Også det nakne filmmanus vekker følelser


Det var en forunderlig sterk publikumsopplevelse å være tilstede under den enkelt iscenesatte lesningen av Siri Senjes filmmanuskript September på Dramatikkens Hus. Hennes tankevekkende videoessay Sculpting for the screen satte lesningen i en spennende sammenheng.

Kommentar av Rune Kippersund

Hvordan ta vare på den originale impulsen til en filmfortelling gjennom den kollektive, teknisk kompliserte og gjennomorganiserte produksjonsformen som leder fram til ferdig film? Dette kan sies å være det underliggende spørsmål i Siri Senjes undersøkelse av originalmanuskriptet som diktverk, eller som hun kaller arbeidet på engelsk: Imagining for the screen. The original screenplay as poiesis.

Anders Mordal, Siri Senje og Kai Remlov under lesningen av September på Dramatikkens Hus. Foto: Max J. Kippersund.

Som et arbeid på doktorgradsnivå har problemstillingen rikelige teoretiske og faghistoriske perspektiver. Her skal kun gis et vitnemål fra presentasjonen på Dramatikkens Hus sist fredag, som var rikelig nok i seg selv: Høytlesning av manuskriptet September, i nedkortet versjon, for det tar lenger tid å lese en film enn å vise den. Deretter visning av det drøyt timelange videoessayet Sculpting for det screen, som gir innsyn i arbeidet med det andre filmmanuset hun har skrevet i arbeidsprosessen: Frosten eller Days of Winter. Deretter en paneldebatt om filmmanus som diktverk. Og på toppen: Lansering av en bokutgivelse av de to manuskriptene, samt et essay om hennes refleksjoner om filmmanuset som diktverk og forskjellen mellom arbeidsprosessene med Frosten/Days of Winter og September. I tillegg foreligger et lengre og mer akademisk essay om hennes arbeid. Rammen for det hele er stipendiatprogrammet kunstnerisk utviklingsarbeid, i hennes tilfelle tilknyttet Den norske filmskolen på Lillehammer.

Nakent
Først September. Dette er manus til hva jeg vil kalle en kunstfilm om tråder av mening mellom skapende arbeid og livet selv. Det handler om den fremadstormende sceneregissøren som får en unik karrieremulighet, som vel ikke kan gis en sterkere symbolisering i Norge enn at hun får i oppgave å sette opp Peer Gynt på hovedscenen på Nationaltheatret. Midt i dette blir hennes stabeis av en far alvorlig syk. Hun må velge om hun vil være hos ham i hans ensomme møte med døden, eller gjøre ferdig oppsetningen. Hun velger det første, men det vil seg slik at hun får til begge deler, og at nettopp hennes egen erfaring i det levde livet er det som forløser scenen der mor Åse dør.

Kai Remlov, Kari Onstad, Anders Mordal og Gisken Armand som fortellerstemmen dekket rollelisten, sammen med Siri Senje selv som måtte vikariere for Tone Beate Mostraum i den ene hovedrollen. Med svært så stilisert regi, og en del illustrerende fotos på bakveggen, ble det gitt en tydelig presentasjon av manus. Høytlesningen bringer overraskende nok fram handlingsteksten, ikke dialogen, som mest sentral i Senjes problemstilling. Handlingsbeskrivelsenes uferdige, eller snarere upretensiøse, preg som konvensjonell skjønnlitteratur, hensetter publikum i en konsentrert meddiktende lytting. Den vante oppfatningen at det er i dialogen manusforfatteren kommer tydelig fram, rokkes til fordel for opplevelsen av handlingsteksten som en vesentlig billedbok for filmen, i sin enkle, rett fram form. Det er da heller ikke helt uvanlig i romankunst, at partier av handling presenteres nakent, uten lag av følelser, kommentarer, utmalinger, analyser.

Dette understreker så vidt jeg kan forstå Senjes poeng: At det er grunn til å reflektere over filmmanuset som litterær sjanger, at det på sine premisser bærer i seg et fullverdig uttrykk. Og framfor alt: ved å oppfatte manusets kvaliteter slik, leder det hen mot en respektfull og søkende måte å håndtere det på. Manuset slik det foreligger fra forfatteren er hovedveien til å søke etter filmfortellingens kilde, den originale impulsen, filmfortellingens skattkammer.

Impulsen
I videoessayet Sculpting for the screen er et av spørsmålene Senje stiller om det er prinsipielle forskjeller mellom den originale impulsen til ulike sjangre som romaner, skuespill – og filmmanus. Hennes svar er at en slik prinsipiell forskjell i utgangspunkt ikke finnes. Vi snakker om sjangermessige varianter av det norske verbet å dikte, å skape noe med ord som ikke fantes tidligere.

Men så er spørsmålet hva som skjer med denne impulsen i møte med filmens kollaborative praksis. Det caset Senje presenterer, hennes eget arbeid med Days of Winter, har brodd. Ikke mot behovet for samarbeid og dialog mellom ulike faglige instanser i utviklingen av en film fra et første manus eller skisse til sådant. Men mot graden av vilkårlighet, flaks og uflaks, som denne prosessen kan preges av. Days of Winter sprang ut av en idé om å fortelle om en mors rå og altoppofrende kamp for å redde sine egne barn, en idé preget av bildet av Brechts Mor Courage på vandring gjennom et krigsherjet Europa. Senje valgte å fortelle sin historie innenfor en ramme der frosten brått legger Norden øde og fryser i stykker den norske oljeøkonomien. Blåøyde nordboere sendes på flukt sørover i Europa. Landene her stenger grensene for folkevandringen. Alle våre kjente verdier og trygge rammer er smadret. Tilbake står en mor som er villig til å gjøre alt for å redde sine barn.

Hva skjer med denne originale impulsen i møte med finansieringsinstitusjoner, produsenter, manuskonsulenter, mulige regissører? I Senjes framstilling dreies fokus steg for steg bort fra filmens grunnidé og over på perifere forhold som etter hvert blir styrende for de etterfølgende omskrivningene av manus. For hva med mannen til ”Mor Courage”, hennes og hans møte etter krisen, og deres valg? En perifer karakter i Senjes opprinnelige historie blir premissleverandør for videreutviklingen av manus. Etter en lang vandring bort fra den originale impuls ender manus til slutt i skuffen. Der blir det liggende i tre år, til historien kommer til seg selv igjen, i Senjes hode. Nok en variant blir til, men denne gang skjer utviklingen ut fra grunnideen. Man skal som kjent drepe sine darlings. Av og til skal man også ta livet av dem som er mindre kjære. Den norske mannen, oljearbeideren i denne historien, omkommer tidlig i den nye varianten av filmen. Rått og brutalt, men det egentlige drama i historien blir tydelig igjen.

Siri Senjes utforskning av det å dikte for film gir knapt nok noen standardoppskrift på hvordan den originale impulsen til en fortelling skal ivaretas gjennom et stort organisasjonsapparat som en filmproduksjon er. Men hun peker med myndighet på verdien som produksjonen har til formål å forvalte. Diskusjonen om dette har gått i mange land når det gjelder fjernsynsdrama, der en ser behovet for å fylle store sendeflater med originale fortellinger og særpregede stemmer, ikke med standardprodukter. Når NRK Drama nå vil styrke forfatternes rolle i sine produksjoner er det en del av det samme utviklingsbildet. Det er en av grunnene til at mange vil se på Senjes arbeid med nysgjerrighet. Videoessayet er en engasjerende, retorisk inngang. Og som nevnt: Senje har tyngre stoff på lager.

 

 

 

1 pingback on this post
Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 287 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no