Premieren, kun for idioter?


Alle som jobber med scenekunst, enten det er i eller utenfor institusjonene, som profesjonell eller amatør, barn eller voksen, vet hva som gjelder: Premieren. Det er da det skal skje. Det er da anmelderne kommer. Og premierepublikummet, de såkalte opinionslederne. Premieren er hoppkanten som det gjelder å treffe, det som skal gi deg flyten over kulen. Det som skal selge forestillingen.

Slik er det, og de fleste godtar det.

Men innimellom er det noen som protesterer:

Bjørn Kristin-sept-2010-e1379588722570-200x300

Kristin Bjørn. Foto: Ferske scener

– Alt for mange ganger har livet mitt hengt på den forbaska premieren. Men det som kommer før og etter er viktigere, mener Kristin Bjørn, dramaturg og teatergründer fra Tromsø.

– Det er bare idioter som går på premieren, for det er alltid den dårligste forestillingen, har Lars Norén hevdet i ”En dramatikers dagbok”.

I Russland blir forestillingene ofte spilt i månedsvis og anmelderne venter gjerne med å komme til etter halvgått løp.

Hva med deg? Hvilken betydning har premieren for deg og for det kunstneriske uttrykket du etterstreber? Og hvilken betydning har anmeldelsen i forhold til jungeltelegrafen?

Jeg stilte spørsmålene til et utvalg innenfor det scenekunstneriske crossover-feltet. Felles for dem er m.a.o. at ingen av dem bare gjør en ting, men gjerne opererer både som dramatiker, regissør, skuespiller, dramaturg, produsent og teatersjef. Takket være denne faglige spredningen er svarene svært forskjellige.

Kontinuerlig prosess

Kolbenstvedt Marius

Marius Kolbenstvedt. Foto: Nina Ossavy

Ossavy, Nina

Nina Ossavy. Foto: Marius Kolbenstvedt

Nina Ossavy er skuespiller, regissør og dramatiker. Hun driver, sammen med ektemannen Marius Kolbenstvedt, kompaniet Ossavy & Kolbenstvedt og har bakgrunn fra både Grenland Friteater og kompaniet Fabula Rasa.

”For meg er arbeidet med en forestilling kontinuerlig. Den slutter ikke ved premieren. Arbeidet med forestillingen slutter først når den har spilt siste gang. Dette kommer nok til dels av min bakgrunn i Grenland Friteater, der regissøren ofte var med på turné og kommenterte hver eneste forestilling. Jeg lærte tidlig å være en skapende kunstner i tilegg til en utøvende og det er også det jeg synes er mest givende og interessant.  Da vi (Ossavy & Kolbenstvedt) gjorde Istialia på Nationaltheatret, merket jeg at den praksisen vi hadde med å arbeide videre og gi kommentarer etter forestilling, i etterkant av en premiere, ikke ble tatt så godt i mot av alle.  Enkelte av skuespillerne ga utrykk for at de ikke likte at vi kom for å ”kontrollere” dem. Og at forestillingen nå var  ”deres”. Det var veldig overraskende for meg, for min bakgrunn og scenekunstpraksis er prosessorientert, mens jeg der fikk inntrykk av et forestillingen er ferdiglaget til premieren og deretter urørlig.

For meg er det viktigste for det kunstneriske uttrykket å få spille en forestilling mange ganger.  Med Still in Silence (Ossavy & Kolbenstvedt) spilte vi ganske umiddelbart etter Black Box på flere ulike festivaler og det har gjort forestillingen bedre, for den utvikles for hver gang. Vi går konkret inn og endrer tekst, video og dramaturgi,  for å gjøre det sceniske verket bedre.  Sist vi spilte var på Teaterfestivalen i Fjaler og da tenkte jeg, nå nærmer det seg noe, et halvt år etter premiere… Når det er sagt, så jobber jeg selvsagt for at forestillingen skal bli best mulig til premieren. Men arbeidet slutter ikke der.  Det er spennende å jobbe videre med en forestilling når elementene er på plass.

