Stenbergmonologene som lytteteater


Jeg har prøvd noe nytt. Jeg vil gjerne dele det med dere.

Det begynner, som det pleier, med en besettelse. Denne gangen for et hus og en historie. Stenberg amtmannsgård på Toten er magisk. Flere mil inn i skogen åpenbarer det seg et praktfullt gårdsanlegg fra begynnelsen av 1800-tallet omgitt av en park i engelsk landskapsstil på hele 30 mål. I nesten hundre år, fra 1804 til 1901, var dette hjemmet til Weidemann-familien. Amtmann Lauritz Weidemann var eidsvollsmann og stortingspolitiker. En mann med makt og innflytelse på samfunnsliv og politikk, men også over sin egen familie. De tre døtrene som vokste opp her, hadde alle sine beilere, men den strenge patriarken fant ingen bra nok. Selv etter sin død beholdt han jerngrepet. Han fikk innhentet kongens tillatelse til å anlegge en egen gravplass på gården, men ville ikke legges i jorden før den siste av familiemedlemmene var død. I førtifem år lå liket til Lauritz Weidemann i en kiste i  det lille huset som var reist for dette formålet, kalt ”Begravelsen”. Ettersom familiemedlemmene døde, kom nye kister til. Først da Amalia Weideman, i en alder av 81, sovnet inn i 1901, ble alle kistene lagt i jorden.

Den særegne stemningen på Stenberg har tiltrukket spøkelesejegere og synske fra det ganske land. Selv er jeg mer opptatt av skjebnen til døtrene som levde sine privilegerte, men vingeklippede liv innenfor husets fire vegger.

Det vokste frem en idé om å skrive en monolog for den siste gjenlevende, Amalia Weidemann, og en monolog for den fiktive tjenestejenta Eline. Rammen er huset hvor de begge bodde, kun skilt av en tynn vegg. Stenbergmonologenes  underliggende tema er frihet og ufrihet, klasse, rammene som gjelder for hver enkelts  liv, og mulighetene man har til å bryte ut.

Samtidig som ideen om tekstene begynte å få liv, dukket begrensningene opp. Rommene på Stenberg er små. Faktisk ville det ikke være plass til mer enn 15 publikummere om gangen.

Med andre ord så var utsiktene til billettinntekter heller magre. Jeg tenkte tradisjonelt. En skuespiller i hver sin del av det store huset. Eline på kjøkkenet, Amalia på stua. Jeg tenkte seks ukers prøvetid, diett, overnatting, kostymer. Over et par år skrev jeg utallige søknader, og kunne etter hvert tapetsere en liten vegg med alle avslagene jeg fikk. Ideen om å prøve ut et annet konsept, modnet langsomt. Lytteteater? Kunne man tenke seg at publikum kom inn i rommene, satte seg ned og lyttet til innspilte monologer? Kunne man tenke seg skjulte høytaleranlegg ­  ”en stemme i rommet”? Kunne man tenke seg at publikum skulle ta plass i rommene som fortsatt bærer tydelig preg av menneskene som levde her for godt over hundre siden, – og bare lytte?

Mjøsmuseet, som i dag eier Stenberg, var positive til ideen. Det var også Oppland Fylkeskommune og Fritt Ord som hadde bevilget midler til prosjektet. Skuespillerne Bente Børsum og Janka Stensvold Henriksen stilte i studio til Jon Anders Narum på Eina hvor monologene ble spilt inn i løpet av noen dager i mai.  Premieren var satt til 5. august.

Jeg var spent på hvordan dette ville fungere, og hvordan publikum ville like konseptet. Ville det føles bekvemt å sitte stille i et rom sammen med flere andre og bare lytte?

Ville teksten fungere slik at publikum begynte å skape sine egne bilder – bli medskapende? For dem, som for meg, var lytteteaterkonseptet en ny og annerledes opplevelse.

24 forestillinger senere har gjort meg  trygg på at dette er et konsept som faktisk har fungert. Flere har innrømmet at de var skeptiske i forkant. Stedets særegne magi har selvsagt gjort sitt til å forføre. De malingsslitte veggene, tregulvene hvor nedslitte stier markerer utallige tråkk, møblene og gjenstandene som vitner om levd liv, er med på å sette stemningen. Å få lov til å være i disse rommene. Se lyset som strømmer inn gjennom vinduene. Hvordan det får kobberkjelene som henger på kjøkkenveggen, til å gløde, eller prismene i stuens lysekrone til brått å ta fyr. Å sitte i disse rommene sammen med andre mennesker. Å føle. Sanse. Lytte sammen. Samtidig er det åpenbart mye man ikke får i et konsept som dette. Man mister det magiske møtet mellom scene og sal. Man opplever ikke skuespillernes mimikk og bevegelser. Man kjenner ikke energien fra skuespilleren i rommet og føler på vissheten om at hver forstilling på et vis er unik, skapt i nettopp dette møtet. I stedet får man noe annet. En ro senker seg. I et rom sammen med andre  åpnes langsomt døren til et indre landskap. Man blir fri til å skape seg sine egne bilder. 20 august var siste spilledag.  Stenbergmonologene er nå historie. Det ble en sanselig, intim og annerledes lytteopplevelse. Ny for publikum, ny for meg.

1 kommentarLegg inn dine
  1. Spennende prosjekt. Takk for at du deler

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2017 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.