All verden er en scene

Det mangler ikke på anerkjennelser: årets tidsskrift i 2012, Heddajuryens ærespris i 2018 og Kulturrådets ærespris i 2019. Også vi i Forbundet setter pris på det nitidige arbeidet i scenekunstens tjeneste og har gitt henne vår egen pris Håndtrykket både i 2005 og i 2017.

– Like overraskende og gledelig begge ganger, sier hun selv om det.

Uavhengig

På litteraturfeltet finnes det flere tidsskrifter, kanskje gjør det at de presenterer ulike deler av feltet. På teaterfeltet er Shakespearetidsskriftet det eneste teatertidsskriftet, noe som gjør at hele feltet i stor grad følger med på det. Tidsskriftet blir ikke bare viktig for hele teaterfeltet, men det blir også med på å definere hva som er den viktige teaterkunsten i dag.

– Tenker du på at dere har en stor definisjonsmakt?

– Ja, det er klart. Det har vært viktig. Og veldig bra for oss. Jeg kan ikke se at vi har misbrukt den. Som redaktør er jeg opptatt av å imøtekomme skribentenes egne interesser, samtidig som redaktørvirksomheten også dreier seg om idéutvikling og å ivareta behov på mange sider. Vi har ingen bindinger til bransjeorganisasjoner eller et bestemt fagmiljø, f.eks. teatervitenskap. Det synes jeg er viktig å få med.

Shakespearetidsskriftet forsøker å dekke hele teaterfeltet i Norge, pluss mye fra utlandet. De har en åpen internasjonal orientering. Og skrev for eksempel om postkolonialt teater lenge før Black Lives Matter-bevegelsen kom på agendaen i Norge. (Se nr 1-2016).

Tidsskriftet representerer en tenkning rundt teatret og har naturlig nok rekruttert mange skribenter fra teatervitenskap, men det er også mange aktive scenekunstnere som skriver for dem. I et tilfeldig nummer jeg blar i (nr 1-21) ser jeg at bidragsytere kan være en Cand.phil, en professor, en kritiker, en kunststudent, en dramaturg, en dansekunstner, en regissør, en fengselsprest og biskopen i Oslo.

En del av norsk teaterhistorie

Alle vi som jobber med teater vet at det er flyktighetens kunstart. Man kan ikke bevare en forestilling for ettertiden uten at det blir noe annet. Da er det fint at det finnes en dokumentasjon, en resepsjon som kan bli stående. Dette mener redaktøren er viktig med en tidsskriftanmeldelse:

– En tidsskriftanmeldelse skal kunne leses også for ettertiden – den skal kunne stå som egen tekst. Anmeldelsen bør sette stykket inn i en kontekst, dokumentere selve forestillingen, og formidle noe om tidsånden, gi leseren en slags fornemmelse av hva som står (sto) på spill.

Nummer 3-21 tok for seg ytringsfrihetsdebatten i sommer og anmeldte Morten Traaviks Sløserikommisjonen, slik blir støyen rundt teatret også tatt inn i teatret. Når tidsskriftet skriver om forestillingen, (og støyen rundt), blir det med en annen tyngde og kunnskap enn i mange tabloide oppslag og facebook-oppdateringer.

– Hvor mye norsk teater får du med deg? Hvor mye teater ser du?

– Så mye jeg kan. Akkurat nå får jeg ikke reist så mye. Men jeg ser og følger med selv om jeg ikke anmelder like mye selv lenger. Vi har nok vært med å bidra til den tyske innflytelsen. Det var litt tilfeldig at jeg var mye i Berlin på begynnelsen av 00-tallet, men det innebar at tidsskriftet var tidlig ute med å skrive om tysk regiteater og viktige kunstnere som har hatt en tydelig påvirkning på det norske feltet.

I tidsskriftet finner man anmeldelser, rapporter fra festivaler i inn- og utland og intervjuer med tunge scenekunstnavn. Som i siste nummer der det både er et intervju med den norske superregissøren Stefan Herheim og den Berlin-baserte scenekunstneren Arne Vogelsang som snakker om «Gamifiseringen av (høyre-)politikken».

Satser på dans

– Vi anmelder så mye vi kan av norsk teater. Og vi ekspanderer stadig. Nå har vi hatt en satsing på danseanmeldelser og vi vil fortsette med det. Da forsøker vi å dekke både Svanesjøen og klassikerne på Operaen til samtidsdans på Black Box og Dansens hus. Periodevis har vi også anmeldt noe opera – og det kommer vi til å fortsette å gjøre. Men vi har ikke mulighet til å ta på oss ansvar for å dekke operakunst, og må unngå å skape en slik forventning hos leserne. Så det begrenser seg til forestillinger som vil være av særlig interesse for hele scenekunstfeltet.

Det tidligere Shakespeare- og teatertidsskriftet ble tilslutt hetende Norsk Shakespeare-tidsskrift, gjerne kalt Shakespearetidsskriftet. Kanskje stusser man over navnet, de skriver mest om teater i Norge i dag, mens Shakespeare referer både til en annen tid og et annet land.

– Hvorfor heter det Shakespearetidsskriftet?

– Bakgrunnen for tidsskriftet er at jeg ble spurt om å lage et medlemsblad for Det Norske Shakespeareselskapet. Jeg sa ja, men la meg på et annet ambisjonsnivå og ønsket å lage et teatertidsskrift på høyde med litterære og allmenne kulturtidsskrift. Det handlet likevel mye om Shakespeare da. Vi presenterte mye Shakespeare-forskning og den kunne være ganske radikal. For eksempel om identitetspolitikk og iscenesettelser av kjønn, som fortsatt er pågående debatter. Vi har snakket om å endre navnet, men det er en risiko å skifte når navnet er godt innarbeidet.

Ny norsk dramatikk

Som norsk dramatiker bør man sette pris på tidsskriftet. De har fulgt enkelte forfatterskap, for eksempel Jon Fosse, Cecilie Løveid og Arne Lygre – ved også å skrive om utenlandske oppsetninger som ikke skrives om av andre. I tillegg anmelder de mye dramatikk i bokform og det er det vel ingen andre som gjør i særlig grad.

– Vi har også fulgt flere festivaler – i Tyskland hadde de en for bare norsk dramatikk.

Tidsskriftredaktøren er glad for at det ikke bare kommer romandramatiseringer, selv om hun personlig har satt stor pris på noen av dem, særlig noen av de dramatiserte klassikerne. Hun understreker likevel det viktige i at det kommer gode produksjoner av ny dramatikk.

Norsk Shakespearetidsskrift har fire utgaver i året på papir hvorav ett dobbeltnummer. Alle anmeldelser publiseres på nett – så de kan leses mens det er aktuelt. Siste utgave var nr. 4 – 2021 – som kom like over jul, på grunn av uforutsette forsinkelser. Mens vi venter på første nummer i 2022, kan vi som medlem i Dramatikerforbundet få digital tilgang. Men som Therese minner meg om: tidsskriftet er best på papir.