På filmfestival i Bangladesh


Den Internasjonale filmfestivalen i Dhaka hadde i år fokus på skandinavisk film og filmer med kvinnelige regissører, i tillegg til den vanlige asiatisk-australske hovedkonkurransen. Det var også en spesiell hommage til Anja Breien og Agnes Varda, hvor alle deres viktigste filmer ble vist.

Elsa bilder 4Varda var ikke tilstede, men det var æresgjesten Anja Breien, som sammen med Nefise Özkal Lorentsen (”Manislam» og ”A balloon to Allah”) Hilde Haug (”I min mors navn”) og undertegnede (”Einars forsvinningsnummer”) utgjorde den norske delegasjonen.

Fra vi gikk ned flytrappen merket vi høy terrorberedskap. Noen måneder tidligere var en blogger, en journalist og en japansk turist drept av IS- sympatisører, og arrangørene var redd tilreisende filmfolk kunne bli ny terror-åte. Den norske ambassadøren, Merete Lundemo, møtte oss personlig og sørget for at vi ble geleidet gjennom sikkerhetskontrollene, for å oppdage et av Dhakas  særtrekk: Bilkøer som ikke er som andre bilkøer. De står nemlig bom stille, mens folk tuter og med livet som innsats prøver å avansere noen centimeter, for å snirkle mellom hverandre som fisk i en stim. Som tålmodige ambassadør Lundemo sukket: Av sine tre år i Dhaka hadde hun tilbrakt ett år i bilkø. Men utrustet med pc og mobiltelefon går det an også å holde kontor i bilen, og stress så vi lite til.

Utrustet med jetlag og blomsterkranser havnet vi derfor noe sent på festivalåpningen, hvor en bukett veltalende ministre i høye ordelag priset film og kultur som det beste forsvar mot ensretting. Så hadde de også invitert et stort antall internasjonale gjester, som var skuespillere, regissører, journalister,, særlig fra Asia og Midt-Østen. De fleste satt også  i juryer, som Anja Breien, som i løpet av uken skulle se 69 filmer laget av kvinnelige regissører, eller, som Nefise Özkal Lorentzen, holde filmkurs for 35 unge filmskapere.

Festivalen åpnet med en to-dagers kvinnefilmkonferanse, hvor undertegnede  intervjuet Anja Breien om hennes regiskap for åpen scene. Det gikk et gys gjennom forsamlingen da de hørte at hun på den franske filmskolen fikk beskjed om at hun ikke fikk gå på regilinjen likevel,  da de ikke ville ha kvinner der. Grunnen var at de gjerne forsvant ut av yrket, til mann og barn, og for å få vedtaket omgjort måtte hun sprenge seg inn på kontoret til rektor på Champs Elysée. Et annet gys oppstod  da de hørte hvor dramatisk andelen av kvinnelige regissører som får laget film i Norge har sunket siden 1970-tallet.

Fordommer og kamp mot stereotypiske repetisjoner av kvinneroller var overskriften for mange av regissørene på kvinnefilmkonferansen. Hvorfor fremstilles muslimske kvinner så ofte som ensidig lidende og undertrykte? Hvorfor handler nesten alle filmer om kvinner fra  Afghanistan om voldtekt, steining, æresdrap? Jo verre lidelser, desto større budsjetter. Som den afghanske regissøren Sahraa Karimi uttrykte det: De vil ikke vise hvem disse kvinnene egentlig er, bare lidelsen, slik Vesten ønsker at den fremstilles. Selv var hun opptatt av kraften deres, og hvordan de kjemper for å overleve hver dag, i mange forskjellige lag av befolkningen.

Jeg rakk bare å se et fåtall av filmene på programmet, det var likevel overveldende hvor mange fremragende kvinnelige regissører som finnes,  og hvor få vi kjenner navnet på.  Jeg merket meg særlig  ”Under construction”  av Rubaiat Hossain fra Bangladesh. En tittel som viste til alt som er ”under bygging” i det moderne Bangladesh. I filmen prøver en ung kvinnelig skuespiller å gjøre opprør mot en  ”klassisk”, idealisert kvinnerolle i teatret, men også mot en enda kjedeligere rolle som middelklassefrue med en lite lidenskapelig ektemann og en desto lidenskapeligere tjenestepike. Vendepunktet kommer når skuespileren tør å gå inn i den etter hvert oppsagte tjenerens verden, som springbrett til å  bringe  fattigdommens og æreskodenes Bangladesh opp på scenen.

Det store ved å se filmer fra andre kulturer er at man, på en helt annen måte enn nyhetene formidler, raskt får et innblikk i hvordan menneskene faktisk lever og hvilke problemer og historier som martrer samfunnet.  Hva har jeg ikke lest om den russiske revolusjon og tsar-familiens endelikt, men ingenting om hvordan hele den bengalske presidentfamilien ble skutt ned av illojale livvakter i 1975. Bare to barn, som var i utlandet, overlevde,  og den myrdede presidentens datter er i dag statsminister, et nasjonalt trauma flere av filmene gjenspeilet.

