Sauls sønn


Det er 6. oktober 1944 i Auschwitz. En dag i helvete. Saul Ausländer er ungarsk jøde. Han er valgt ut til den ”privilegerte” gruppen Sonderkommando. Som Sonderkommando får han beholde sine sivile klær og håret på hodet. Han får sove på en madrass, røyke, spise og bo i en oppvarmet brakke. Varmen i brakka kommer fra krematorieovnene, der de døde kroppene brennes. Det er Saul og de andre mennene i Sonderkommandos oppgave å bringe nyankomne jøder fra togene, inn i garderobene, hjelpe dem å kle av seg og føre dem inn i gasskammeret. Mens de hører skrikene fra de døende renser de klærne deres for verdisaker. Etterpå tømmer og rengjør de gasskamrene. De hjelper til i krematoriet, eller ved skyttergravene der massakrene finner sted. Sonderkommando er som Decoy Ducks. På samme måte som villendene lar seg lokke og lure av de falske plastendene, slik at jegerne letter kan skyte dem, forleder Sonderkommando de nyankomne jødene til å tro at det kanskje ikke er så ille, når det tross alt er sivilkledde jødiske menn som tar imot dem på togperrongene. Det hele er nøye gjennomtenkt. Ikke bare dreper nazistene jødene. De får jødene selv til å gjøre den verste jobben. Sonderkommando er i mange sammenhenger blitt beskrevet som det verste avskummet, lengst ned på rangstigen. Da russerne evakuerte Auschwitz i januar 1945 skjøt de alle Sonderkommando de kunne finne. De ble sett på som verre enn nazistene. De drepte jo sine egne. Sauls sønn er et narrativ som blant annet forsøker å rehabilitere Sonderkommando.

Utvelgelsen til Sonderkommando skjedde rett etter ankomst. Mennene visste ikke hva de ble valgt til, bare at de ble bedt om å gå til den ene siden, mens resten av familien deres gikk til døden på motsatt side. Å bli valgt ut til Sondekommando ga deg et to muligheter. Du kunne leve litt lenger ved å utføre tvangsarbeidet, eller du kunne nekte og i stedet gå i gasskammeret. Et tredje valg var å ta livet av seg. Mange gjorde det, etter hvert. Kastet seg inn i de elektriske gjerdene eller gikk med de nakne kroppene inn i gasskammeret, som den eneste med klærne på.

Vi vet ikke hvor lenge Saul har vært i Auschwitz, men lenge nok til å ha lært seg rutinene. Lenge nok til å ha blitt en zombie, en levende død. Ansiktet hans er uttrykksløst, dødt. Han beveger seg duknakket men lynraskt, adlyder en hver kommando, alltid med blikket ned eller innovervendt. Han ser, men han ser ikke. Han bare gjør. Kanskje har Saul vært i Auschwitz i to-tre måneder. Etter tre måneder skal han selv dø. Da byttes alltid Sonderkommando ut med nye folk. Ingen skal overleve Sonderkommando, spesielt ikke Sonderkommando. De vet og har sett for mye. Tiden er i ferd med å renne ut for Saul og de andre i gruppen hans. Noen planlegger et opprør, en flukt. Men Saul later ikke til å bry seg. Han er allerede død. Inntil denne dagen da en ung gutt, kanskje 14 år, overlever gasskammeret. Det skjer en sjelden gang, som et mirakel, at et menneske fremdeles puster etter mer enn 20 minutter med Zyklon B. Synet av gutten vekker en følelse i Aaron, noe menneskelig. Gutten har vist at systemet ikke virker. Hans unge kropp inngir en opplevelse av mening. En følelse Saul velger å holde fast ved selv etter at en nazist i hvit frakk tar livet av gutten, for godt. Gutten er død, men Saul er besatt av å gi ham en verdig, jødisk begravelse. Det betyr at kroppen skal begraves hel og at det leses dødsbønnen Kaddish over ham. Det første Saul må forhindre er at gutten blir obdusert. Nazistene bedrev medisinsk forskning mens de drepte. Gutten er et medisinsk mirakel som overlevde gassen og skal underlegges patologens kniv, men jøder obduserer ikke. Ei heller kremerer de. En begravelse i Auschwitz? Det er absurd, det er umulig.

