Å finne sannhet gjennom “løgnen”

“Hvorfor skriver jeg egentlig fiksjon?” er det spørsmålet jeg burde stille meg oftere, men det er ikke til å stikke under en stol at spørsmålet både har og kan fremkalle store mengder angst. Men kanskje er dette ubegrunnet? For kanskje er fiksjonen viktigere enn noensinne, og en av våre viktigste veier til den såkalte sannheten?

Det er grytidlig morgen midt i et vintereventyr på Lysebu, nordover og oppover fra hovedstaden. Det er siste dag av kurset Isbjørnen, arrangert av Nordisk film fond. Seksten manusforfattere har gjennom to runder i november og desember kunne lære av kapasiteter som Lone Scherfig, Ole Christian Madsen, Stephen Cleary, Anne Regine Klovholt, Nicolaj Frobenius, Bård Torgersen og Halfdan Ullmann Tøndel. Alt sammen forbilledlig fasilitert av Tina Dali Wagner og Jens Jonas Wagner.

Kurset kan særdeles enkelt plasseres i kategorien “kan ikke anbefales nok”, og har ikke bare vært ekstremt lærerikt. Det har for meg vært en skjellsettende opplevelse. Kurset har vært positivt konfronterende på flere vis. Eller - I den grad det er mulig å snakke om en "positiv re-traumatisering", så er det akkurat det har jeg opplevd.

“Hvorfor” kan være et skummelt ord

Livet fremstår for meg som en kombinasjon av hendelser med sterkt ulike fortegn, positive som negative, men ikke minst hva gjelder planlegging. Vi har de godt planlagte hendelsene, gjerne for ritualer å regne. Vi har de langt mindre planlagte hendelsene, de helt uplanlagte - for ikke å glemme de totalt uforutsette hendelsene. Noen mennesker omfavner siste kategori. De designer sine liv for å øke muligheten for at det totalt uforutsette skal kunne inntreffe så ofte som mulig. Andre mennesker - og jeg kjenner langt flere av dem i Kristiansand og Norge - gjør alt i deres makt for å minimere risikoen for det uforutsette gjennom nitidig planlegging. Det dreier seg om forholdet mellom forventning og faktisk resultat, "The Gap", som jeg tidligere jeg har skrevet om som en grobunn for effektivt drama:

https://www.dramatiker.no/aktu...

Selv tilhører jeg egentlig begge de nevnte kategorier. Jeg prøver virkelig å planlegge. Jeg prøver å skape forutsigbarhet i arbeidshverdagen, gjerne over grensen til det bevisst monotone, til overlagt kjedsomhet. Jeg prøver å skape rutiner som kan danne optimale rammer for skrivingen. Som regel feiler jeg kapitalt, og ethvert forsøk på å innføre disse rutinene drukner i en eller annen søknadsfrist eller en glemt zoom-call. Men - nå skriver vi snart et nytt år, og for min del akkompagneres det av vidløftige forsett om et skriveliv underlagt en munkeaktig disiplin. Alt dette handler jo likevel om hvordan. Hvordan jeg stadig prøver å tilpasse livet mitt i et forsøk på å få skrevet så mye som mulig, og så bra som mulig. Men hvorfor gjør jeg det? Skriver fiksjon, altså?

Akkurat det tenker jeg altfor lite på, og det var akkurat det jeg fikk gjort på Lysebu.

En (eller flere) definerende hendelse(r)

"En definerende hendelse"

- som enten fikk deg til å skrive, eller endret måten du skriver på.

Det var oppgaven. Og her finner noen svaret lett, men å påpeke én hendelse som har vært avgjørende for hvorfor jeg skriver var for meg vanskeligere tilgjengelig. Jeg burde jo kunne finne en, for det er lett å argumentere for at man meget enkelt kunne ha valgt seg et mer praktisk, stabilt og ukomplisert arbeidsliv (og liv generelt). Så jeg gikk inn i safe mode, og begynte å tenke flertall, og det som måtte være en serie hendelser.

