– Vi er inne i en gullalder


Hun turte knapt søke medlemskap i Dramatikerforbundet. I dag leder fembarnsmoren Monica Boracco en styrket og mer synlig organisasjon som til og med har sluttet å ta livet av sine ledere, kunstnerisk sett.

– Dette er jeg blitt spurt om hele livet og det har alltid føltes intimiderende. Jeg er født og oppvokst i Norge! Slik svarer Monica Boracco umiddelbart på åpningsspørsmålet mitt om hvor hun har sine røtter. Og det kan se ut som dårlig timing fra min side, bare noen få dager etter at VG-kommentator Hanne Skartveit satte fyr på facebook-kommentariatet med sin formaning om at vi må slutte å spørre folk hvor de kommer fra. Men jeg synes likevel ikke det er til å unngå, selv om Monica kan ha rett i at spørsmålet ganske sikkert hadde kommet sjeldnere om hun hadde arvet sin sunnmørske mors hvite hud og blonde hår.

Monica familesommerbilde

Sommer med familien. Foto: Privat

– For noen år siden satt jeg til bords med nå avdøde Jon Bing, som spurte meg om det samme. Jeg svarte som jeg pleier, hvorpå han så uforstående på meg og sa: Jeg mente hvor er du utdannet? Det synes jeg er langt mer interessant.

 OK, men jobber ikke dette i deg?

– Min far har aldri vært i Norge og jeg har aldri vært i Somalia. Så lenge vi var en samlet familie bodde vi i flere land i kraft av at faren min var diplomat. En sånn tilværelse gir deg ikke følelsen av å ha bestemte røtter andre steder enn der du er født. I den grad det jobber i meg har det vært i form av en sterk følelse av annerledeshet og utenforskap. Mange kunstnere kjenner den følelsen vil jeg tro. Jeg traff faren min da jeg var 30, for første gang på 25 år. Jeg møtte et menneske jeg ikke husket, men som jeg fikk veldig respekt for. Han var dypt politisk engasjert, noe det viste seg at det var sterk tradisjon for i hans familie. Flere var medlemmer av parlamentet og min tante var en av Somalias mest kjente feminister.

Kunstnerisk bakgrunn

Og her kommer det andre hvor-er-du-fra-spørsmålet, nemlig om din kunstneriske bakgrunn?

– Ja, dersom den politiske interessen kommer fra farssiden, så kommer kanskje den kunstneriske fra morssiden. Begge mine brødre skriver. En av dem er medlem i forbundet, den andre er journalist og bokforfatter. Selv er jeg vel det man kaller en late bloomer. Eller en part time bloomer for å være helt presis, hehe… Jeg fikk tre barn i begynnelsen av tyveåra, noe som fikk stor betydning. Men jeg har alltid skrevet mye og alltid hatt interesse for teater. Etter råd fra min nabo og mentor, regissøren Pål Løkkeberg, søkte jeg manuslinja på den nyetablerte filmskolen på Lillehammer.

Monica kom inn og reiste til Lillehammer med sine tre barn (som det nå er fem av).

– Det var i skolens pionértid og jeg husker at vi møtte liten forståelse i det øvrige høyskolemiljøet for en spesialisert kunstnerisk utdanning. Film er jo også et håndverk og det ble nok vektlagt litt vel tungt de første årene. Det var lite rom for selvstendig forskning og eksperimentering og det ble lagt mer vekt på svarene enn på spørsmålene.

 Åpnet utdanningen noen muligheter for deg etterpå?

– Ja, på flere forskjellige fronter, inkludert det å bli lurt trill rundt av en produsent. Der sto jeg igjen, aleine med tre barn og en masse gjeld. Heldigvis ga utdanningen meg en kompetanse som skaffet meg jobb i Norsk Filminstitutt som manuskonsulent for kort og novellefilm. Siden kom nettverket fra skolen. Noen skulle starte filmselskap og spurte meg om jeg hadde et manus.

Og det hadde du?

– Ja. Trigger het det, en historie fra min egen oppvekst, med utgangspunkt i en hest som er rømt fra slakteriet og som barna kjemper for å redde. Prosjektet fløt av gårde, vi fikk ja overalt og det tok bare ett år fra første møte til første opptaksdag. Filmen ble fin og kom med på filmfestivalen i Berlin. Det var en drømmedebut, og noe ganske nytt i et auteurdominert felt. Siden ble det bok av det også, som ble nominert til flere priser.

Rett i fella

Og siden..?

– Gikk jeg rett i fella. En manusforfatter hadde kommet inn på arenaen og nå ville alle ha meg til å skrive deres historier. Dette levde jeg av en stund, men det var ikke veldig tilfredsstillende i lengden. Suksessen med Trigger kom jo nettopp i kraft av at det var et personlig prosjekt. Men det var vanskelig å få opp nye spillefilmprosjekter og jeg begynte derfor å lage dokumentarfilmer i stedet.

Var det en nedtur?

