Å skrive krever et fjell av mot og en vilje av titanium 

Karrieren som manusdoktor begynte etter at Davis sendte inn en pilot på en surrealistisk dramakomedie til BBC i London.

– Jeg var nitten og bodde i Tokyo. BBC likte manuset godt nok til å ta opsjon på det i et år. I løpet av den tiden jobbet jeg med ulike manusdoktorer i BBC; jeg skrev om på manuset igjen og igjen og tok hensyn til deres innspill.

Men da slutten av året nærmet seg var Davis ganske misfornøyd med hvordan serien hadde utviklet seg.

– Manuset ble etter omarbeidingen preget av konvensjonelle akt-strukturer, og var rett og slett blitt nokså mainstream - så jeg trakk det tilbake og serien ble aldri laget.

Dette ble imidlertid starten på et annet type samarbeid.

– Jeg tror de så et potensial i meg og skjønte at jeg faktisk visste hva jeg drev med. Fordi jeg hadde en unik stemme og var i stand til å fortelle en historie, hyret de meg inn som konsulent på andre prosjekter.

Push grenser

Fra da av åpnet det seg mange dører.
– BBC introduserte meg for HBO-folk, som hyret meg på prosjekter og introduserte meg for andre i bransjen. Samtidig som alt dette skjedde skrev jeg på en novellesamling, manus for teater, samt et radiodrama i Japan. Alt ekspanderte, men ingenting var enkelt. Det å skrive krever et fjell av mot og en vilje av titanium.

– Hva mener du er beste egenskapen man kan ha som serieskaper eller filmskaper?

– I tillegg til å være en god historieforteller, er det viktig å tørre å pushe grenser for hva som er konvensjonelt akseptert innen historiefortelling. Ikke minst bør man ha evnen til å ta i bruk den trojanske hest (strategisk lureri) når det gjelder å skjule visse ideer for å få dem inn i produsentens restriktive slott.

Et anstrøk av galskap

De beste historiene er dem som skiller seg fra andre, mener Davis.
– Det unike gjør inntrykk på oss. Jeg tror det har å gjøre med våre overlevelsesinstinkter og hvordan vi absorberer informasjon. Unikhet er et poeng som jeg tenker aldri blir understreket nok verken i bøker om skriving eller i manusutdanningen for den saks skyld. Andre svært viktige kvaliteter er de poetiske detaljene og andre tangenter som kan spilles på for å gjøre historiene mer livaktige - intime og meningsfulle. Den viktigste ingrediensen er likevel kanskje et slags anstrøk av galskap; den ville overraskelsen og skiftet i historien.

I følge Davis inneholder historier som ikke fungerer følgende:
– Det er gjerne mangel på tydelig konflikt, for mye av det allerede aksepterte (Hollywood-struktur) og monoton dialog (som kan minne om et intervju). Historiene er gjerne fulle av eksposisjon, stereotypiske karakterer, samt mangel av et klart konsept som lar seg lett forklare - og uten en ærlig og emosjonell påvirkning.

– Hva tenker du kan læres bort og hva kan ikke læres bort?

Det vanskeligste man kan lære bort (eller lære) er antagelig lidenskapen, motivasjonen og begjæret etter å skrive. Sagt med andre ord: Vi kan selv finne kjærligheten og forelske oss, men det ville være nokså utfordrende å skulle overtale noen andre til å forelske seg.

Struktur eksisterer ikke

På spørsmålet om struktur er viktigere i serier enn for spillefilm, mener Davis at det enkle svaret er nei.
– Et annet svar er at struktur egentlig ikke eksisterer. Enkelt sett består struktur av form og forflytning. Hollywood bruker gjerne ordet struktur for å definere akter. Men konvensjonelt sett er akter bare endringer i karakterens mål eller endringer i karakterens forsøk på å løse et problem. Det er et skifte eller en overraskelse, som kapitler i en bok. Det handler om å presentere noe nytt for publikum, en ny tilnærming. Jeg tror struktur er et skummelt ord for mange forfattere, mest sannsynligvis fordi «hvordan-skrive-en-god-historie-bøker» gjerne har en tendens å diktere og be manusforfatteren om å gjøre visse ting. Akt 1 må være kort og slutte på side et eller annet, akt 2 bør være det lengste, akt 3 bør inneholde det eller det. En slik tilnærming er utrolig ødeleggende for den skapende prosessen.

Emosjonell lek

Enhver forfatter eller regissør som sverger til fastsatte regler, vil aldri bidra til utvikling av historiefortelling, i følge Davis.
– Ta den franske nybølgen, Godard eller Truffaut, de fant opp sitt eget filmatiske språk. Og med det inspirerte de så mange andre. Det hersker en slags generell misoppfatning om at struktur er noe mekanisk, mens det i virkeligheten er en emosjonell lek med publikum. Om en forfatter fokuserer på hva han eller hun ønsker å uttrykke, og hva de vil at publikum skal føle underveis, blir det mye lettere å skrive innholdet.

– Hva med format? Er det ulike utfordringer ved ulike lengdeformater?

– Jeg tenker ikke ulikt avhengig av format. Jeg fokuserer alltid på 1) hvordan kan jeg tilbakeholde og avsløre informasjon over en tidsperiode? 2) hvordan kan jeg engasjere publikum emosjonelt ved å holde tilbake og da avsløre informasjonen om historien? 3) hva vil jeg at publikum skal føle i det store og det hele? og 4) hvordan vil jeg at publikum skal endres emosjonelt gjennom tiden historien pågår?
Utfordringen er egentlig bare å ha nok gode ideer og lade disse ideene emosjonelt, slik at publikum går gjennom en minneverdig wow-reise, den samme wow-reisen som en forfatter bør gå gjennom mens han eller hun oppdager og skaper historien.

Graving i menneskesjela

Davis tror ikke på noen Robert McKee-variant for skriving av tv-serie.
– McKee har noen gode poenger, men jeg må innrømme at jeg ikke er noen stor fan. Uansett hvilket format man skriver for handler det å lage historier i bunn og grunn om å deale med et publikum og den menneskelige hjernen. Og den menneskelige hjernen er mottagelig for visse følelser som kan trigges og manipuleres. Det være seg gjennom nysgjerrighet, spenning, overraskelser, intriger, tilstedeværelse av det vakre og det stygge - kort sagt alle former for emosjonell påvirkning. Så det beste en forfatter kan gjøre for å forbedre skrivingen sin er å være selv-observerende, selvbevisst og ikke minst ha en bevissthet rundt andres følelser og tanker. Det er mye graving som må gjøres i menneskesjelen. Og bestemmer man seg for å bruke livet på å skrive, bør prosessen i det minste være givende og hyggelig.