Tyske teaterpriser til Liv Heløe


Liv Heløe har i løpet av sommeren mottatt hele to tyske teaterpriser. Begge prisene er for stykket meet me som  hadde premiere på Den Nationale Scene i 2013.  Stykket er foreløpig ikke oppført i Tyskland, men prisene er tildelt etter deltakelse i manuskonkurranser. Med en av prisene følger oppføring i 2017.

Trine Kleven, Dramatikkens hus, intervjuet Heløe tidligere i sommer og dramatiker.no har fått tillatelse til å gjengi hele intervjuet som første gang ble publisert 17. juni.

Teatret egner seg som et sted til å møte ham – en person du kanskje ellers ikke ville møtt

Av Trine Kleven

Liv_HelXe_-_foto_Kristin_von_Hirsch_mid

Liv Heløe. Foto: Kristin von Hirsch

Liv Heløe går tur for å få nye ideer og tanker mellom skriveøktene. Men de siste dagene har hun vært opptatt med andre ting. Hun har mottatt en dramatikerpris i Tyskland og skal snart reise tilbake for å få en til.

Gratulerer med 2 priser i Tyskland; Judendtheaterpreis Baden-Württemberg 2016 og Kathrin-Türks-Preis 2016! Begge er for teksten «meet me», som hadde premiere på Den Nationale Scene i 2013, det er jo ei stund sia. Har teaterstykket vært satt opp i Tyskland?
– Takk for det! Nei, stykket har ikke vært satt opp ennå. Stykket forvaltes av Theaterstückverlag (München), som promoterer det og har meldt det inn til disse konkurransene. Overveldende nok har det ført til to priser, jeg var nettopp på festivalen Schöne Aussicht i Stuttgart og tok imot den første. Om et par uker skal jeg ta imot den andre – og med den følger oppsetning. Men først i 2017.

Hva betyr det å få priser internasjonalt for dette teaterstykket i dag?
– Vanskelig å forutsi hva en pris kan innebære. Men ingen tvil om at stykket får oppmerksomhet det ellers ikke ville fått. Mange har lest det, et stort bransjepublikum var tilstede på utdelingen og det får oppsetning neste år. Det er selvfølgelig veldig moro – for oversetteren og forlaget og meg – og en fjær i hatten til Agnete Haaland som gjorde bestillingen. Agnete ønsket å gi unge asylsøkere ansikt og stemme lenge før bølgen av flyktninger som kom i høst. Hun ga meg muligheten til å skrive om tematikk som nå er brennaktuell i Europa. Stor takk til Agnete for det.

 I teaterstykket «meet me» møter vi Shaya og Feda, som er unge flyktninger bosatt i Norge uten noen form for rettigheter. De venter på svar fra myndighetene om å få opphold. Teaterteksten er rent deskreptiv. Dialoger og tanker ikler karakteren alt. Undertitler gir oss orientering i rom. Det er det nakne, enkle, som gir teksten styrke. Jeg likte den godt og skulle ønske jeg kunne se det på en scene. Hva kan teater gjøre som andre uttrykk ikke kan?
– Teater er her og nå og over når det er over, det er reelle møter mellom levende utøvere og publikum. Hver kveld er unik og dét er det unike. I denne teksten er hovedpersonen en ung mann du ser hver dag, i avisen, på kjøpesenteret, på bussen. En helt vanlig ung mann, som er asylsøker. Teatret egner seg som et sted å møte ham, en person du kanskje ellers ikke ville møtt.
– Teater er handlinger i rom. Det er den uberegnelige størrelsen «rom» som gjør teateret til et tiltrekkende mulighetenes sted. Jeg liker både det ensomme i skrivingen og det kollektive etterpå, at mange kunstnere sammen skaper forestillingen.