Var en slik "hendelse" oppveksten min, med to sterkt politisk engasjerte foreldre og verdenspolitikken som stadig snek seg inn på lørdagsfrokosten? Kunne vi snakke om “hendelsen” som var den til enhver tid stengte døren til pianorommet på rekruttskolen på Evjemoen, et viktig steg på veien mot at drømmen om å bli profesjonell jazzpianist ble lagt død?

Eller var en slik hendelse panikkreaksjonen jeg opplevde da jeg leste anmeldelsen til boken "Reality Hunger" av David Shields?

I boken Reality Hunger går forfatter David Shields til angrep på fiksjonen. Denne “sulten etter virkelighet” som tittelen beskriver finnes ifølge forfatteren hos publikum, leseren og seeren. Skal man tro Shields, er publikum lei av kreative, fiksjonelle påfunn uten relevans for eget liv. Tiden er nå kommet for å gjeninnføre og inkorporere den ekte og genuine - den relevante menneskelige opplevelsen i kunsten. Den som baserer seg på nettopp det virkelige liv. Shields melder seg høyst frivillig inn i klubben som mener romanen er død, men ikke bare det: Dette dreier seg om fiksjonen som helhet. Shields gjør det heller ikke lett for vordende forfattere. For Shields kritiserer også selvbiografien, basert på forfatterens minner - ettersom en persons minner i seg selv kan sies å være fiksjon. Fiksjonen slik vi kjenner den er uansett noe unyttig og udatert, skal vi tro Shields. Han vil nærmere det som er ekte, nærmere sannheten. Shields bok ble både hyllet og kritisert, og brannfaklene hans er definitivt interessante utgangspunkt for mang en diskusjon. Men der jeg var i mitt liv, var hele greia rett og slett pyton. En velrettet knyttneve i Solar Plexus.

Og la meg understreke: David Shields er selvfølgelig helt uskyldig her, for lite visste han om at han ville sende en usikker, ung fiksjonsforfatter på andre siden av Atlanteren ut i en eksistensiell krise.

Klovneneser og meteorer

I mine sene tenår og overgang til tjueårene var jeg i aller høyeste grad "the odd one out" i min kompisgjeng med tanke på yrkesvalg. Som de gode vennene de var, støttet de meg, og de lyttet tålmodig da jeg pitchet ukens filmidé på fest. Men at de hadde troa, i de tidligere årene, det ville være en overdrivelse. And who could blame them, sånn egentlig? For som det ofte er, så var det lenge mer ord enn handling for unge Landmark.

Det tok også mange år før jeg produserte noe som helst jeg i ettertid er stolt av som filmskaper. I dette tilfellet snakker vi også stolt på et litt deprimerende vis, ettersom jeg fortsatt, snart femten år senere, regner kortfilmen Steinen fra stjernene fra 2010 som det beste jeg har laget. Hovedrollen som Gustav spilles av den flotte skuespilleren Knut Walle, og den dialogløse fortellingen løftes av to blad Marius, fotograf Marius Matzow Gulbrandsen og komponist Marius Christiansen. Opplevelsen av denne kortfilmens møte med publikum er det nærmeste jeg kommer én definerende hendelse for at jeg fortsatt skriver fiksjon.

Historien til kortfilmen hadde flere inspirasjonskilder, de fleste av dem identifisert etterpå. På den ene siden var jeg inspirert av en artikkel om en bitteliten meteor som hadde landet udramatisk på en norsk gård. På den andre siden opplevde jeg å leve med en aldrende og syk far, et stort forbilde for meg som "sluknet" mer og mer for hver dag. Tanken på en gammel mann på en gård som måtte forholde seg til en ankommet meteor, meldte sin ankomst.

For meg er den beste definisjonen på en igangsettende hendelse noe som kommer utenfra og bringer ubalanse inn i karakterens liv. Selv om denne balansen i noen tilfeller er et dårlig sted, er det noe trygt og forutsigbart over den. Og drama oppstår når karakteren blir aktivert i et forsøk på å gjenvinne balansen - Til tross for at status quo egentlig ikke var noe særlig å trakte etter.

