Anders Jahres Kulturpris 2022

Det er fremragende filmkunstnere som står i sentrum når Anders Jahres Kulturpris skal deles ut 8. september 2022.

– Norsk film er inne i en storhetsperiode. Hver for seg representerer årets prisvinnere ulike områder innen filmkunsten, og gir derfor et samlet bilde av denne storhetsperioden. Norske filmer har fått en sterk posisjon både internasjonalt og her hjemme hos det norske kinopublikummet, sier prisutvalgets leder Åse Kleveland.

Det er første gang Anders Jahres Kulturpris i sin helhet tildeles filmskapere, og i den anledning har prisutvalget funnet det naturlig å hedre to filmskapere i Gaup og Trier, samt to dokumentarfilmskapere i Olin og Khan.

Håper prisen motiverer

Det samlede prisbeløpet er på to millioner kroner. Det vil bli fordelt likt på de fire vinnerne, med en halv million kroner til hver.

– Vårt ønske er at Anders Jahres kulturpris på den ene siden skal gi en anerkjennelse av de imponerende bidragene Nils Gaup, Margreth Olin, Joachim Trier og Deeyah Khan har lagt ned for filmkunsten gjennom sine karrierer. På den andre siden håper vi at det er en pris som motiverer, og at midlene som følger med prisen kan bidra til at disse visjonære regissørene får rom og anledning til å gi oss flere bevegende filmopplevelser, sier Kleveland

OM PRISVINNERNE:

NILS GAUP (f.1955)

Gaup er en norsk-samisk filmregissør, skuespiller og dramatiker, utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Hans regidebut Ofelaš (Veiviseren, 1987) ble en massiv kinosuksess, og vant Amanda-prisen for beste norske spillefilm i 1988. Den ble også nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film, som første norske film siden Arne Skouens Ni liv fra 1957. Ofelaš fikk også bred USA-distribusjon. Filmen var en svært visuelt anlagt dramatisk fortelling fra Nordkalotten, basert på samiske sagn. Etter Ofelaš ble også ungdomsfilmen Håkon Håkonsen (1990) en internasjonal kinosuksess. Gaup regisserte deretter komedien Hodet over vannet (1993), som fikk Amanda-pris for Årets kinofilm. Den ble fulgt av Misery Harbour, basert på Aksel Sandemoses En sjømann går i land (1999).

Etter en periode med arbeid for TV, der han blant annet skapte serien Nini (1998) og filmen Deadline Torp (2005), kom Gaups lenge planlagte film Kautokeino-opprøret ut i 2008, som fikk betydelig oppmerksomhet under Cannes-festivalen i 2008. Familiefilmen Reisen til julestjernen ble lansert i 2012, TV-serien Hjerterått i 2013 og thrilleren Glassdukkene i 2014. Den historiske filmen Birkebeinerne hadde premiere i 2016. Gaup har også laget dokumentarfilmen Bilder fra et nordisk drama (2021), om den mindre anerkjente billed-kunstneren Aksel Waldemar Johannessen, samt Haakon Mehrens arbeid for hans kunst.

Nils Gaup var med på å grunnlegge teateret som i dag er kjent som Beaivváš Sámi Našunálateáhter i 1981. Han satte opp Soga boalga for Beaivváš i 1987 og sitt eget skuespill Déjà-vu på Hålogaland Teater i 1991.

MARGRETH OLIN (f.1970)

Olin er kjent for sine nære portretter av enkeltmennesker og for filmer som provoserer og inviterer til samfunnsdebatt. Eksamensfilmen fra Høgskolen i Volda, I kjærleikens hus, ble debuten i 1994. To år senere kom kortdokumentaren Onkel Reidar (1997), og den første langfilmen var Dei mjuke hendene (1998). Olin slo for alvor igjennom med den svært kritikerroste selvbiografiske kortdokumentaren Kroppen min i 2002.

Senere har Olin laget en rekke filmer som kommenterer den norske samtiden, med temaer som grådighet, skolevesen, rusomsorg og asylpolitikk. Hun står i en filmskapertradisjon som avkler overgrep og systemsvikt i samfunnet. Grupper som sjelden høres i det offentlige ordskiftet gis en stemme av Margreth Olin i filmer som Engelen (2009) og De andre (2012). Engelen er basert på livet til en venninne av Olin. Filmen, som er hennes første spillefilm, handler om rusavhengighet og omsorgssvikt under oppveksten. De andre tar for seg konsekvensene av midlertidig opphold for barn, som Norge innførte i 2009. Dokumentaren går tett på livet på asylmottak mens ungdommene teller ned til attenårsdagen sin, den dagen de kan bli sendt ut av landet.