Når det gjelder når anmeldere skal komme, så sier det seg selv at spiller man 4 forestillinger på en scene utenfor institusjonene, har de ikke så mye tid på seg. Men jeg har generelt mye mer sansen for tradisjonen der anmeldere kommer litt uti spilleperioden, når forestillingen har satt seg.  Jeg går veldig sjelden og ser premierer selv, for de er ofte ikke de beste.  Jeg synes uansett anmeldere bør komme uanmeldt.

Hvilken betydning anmeldelsen har i forhold til jungeltelegrafen vet jeg ikke for anmeldelser får vi mer eller mindre ikke. Til og med Still in Silence, som var Black Box sitt bidrag til Gunnlovsjubileét og som fikk Dramatikerforbundets ytringsfrihetstipend, ble ikke anmeldt noe sted. Vi fikk noen essays i etterkant av forestillingene, som jeg for så vidt synes er en spennende form. Men altså ingen anmeldelser. Likevel trakk vi fulle hus på alle 8 forestillingene, med et til dels helt nytt publikum. Så der fungerte jungeltelegrafen. Det skal også nevnes at vi var også flinke til å invitere folk i ulike nettverk utenfor teatret og at Dramatikerforbundet hadde hyret Kulturmeglerne som gjorde en bra jobb i forkant.”

Hva er alternativet?

Joachim, Morten

Morten Joachim. Foto: Sorialab

Morten Joachim er regissør, dramatiker og komponist. Han var med på å starte Teater Neuf på Chateau Neuf, i 1995, og etablerte sammen med Ane Skumsvoll, Line Hofoss Holm og Jan Sælid scenekunstkollektivet Soria Laboratoria i 2009:

”Premiéren representerer for meg det pragmatiske faktum at prosjektets skaperfase er over. At jeg som regel finner dette for tidlig bunner i at jeg er redd for at åndsverkets eventuelle uferdige form skal avsløre mine manglende evner som prosjektleder. Å problematisere en deadline for å offentliggjøre resultatet av en statsfinansiert kunstprosess, som vi også ønsker oppmerksomhet rundt i mediebildet, blir for meg jålete og urealistisk. Jeg ser nesten ikke alternativet dersom vi skal bevare en politisk vilje til å finansiere teater som kunstform.

En kritikk er både positivt og negativ temmelig avgjørende for at jungeltelegrafen skal begynne. Den virker både som keiserens nye klær og som sannhetsvitne.”

Jeg liker premierer

Janne Langaas. Foto: Marcel Leilienhof

Janne Langaas. Foto: Marcel Leilienhof

Janne Langaas er skuespiller, dramatiker, produsent og nå teatersjef ved Teater Innlandet. I 1997 startet hun produksjonsselskapet Barske Glæder Produksjoner, med oppsetninger hovedsakelig rettet mot barn.

”Jeg liker premierer. Det er noe med de kveldene. Noe unikt. Jeg vil at pressen skal dele den kvelden med oss. Kjenne på spenningen. Det er sjelden premieren er den beste forestillingen, men det er hoppkanten, målet og begynnelsen på en gang. Når pressen ikke kommer på premieren, men anmelder forestillingen senere, så går de glipp av det forventningens brus som bare er der den aller første kvelden.

Anmeldelse med 50 i salen på et grendehus er ikke helt det samme som fullt hus og forventningsfulle mennesker som føler at de er med på noe genuint. Jeg mener anmelderne også lar seg prege av premierestemningen. Og jeg er helt sikker på at publikum lar seg prege av anmeldelsene. For oss er det i hvert fall slik. God anmeldelse betyr et skritt nærmere publikumssuksess.

Teater Innlandet har premierer i ulike kommuner. Vi opplever ofte at det bare er de lokale avisen som kommer på premieren, og så kommer de andre avisene når vi spiller i deres distrikt. For et turnerende teater betyr det at kritikken gjerne kommer etter at vi har spilt et sted. Det er dårlig drahjelp … Jeg mener ikke at det er anmeldernes oppgave å bidra til billettsalg, men også for publikum er det irriterende å lese om noe de har gått glipp av.