– Nei, tvert imot ga det meg tilbake gleden ved å fortelle historier. Men det var ikke noe jeg kunne leve av. Men jeg har vært heldig tross alt. Jeg har boltret meg som spaltist i Rushprint i flere år, jeg har vært med å skrive tv-serie og flere spillefilmmanuskripter. Tre barnebøker har det også blitt. To av dem sammen med Kristin von Hirsch. Og så må det sies at midt i det hele fikk jeg to barn til. Ikke akkurat noe sjakktrekk for skrivero!

Monica med yngstemann

Fem barn er ikke et sjakktrekk for skrivero. Her ved yngstemann. Foto: Privat

Også kom Dramatikerforbundet på banen?

– Ja, det overrasket meg. Jeg hadde knapt turt søke om medlemskap, så stor respekt hadde jeg for organisasjonen. Jeg hadde kanskje sittet bakerst i taushet på noen medlemsmøter, og plutselig ble jeg oppringt og bedt om å stille til valg i styret. Men seinere, da jeg var blitt leder, fortalte de at de på et tidlig tidspunkt hadde spottet meg som en som kunne overta etter Gunnar Germundson. Så da kan jeg ikke ha vært så taus som jeg selv trodde. Jeg måtte likevel ta betenkningstid for jeg visste jo at vervet betydde at jeg måtte parkere skrivekarrieren min for en tid. Men da jeg først bestemte meg var jeg veldig bevisst på hva jeg ville med forbundet.

Omorganisering og modernisering

– Jeg hadde stor respekt for Gunnar og det arbeidet han hadde gjort, men jeg ville gjøre ting annerledes og på en måte som innebar en omorganisering og modernisering. Utfordringene i det digitale samfunnet med bl.a. rettigheter og opphavsrett krevde mer kompetanse, først og fremst av juridisk art, men også på det internasjonale feltet. I dag ser forbundet annerledes ut. Vi har en fast ansatt advokat, vi har en generalsekretær med kapasitet til å fordype seg i politiske saker og høringer, og vi har en stemme som blir hørt i offentligheten gjennom dette og gjennom aktivt arbeid med kronikker og debattinnlegg. Avisene ringer oss, det er lett å få gehør. Vi har fått kompetanse på lobbyarbeid, med hjelp av bl.a. Trine Skei Grande som troppet opp hos oss med powerpoint-foredrag. Sammen med bransjerådet for film har vi fått gehør for at telecomselskapene må betale tilbake til bransjen i en eller annen form. Vi har også fått gjennomslag for at NFI må jobbe aktivt for å få minst 40% menn eller kvinner i nøkkelfunksjoner på filmproduksjoner. Begge disse sakene har stått høyt på agendaen, og når det nå er bevegelse er det ikke bare vår fortjeneste, men resultatet av en samlet profesjonalisering av organisasjonene i bransjen. Jeg har trappet opp det europeiske arbeidet og sitter i dag i styret i den europeiske samlingsorganisasjonen FSE. Vi jobber også for å gjøre medlemmene kjent i utlandet og vår internasjonale satsing med bl.a. katalogen Norwegian Drama Now som forbundssekretæren jobber med, gir konkrete resultater.

Monica og styret Jeløya 2014

Monica med styret og administrasjon, Jeløya 2014.

Forhandlingene med NRK, hvordan går de?

– Det har vært en vanskelig og turbulent prosess. De gikk jo løs direkte på nervesystemet vårt med dette kravet om å betale en engangssum for bruk til evig tid. Vi var under hardt press. Selv flere av våre egne medlemmer oppfordret oss til å gi slipp og akseptere tilbudet. Det så lenge mørkt ut, men nå ser jeg langt mer optimistisk på det og regner med at en avtale er i boks tidlig i 2016. Det er jo snakk om et veldig viktig grunnprinsipp, om at du skal tjene på det hver gang verket ditt blir brukt.

Hva har skjedd, hvordan snudde det?

– Problemet vårt var vår organisatoriske underlegenhet. Vi ble alltid møtt av en gigantisk forhandlingsdelegasjon med kompetanse på alle detaljer. I forhold til det hadde vi ikke sjans. Men så, gradvis, begynte vi å møtes på andre måter, i mindre grupper. Vi brukte aktive enkeltmedlemmer som råd mellom møtene. Tonen partene imellom ble langt mer konstruktiv og etter hvert fikk vi snekret sammen et avtaleutkast som jeg regner med at begge parter signerer.

Svære motparter

LO har luftet tanken om et kommende stort kulturforbund. Hvordan forholder du deg til det?

– For kort tid siden forholdt vi oss til de ganske så håndterbare organisasjonene NTO og Produsentforeningen. Nå er NTO gått inn i giganten Spekter og Produsentforeningen inn i Virke. Plutselig er våre motparter blitt svære, med egne juridiske avdelinger, medierådgivere, lobbyister osv. I det perspektivet er LOs initiativ svært interessant, ikke minst på bakgrunn av at de nå er mye mer positivt innstilt til å inkludere selvstendig næringsdrivende i sine rekker. Frilanserne er jo en raskt voksende gruppe, et lavtlønnet skikt som går fra oppdrag til oppdrag og som nærmest er for et prekariat å regne. LOs tradisjonelle kollektive organisasjonsform og tenkemåte har ikke fanget opp disse gruppene.