Jeg var selvfølgelig spent på hvordan min egen ”Einars forsvinningsnummer” ville bli mottatt. Elsa bilder 3Jeg var blitt advart mot sensur, Bangladesh er et strengt muslimsk land. Det var likevel overraskende når en fjernfotografert nakenbadingsscene ikke var der. Men filmen, en dokumentar om hvordan psykologen Einar Lunga prøver å gå seg frisk fra uhelbredelig kreft, vakte gjenklang. Mange av tilskuerne hadde selv kreft, eller pårørende som hadde det.  Som kvinnen som holdt et langt innlegg om sin mann på et uforståelig bengal-engelsk så dyp følt at jeg forsto likevel.  En annen lurte på om Einar ikke burde tatt medisiner fremfor å gå. Han ble beroliget av jatakk begge deler, men mente likevel at ble han ikke frisk, så  var prosjektet egentlig mislykket. Dette igangsatte en større diskusjon om meningen med livet før døden,  men reflekterte også et sårt spørsmål: Hva trenger de mest i Bangladesh, medisiner eller gåing?

I Bangladesh henger månen en annen vei, og halvmånen ser ut som en smilende munn. På samme måte forflyttes perspektivet når man ser filmer fra deler av verden det virker vanskeligst å lage film, og  som klarer å skape filmkunst på tross av umulige omstendigheter. Som  ”A ladder to Damaskus” av Mohammad Malas, laget i dagens Syria. En film med ambisjonen om å skildre hvordan det er for kunstnere å gjennomleve det som skjer i Syria nå. Skapt gjennom skuespillerimprovisasjoner og enkle handlinger, hvor de flykter fra refleksen av TV-nyhetene  som dukker opp i fontener og vinduer, samtidig som hus faller sammen og folk dør på vei til markedet. Sjelden har jeg sett bedre formidlet følelsen av kollaps, samtidig som kunstnerne fortsetter å skape på tross av alt,  og på slutten redder ut en stige, så de kan klatre opp på taket og rope ”Freedom!”

Sterke politiske undertoner hadde også den irakiske filmskaperen Raad Mushatats film ”The silence of the shepherd.”: Den skildrer hvordan  de siste  krigene i Irak har brakt landsbyer tilbake til middelalderen i forhold til tankegang og patriarkat, og hvordan en gjeters fortielse av en massaker han var vitne til får fordommer og løgn til å blomstre. Og at Irak-krigenes største tapere er ”vanlige” kvinner, som igjen må underkaste seg Sharia-lover, og unge gutter som ufrivillig ble innrullert i stadig skiftende militæroperasjoner fra Saddams tid til idag.

Filmfestivalen var raus med mottagelser og buffeter, med forskjellige ministre som vertskap, men også den norske ambassaden inviterte til den største flybårne laks jeg har sett.  Og mens halvmånemunnen var på hell kunne vi høre slangemusikk fra Chittadong og festivaldirektøren Ahmed Muztaba Zamal spille på fyrstikkesker så de lyder som kastanjetter mens en malaysisk filmkritiker skapte «hjemme igjen» følelsen ved å klage over at av 80 spillefilmer i hjemlandet var det bare 11 som egentlig var bra.

Elsa bilder 6Bangladesh er et land som absolutt ga mersmak, både kulturelt og menneskelig sett.  Landet har en av økonomiene i verden med mest framgang og Telenors årlige skattebidrag skal være større enn all ulandshjelpen vi gjennom årene har bidratt med. Så det er å håpe at dette kan medføre metro eller luftgondoler i Dhaka, så folk kommer seg fram. For når alle skal kjøre bil i en by med 20 millioner, går det .. langsomt.  Men så lenge de fortsetter å lage, diskutere og vise filmer har man noe å fylle tiden med, også der. Hvis man da ikke er en stakkars sjåfør med hornet som eneste uttrykksmiddel.

Bildene i reisebrevet er alle tatt av Elsa Kvamme.

Elsa Kvamme
Elsa Kvamme er dramatiker og regissør samt at hun er utdannet skuespiller ved Odin teatret, Danmark 1973-75. Hun startet Klovnegruppen Max og Mini, siden Saltkompagniet, 1977-83, hvor skuespill ble utviklet gjennom skuespillernes arbeid utifra Kvammes scenario og regi. Hun har siden laget fysiske soloforestillinger og cabaret-forestillinger. Fikk i 1983 Lysistrata-prisen i Spania for Mannen som fødte en kvinne og mottar Statens garantiinntekt for filmkunstnere siden 1984. Av øvrige studier er teaterantropologi, ISTA i Eugenio Barbas regi, maskedans Bali og India og filmregi ved Tisch School of Art, New York 1992-93. Kvamme har skrevet to spillefilmer samt skrevet og regissert en rekke dokumentarfilmer, nå sist ‘Einars forsvinningsnummer’.

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.