Det er et dilemma for oss: Skal vi dele premierekveldene med vårt publikum i de små kommunene, eller skal vi prioritere de største byene og et lettere tilgjengelig anmelderkorps? Jeg velger å jobbe for at anmelderne kommer ut i distriktet.”

Feedback loopen

Fredrik-Hannestad-Foto-Cata-Portin

Fredrik Hannestad. Foto: Cata Portin

Fredrik Hannestad er regissør og skuespiller i det prisbelønte kompaniet Verk Produksjoner. Kompaniet er kjent for å skape sine forestillinger i fellesskap.

”Premieren er viktig i den forstand at da går forestillingen over i en ny fase som handler om «the feedback loop», altså hvordan forestillingen kommuniserer i møtet med publikum, hvordan kommunikasjonen påvirker forestillingen og hvordan skuespillerne behandler tilbakemeldingene. Det er en loop som går igang og får forestillingen til å løfte seg til nye høyder (den kan faktisk også virke negativt, men det er sjeldent) jo mer skuespillerne/aktørene forstår hva slags kommunikasjon de er bærende av. Det tar tid å forstå hva man har og derfor er ofte premieren den dårligste forestillingen for da har ikke feedback loopen begynt å virke på forestillingen. Jeg husker at da vi starta å lage forestillinger forsøkte vi å omgå premieren slik at vi kunne utvikle forestillingen underveis, vi spilte den i mindre sammenhenger, på skoler, private visninger m.m. Etterhvert som vi har blitt mer hardbarka forsøker vi å si til oss selv at premieren bare er en fortsettelse av prosessen og arbeider videre med å behandle feedback loopen. Premieren er noe dritt, men se på det som en arbeidsvisning!”

Se avgrunnen i øynene

Pia-Maria-Roll-foto-Ibsen-awards

Pia Maria Roll. Foto: Ibsen Awards

Pia Maria Roll er regissør, dramaturg og skuespiller i sitt eget kompani, og er kjent for å skape dokumentarisk teater med ikke-skuespillere.

”Mine prosesser har ulike faser: Ørkenfasen som er lang og ensom, Innflyttingfasen som er sosial og full av håp, så kommer den Den kaotiske fasen som ofte går over i en svært god fase av samstemt jevn arbeidsro, la oss kalle den Hverdagsfasen. På slutten er det ofte en fase av å måtte se avgrunnen i øynene, men den er der vel kanskje hele tiden når jeg tenker meg om.

Premieren er også en fase og kjennetegnes ved at den er ekstatisk, svært lærerik og går veldig fort over. Premieren er som et ritualistisk kjemisk eksperiment som man kan få veldig mye ut av til den neste fasen, som starter dagen etter premiere, hvor arbeidet på mange måter må starte på nytt. Jeg liker premierer.

Jeg liker Lars Norén også, selv om han er en gigantisk blei. Misunner ham nok litt for det.

Og ja, litt avhengig av hvor anmeldelsene blir trykt har de ganske mye å si for besøk.

Det råe nedslaget

Næss, Tale

Tale Næss. Foto: Trond Peter Stamsø Munch

Tale Næss er forfatter og dramatiker. Hun er sentral i det trønderske scenekunstkollektivet Propellen Teater og arbeider i dag som dramaturg ved Hålogaland Teater.

”For meg er premieren aldri noe endelig. Som dramatiker og dramaturg vil det alltid være noe svært vesentlig som kommer før og noe svært vesentlig som følger etter en premiere. Scenetekster byr seg og skal by seg til et utall framføringer og tolkninger. Det materiale som en forestilling hviler på kommer fra et sted, en virkelighet der mennesker lever sine liv. Det er dette som har betydning for de tekstene jeg skriver og det kunstneriske utrykket jeg etterstreber.

Derfor føles det noen ganger meningsløst hvor mye betydning anmeldelsen kan få i forhold til jungeltelegrafen. Vi må som scenekunstnere hele tiden jobbe for at de forestillingene vi arbeider med eksisterer i en kontekst som er større enn dette kjappe, ofte råe nedslaget som en premiere er.”

 

Bildet på forsiden: Fra Natten er dagens mor av Lars Norén på Nationaltheatret. Foto: Dag Jenssen.

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.