I Steinen fra stjernene prøver Gustav å bli kvitt meteoren som krasjlander gjennom veggene når han sitter på utedoen i kulda. Han prøver alt han kan å bli kvitt den brysomme romsteinen, og han gjør mer på ett døgn enn på de fem siste årene i disse forsøkene, men steinen vender på mystisk vis alltid tilbake. Den sekundære ideen til kortfilmen (For man trenger jo alltid to ideer, gjør man ikke?) var at meteoren skulle skjule en beskjed - fra hans avdøde kone. For Marie er absolutt ikke fornøyd med måten Gustav lever livet sitt. Eller eksisterer livet. Åpenbart mener han selv at han lever slik i en slags respekt for henne, for livet de hadde. Men isolasjonen og passiviteten har hatt udelt negative konsekvenser for ham. Han åpner ikke lenger engang døren når bestekompis og nabo Thorvald vil drikke kaffe. I alle fall handler beskjeden fra Marie om at det er på tide å kickstarte livet igjen.

Alt dette visste jeg relativt tidlig i prosessen med filmen, men hvordan skulle dette kommuniseres? Lenge strømmet Marie ut av meteoren som et skrømt og sa alt dette i klartekst til ham. Dette fant jeg selvsagt ut ville være en ufattelig banal måte å gjøre det på. Men så, hvordan?

Som lyn fra klar himmel eller som en eh... meteor, kom tanken til meg om at det måtte ligge noe dypt symbolsk inne i steinen, og jeg endte opp med en rød og rund klovnenese - Som igjen spiller på avslutningsbildet, som er av Gustav og Marie sammen, ikledd hver sin nese av samme type. Hva klovnenesen betyr er ikke helt uttalt, men det har noe med livskraft og kjærlighet å gjøre. Noe med lek å gjøre. Alt sammen står i skarp kontrast til Gustavs liv nå.

Fiksjonens språk og kraft

Det var gjennom den mildt sagt søkte ideen om en klovnenese gjemt inne i en meteor at jeg fikk en sterk personlig opplevelse av hvilket universelle språk fiksjonen kan representere, hvor universelt bildespråket, som musikken, kan være. Det er ikke en eneste replikk i filmen, noe jeg dessverre ikke har fulgt opp i senere arbeid.

Karakterene mine, spesielt i første utkast, kunne fint konkurrert med Aaron Sorkins. Kanskje ikke i forhold til smartness eller hvor godt de er skrevet generelt, men i antall ord de bruker. - Men mer om det en annen gang.

For, altså, en klovnenese på innsiden av en meteor. Et bilde som jeg kunne oppleve sammen med mennesker fra vidt forskjellige bakgrunner og kulturer, og det kommuniserte. Jeg tror det var her jeg underbevisst valgte fiksjonen, på et personlig plan virkelig så dens verdi og kraft. Beslektede og mer bevisste valg skulle komme senere, men jeg tror mye sprang ut fra denne fiksjonelle meteoren med nogo attåt.

Tell the truth - with or without rhymes

“XLxs” var en forelesning og øvelse med Lone Scherfig på Lysebu, og handler om hvordan små fiksjonelle historier kan romme, representere og problematisere enorme tema. Extra small, extra large. Det er nettopp fordi de er så “lokale” at vi kan ta inn det store på meningsfylt vis. For meg er også dette et bilde på hvorfor fiksjon av høy kvalitet blir stadig viktigere i en stadig mer uoversiktelig og på så mange måter deprimerende samtid.

Stephen Schwartz, tekstforfatter og komponist bak kinoaktuelle Wicked har uttalt om sitt arbeid:

“Tell the truth, and make it rhyme”

Vel. Jeg skal i alle fall jobbe hardt for å få til første del.

Jeg ønsker dere alle god jul,

Kristian Landmark