Teksten er åpen i den forstand at den viser og dømmer ingen. Fikk du ikke lyst til å være moralsk i arbeidet med et så aktuelt og betent stoff?
– Det korte oppriktige svaret er nei. Som publikum blir jeg mistenksom når jeg fornemmer at forestillingen skal lære meg noe eller tenne min indignasjon. Jeg liker ikke entydige svar. Da jeg skrev stykket var jeg opptatt av at Shaya ikke skulle utsettes for noe som gjorde ham til et offer. Jeg ønsket å fortelle hvordan 24 timer i en ung asylsøkers hverdag kan arte seg – ikke hvor tøft det er å være asylsøker. Når dét er sagt vil jeg føye til en erfaring jeg gjorde mens jeg skrev; at jeg hadde å gjøre med en hovedkarakter uten mål. Drømmer ja, mål nei. For hva slags mål kan en asylsøker ha? Han er avskåret fra å gjøre noe med sin egen situasjon, kan bare vente på svar. Måned etter måned. En komplett limbo-situasjon. Det eneste målet jeg fant, var å bruke minst mulig penger, altså et slags anti-mål. Dette gjorde det til en overraskende vanskelig tekst å skrive.

Du har en lang karriere bak deg både som skuespiller og dramatiker. Hva inspirerer deg til å skrive dramatikk?
– Egentlig hva som helst, som har kompleksitet i seg. Samtidig som «hva som helst» er avhengig av en personlig inngang, nysgjerrighet og motor. Flere av tekstene jeg er mest fornøyd med, er bestillingsverk. Som betyr at det tematiske utgangspunktet ikke trenger å komme fra meg.  Men jeg må kjenne reell frihet til å gjøre prosjektet til mitt. Å være en god bestiller er en kunst. En god bestiller er presis i sin bestilling, deretter glemmer hun den og vier interessen til det som kommer. Det handler om tillit.

Hvordan arbeider du med scenetekst?
-Det kommer an på prosjektet. «meet me» innebar mye research; besøk på mottak, lesing, intervjuer. Men skrivingen er noe annet, den er ensom og møysommelig. Som regel havner en tekst på gulvet først når den er gjennomskrevet og ganske ferdig.

Du skriver på ny dramatikk for figurteater (red.mrk. Figurteaterprogrammet ved Dramatikkens hus i samarbeid med Oslo Nye Teater og Figurteatret i Nordland), hvordan er det å arbeide med objekter i denne formen?
Seminarene med internasjonale figurteaterskapere har åpnet fascinerende verdener av muligheter. Hvordan å ta dem i bruk – om skrivebordet er riktig sted å begynne – hvordan skrive for en tekanne – hva kan en dukke som en skuespiller ikke kan, er noen av spørsmålene jeg stiller meg. Jeg er ikke i nærheten av svar, men veldig glad for å få muligheten til å lete i dette universet.

Hva er det beste teaterstykket du har sett?
– Jeg vender alltid tilbake til Peer Gynt – som tekst, Peer Gynt har alt. Men sett? Vanskelig å si. Jeg må redusere omfanget og svare hvilken som har festet seg best i løpet av siste år: DudaPaiva Company med figurforestillingen Blind (gjestespill på Riksteatret): én mann og fire dukker av skumgummi. Når denne har festet seg, er det selvfølgelig fordi den var berørende og morsom, men også fordi den var annerledes enn alt annet jeg har sett i år.

9. September har du urpremiere med «Drammen Obscura» på hovedscenen på Brageteatret. Hva slags teaterstykke er det?
– Mer enn et teaterstykke vil jeg kalle det en samling tekster som utgjør skjelettet i en forestilling. Om du leter etter en historie, vil du forsåvidt finne den, men den er ikke det viktige. Tekstene handler om fotografi – som fenomen – min og andres opplevelse og oppfatning av hva et fotografi er. Jon Tombre har regi, Yngvar Julin scenografi, Sabina Jacobsson video og Amund Ulvestad musikk. De bruker tekstene som utgangspunkt for å skape selvstendige meningsbærende uttrykk, jeg vil kalle forestillingen en poetisk og visuell refleksjon over fotografi. Prosjektet er utviklet i workshoper på Dramatikkens hus gjennom ett år. Og 9. september er det altså premiere!

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2017 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.