned i et kollektivt bransje-tungsinn, ser det dessverre ikke ut til å bli så mye lettere å komme seg fra idé til DCP (standardformat for kinovisning). For i dyrtiden vi lever i, teppebombes alt som måtte finnes av tilskuddsordninger. Aldri har konkurransen vært hardere, og som resultat ender flere og flere manus opp i skrivebordsskuffen. Selvfølgelig skal vi ikke alle lage one-location-filmer som svar på dette. Jeg vil fremdeles ha storfilmer. Jeg vil fortsatt se filmer som tar meg med til så mange spennende plasser som mulig. Samtidig er det kanskje ikke så dumt å også ta med seg økonomiske begrensninger - Finansieringsbegrensninger - enda mer inn i skrivearbeidet. For hvem vet; Kanskje det er akkurat denne forbanna irriterende begrensningen som fremfor noen vil sette kreativiteten i høygir?

_____________________________________

Lenker:

Kortfilmen "Det perfekte menneske":
https://www.danmarkpaafilm.dk/film/det-perfekte-menneske

Og en god ting kan gjerne anbefales minst to ganger:
Podcasten Bowie, Jazz and the Unplayable Piano:
https://www.pushkin.fm/podcast...