I 2014 kom den Wim Wenders-produserte 3D-dokumentaren Cathedrals of Culture, hvor Olin med sitt portrett av Den norske operaen i Bjørvika var blant seks utvalgte filmskaperne som lot ikoniske bygninger fortelle sine egne historier. I 2016 skapte Olin igjen debatt med Mannen fra Snåsa, en dokumentar om den såkalte «Snåsa-mannen» Joralf Gjerstad. Barndom fra 2017 fulgte seksåringer gjennom et år i en Steiner-barnehage og inviterte til debatt om den såkalte seksårsreformen ved å løfte frem leken som barnets arbeid. Selvportrett (2020) handlet om den begavede kunstfotografen Lene Marie Fossen, som døde av anoreksi i 2019. Amanda for Selvportrett ble delt med Espen Wallin og Katja Høgset.

DEEYAH KHAN (f.1977)

Khan er en norsk-pakistansk sanger, musikk- og filmprodusent, filmregissør og menneskerettighetsaktivist. To ganger har hun fått tildelt Emmy-prisen for beste dokumentar: Banaz – A Love Story i 2013 og White Right: Meeting the Enemy (norsk tittel: I møte med fienden) i 2018. Banaz – A Love Story handler om æresdrap i innvandrermiljøer i Europa. Filmen tar utgangspunkt i historien til britisk-kurdiske Banaz, som ble drept av sin familie i London i 2006. I møte med fienden viser Khan i personlige møter med amerikanske høyreekstremister. Disse filmene tilhører en trilogi kalt Exposure. Også Islam's Non-Believers (2016) hører til denne serien. Khan har dessuten skapt dokumentarene Jihad: A Story of the Others (2015) og America's War on Abortion (2020). Kvinners frigjøring og frihet har vært og er sentrale temaer i hennes kunst.

Deeyah Khan het opprinnelig Deepika Thathaal, men har fra 2002 vært kjent som Deeyah Khan eller bare Deeyah. Hun er født og oppvokst i Oslo, begynte å studere indisk og iransk klassisk musikk i en alder av sju år, med undervisning fra sin far. Hun gikk siden i lære hos Khayal-sangmestre i Punjab-provinsen i Pakistan. I 1995 flyttet Deeyah Khan til London og deretter videre til USA, hvor hun fortsatt er basert i dag.

Hun har hatt en rekke samarbeidsprosjekter med framtredende musikere i Norge og internasjonalt, blant andre Jan Garbarek, Nils Petter Molvær, Knut Reiersrud, Bob James, Andy Summers fra The Police og tabla-utøveren Ustad Shaukat Hussain Khan.

JOACHIM TRIER (f. 1974)

I 2015 ble Joachim Trier med Louder Than Bombs den første norske filmskaperen til å delta i hovedkonkurransen i Cannes siden Anja Breien i 1979. For denne filmen ble Trier også den første norske mottakeren av Nordisk råds filmpris. Med hans siste film Verdens verste menneske ble han igjen nominert til Gullpalmen i Cannes, og filmens hovedrolleinnehaver Renate Reinsve vant prisen for Beste skuespillerinne. Verdens verste menneske ble også nominert til Oscar som beste internasjonale film, og filmen er sett av over en million mennesker internasjonalt.

Trier er utdannet ved Den Europæiske Filmhøjskole i Ebeltoft og ved National Film and Television School i London. Han har så langt regissert fem spillefilmer: Reprise (2006), Oslo, 31. august (2011), Louder Than Bombs (2015), Thelma (2017) og Verdens verste menneske (2021). Han har skrevet manus til samtlige i samarbeid med Eskil Vogt, og filmene har vunnet priser ved en lang rekke internasjonale festivaler. Her hjemme er han så langt tildelt tre Amanda-priser for Beste regi og to for Beste manus.

Trier har også skapt flere kortfilmer, blant dem Pietá (1999), Still (2001) og Procter (2002). Han var dessuten med-regissør på broren Emil Triers dokumentarfilm Den andre Munch (2018), som fulgte Karl Ove Knausgård gjennom arbeidet med å kuratere en utstilling for Munch-museeet.