Hvordan forholder medlemmene seg til dette?

– Initiativet ble presentert på et medlemsmøte og der kom det fram en viss motstand, først og fremst begrunnet i LOs politiske slagside over mot venstresida og partipolitiske tilknytning til Arbeiderpartiet. På den annen side er det opp til oss selv å forme denne potensielle organisasjonen slik vi vil ha den, så det er fortsatt lenge til vi konkluderer og fremdeles befinner vi oss jo på idéplanet. Jeg synes initiativet er veldig interessant. LO utgjør en voldsom kraft i samfunnet. Vi som kunstnere tilhører en sterkt voksende del av befolkningen, en slags velutdannet underklasse uten den organisatoriske kraften som skal til for å forsvare våre interesser overfor en stadig sterkere motpart.

Du er også styreleder for Dramatikkens hus. Hvordan går det der, synes du?

– Det går veldig bra! Etter at vi omorganiserte huset fra å være et produserende teater til å være et rent tekstutviklingshus vet bransjen hvem vi er og hva vi gjør, ikke minst takket være den fantastiske jobben Line Rosvoll gjør. I den nyutgitte katalogen over ny dramatikk produsert ved huset er det hele 50% av de ferdige stykkene som allerede er blitt eller skal bli oppført på et teater. Det er et svært høyt tall. Det sier også sitt at Torhild Widvey, dagen før hun gikk av, sendte en julehilsen til huset i form av en ekstrabevilgning.

Gullalder

– Til tross for at begrepet kanskje misbrukes vil jeg påstå at vi er inne i en gullalder for norsk dramatikk. Den store interessen for TV-serier gir manusforfatterne nye muligheter til å fordype seg i karakterer og fortelling. På skolene klekkes det ut dramatikere med kompetanse til å skrive på flere plattformer, film, TV og scene, noe jeg mener er enormt viktig for å få en profesjonell stand som lever av sitt yrke. Det vi mangler nå er et ordentlig agentur, som det ikke finnes noe av i Norge. Kanskje kan katalogprosjektet vårt være en første spire til det.

– Men jeg har en syk mor, og det er at det er for mange adapsjoner, noe jeg selv har vært et offer for. Jeg har respekt for det store arbeidet som legges ned i å skrive en ordentlig adapsjon og vi har myket opp reglene for medlemskap i forbundet ved å sette likhetstegn mellom to adapsjoner og ett originalverk. Men vi må få anledning til å skape vårt eget stoff, å kunne si  at ”diktning har funnet sted”.

Du har nå selv snart sittet som leder i to toårsperioder og stiller til valg for en tredje. Hvordan går det med din diktning, finner den sted?

– Det har det vært dårlig med en stund. Historisk tar dette forbundet livet av sine ledere, rent kunstnerisk. Jeg tror at ingen, kanskje bortsett fra Arne Skouen, har klart å stable sitt kunstnerskap som dramatiker på beina igjen etter å ha vært ledere. Ikke bare er du borte fra den delen av bransjen, du slåss for alle andre hele tiden. Du blir kanskje sett som streng og vanskelig. Hele kunstverdenen er på mange måter en fryktdrevet bransje. Mange er redde for å heve sin stemme i frykt for å bli uglesett. Og hvis du har gjort jobben din som uredd leder kan det være vanskelig å komme tilbake. Derfor gleder det meg å se at min forgjenger Gunnar er representert i den nye katalogen til Dramatikkens hus med et stykke som skal bli oppført! Han er i gang igjen, går foran med et godt eksempel og viser at det er mulig å bryte den onde sirkelen. Det har inspirert meg og nå er jeg selv i startfasen med noe konkret som jeg brenner for.

Barna våre

Hvordan får du som travel forbundsleder og alenemor tid til det?

– Ved hjelp av hard disiplin og god planlegging. Jeg har skrivetid hver kveld fra kl. 22 til 24. Da får jeg skrevet noen sider hver dag. Og når NRK-avtalen er i havn håper jeg at min 80 prosent-stilling skal bli reell og tillate meg å være 20 prosent dramatiker. Det er skummelt vet du, uten å merke det begynner man å bruke en annen hjernehalvdel enn den man dikter med. Og den er særdeles våken nå, den halvdelen jeg organiserer og handler med. Det får meg til å tenke på min fars politikerfamilie og at jeg antakelig står på noens skuldre der. Og dessuten jobber jeg for framtiden.

Monica med barn og nieser

Monica med barn og nieser. Foto: Privat

For barna våre. De som vil skrive og male og danse om ti år. For eldstedatteren min som går på KhiO og for yngstemann som danser i Operaens ballettskole. De trenger at vi i foreldregenerasjonen tenker noen lange tanker og ikke er redd for å kjempe noen slag som vi ikke nødvendigvis får glede av selv, sier Monica Boracco før hun begir seg gjennom desembertåka hjem til barna. Hjem til jul.

 

 

 

 

 

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.