Saul blir en fare for seg selv og vennene i Sonderkommandogruppen. Han blir besatt av å finne en rabbiner til å lese Kaddish over gutten. Hvorfor? Hvem som helst kan lese Kaddish over den døde. Familien leser selv Kaddish over sine. Vi kan lese Kaddish, sier en av vennene. Hovedrolleinnehaver Geza Röhrig forteller i et intervju[1] at de ikke ville gjøre Saul til en helt. De ville få publikum til å stille spørsmål. Gjør Saul det rette når han sette andre i fare? Han revolterer internt, ikke eksternt, som de andre. De andre vil bare komme seg vekk. Saul vil vinne sin verdighet ved å gjøre noe for en annen, en annen som allerede er død. Det gir Saul en mening.

De fleste Holocaust-narrativer handler om overlevelse. Dette til tross for at to tredeler av Europas jøder ble drept under krigen. Sauls sønn handler om det motsatte, om død, men også om menneskets iboende trang til å finne mening, selv i helvete.

De ungarske jødene ble i hovedsak deportert først i 1944. Som alliert med Tyskland, under Miklos Horthys regime, hadde jødene i Ungarn blitt forfulgt, deportert til Ukraina og andre nærliggende områder, henrettet ved Donaus bredder og internert i gettoer, men det er først etter Tysklands fulle invasjon i mars 1944 at den industrielle deportasjonen igangsettes[2]. I løpet av andre verdenskrig blir mer enn 560.000 ungarske jøder drept.

Historien om Saul kunne vært en fortelling om overlevelse. Fra 6. oktober til russernes frigjørelse av Auschwitz 27. januar 1945 er det  tre og en halv måned. I stedet velger regissør Lazslo Menes å skildre det Auschwitz og Shoa egentlig handler om, massedrap. Menes gjør det ved samtidig å si noe om noen grunnleggende menneskelige verdier. Formmessig plukker han opp dette ved å forsøke å unngå voyeurisme. Han legger kamera på Sauls skulder. Gjennom hele filmen er vi i nærbilder. Intensiteten i form og innhold viker ikke. Du kan ikke lene deg tilbake i kinostolen og tenke at nå kommer et roligere parti som handler om vennskap, kjærlighet eller håp. Det er et evig jag, fanget i et begrenset fokus, der du aner hva som skjer i bakgrunnen. Flammer, døde kropper, røyk, våpen, krematorieovner. I Auschwitz tok de ikke pause. Tvert imot. Det er høsten 1944, tyskerne må ha visst hvor det bar. Det gjaldt å få tømt også Ungarn for jøder.

Virkeligheten i Auschwitz overgår våre fantasier. Laszlo Nemes har forklart at han ville unngå widescreen bilder, helt enkelt for å komme unna de store bildene han da måtte fylle med et innhold som ikke lar seg gjenskape. Ved å ligge tett på Sauls levende-døde ansikt, og skimte bakgrunnen, samt bygge et intenst lydbilde, vekker han følelser og bilder i oss som berører. Muligheten vi blir gitt til meddiktning innebærer en reise inn i Sauls univers. En reise og en opplevelse som er viktig i en tid når de siste tidsvitner dør. En reise med relevans også for samtiden hvor nasjonalistiske grupper som Jobbik i Ungarn, og andre radikaliserte grupper markerer seg i Europa.

[1] http://www.tabletmag.com/podcasts/195698/the-most-haunted-leading-man

[2] http://www.aftenposteninnsikt.no/viten/m-rk-skygge-over-ungarns-historie

Sauls sønn
Originaltittel: Saul fia
Manus: Laszlo Nemes og Clara Royer
Regi: Laszlo Nemes
Hovedrolle: Geza Röhrig

Bildet på forsiden: Fra Sauls sønner. Foto: Arthaus

 

 

 

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.