Min inngang til å skrive har vært gjennom å være skuespiller først,  så regissør.

Nina Ossavy

Født 1973, bor på Nesoddtangen

Hva holder du på med nå?

Jeg er så heldig at jeg er på turné i Hedmark. Drar fra ungdomsskole til ungdomsskole gjennom snødekte vakre skoger og spiller soloforestillingen Kameratklubben. Forestillingen er en performance lecture og jeg opplever ofte at denne muntlige formen bidrar til at det blir et åpent og fint rom mellom meg og publikum. Vi er tett på hverandre og det liker jeg.

Jeg er ofte utkjørt etter forestillingen,  men jeg prøver også å skrive på kveldene. Ossavy & Kolbenstvedt har premiere på BIOS i oktober og det er denne teksten jeg skriver på akkurat nå. Jeg synes det er ganske forunderlig å sitte å skrive en tekst. Min inngang til å skrive har vært gjennom å være skuespiller først,  så regissør.  Det fyller meg med en litt oppglødd følelse når jeg nå bare sitter og skriver, uten å gå på gulvet med teksten og improvisere rundt den med utøverne. Her kommer ordene, helt av seg selv. Det er ennå en uvant og fascinerende følelse.

Men mest opptatt for tiden er jeg ellers av å forsøke å lage CAN (Concerned Artists Norway). Dette har sprunget ut av research og forberedelse til Still in Silence som blir del to i en krisetriologi, hvor BIOS er første del.  Still in Silence blir et forsøk på aksjon og intervensjon, mens BIOS er en slags musikalsk og tekstlig meditasjon.

Jeg er opptatt av hvordan vi kan nå ut i andre rom med teksten/prosjektet/forestillingen. Som en undersøkelse av det har jeg akkurat skrevet et polemisk innlegg på scenekunst.no, hvor jeg også har underskrevet som Agent Orange, et kunstaktivist alter ego, som vil dukke opp i Still in Silence. Det er spennende å undersøke ulike typer måte å nærme seg teksten på. Med et alter ego i samspill på tekstutviklingen, slekter det mer på arbeidet som skuespiller kanskje?

Hvordan ser arbeidsplassen ut?

Arbeidsplassen min denne uka er ulike gymsaler og samfunnshus.  Men når jeg skriver fungerer kjøkkenbordet bra. Jeg ønsker meg et vakkert kombinert lite drivhus/skrivestue i hagen, i sedertre eller noe annet jeg ikke har råd til. Men aller best skriver jeg på Nesoddebåten. Da skal jeg ingenting annet, bare skrive i 23 minutter.

Største kunstopplevelse?  

Jeg forsøker å huske og det dukker opp så mye, men jeg var for første gang på Documenta i år og der var det mange heftige kunstopplevelser. Særlig verkene til Amar Kanwar og hans film og installasjon om situasjonen til indiske bønder. Jeg så også Jerome Bel´s verk, en koreograf fra Frankrike, som hadde laget en utrolig gripende og enkel forestilling med psykisk utviklingshemmede som het Disabled Theatre.

Ellers kommer jeg alltid tilbake til For Love med Tor Arne Ursin,  i Lillesalen på Grenland Friteater i 1994.  Roger Rolin hadde regi og teksten var hentet fra Robert Creelys forfatterskap. Vi var bare en liten gruppe ungdommer som satt på gulvet og kikket, men Ursin ga oss alt. Det var et magisk øyeblikk og vil for alltid være en påminnelse for meg om hvor lite man trenger for å lage stor scenekunst. Et menneske med et lite publikum.  Og i dette tilfelle, en god tekst også. Jeg husker ennå den nærmest euforiske tilstanden etterpå og hvor mye og driv og lyst arbeidet hans satte i gang i meg. Den følelsen sitter i og virker ennå som en motor.

Jeg så Du Levanda av Roy Anderson igjen nå på turné og selv på en liten  dataskjerm er det en stor kunstopplevelse. Det  som slo meg nå, var hvor deilig det er at han overhodet ikke bruker close up, og det gjør at  filmen får et befriende fravær av den påtrengende følelesrunken hvor selvbevisste skuespillere skal presse ut maks følelser i ansiktet.  Mennesket i hans filmer er alltid i relasjon til noe, til rommet, til andre, til samfunnet. I hans filmer seg jeg hele kroppen med det store spekteret av emosjoner som finnes der og ikke bare nærbilder av tåren som tvinges ut av et øye.

Nå dukker kunstopplevelsene opp på rad merker jeg, men jeg skal avslutte, før jeg tar helt av, med å nevne den selvbiografiske filmen til Karl Johan de Geer,  Med kamera som trøst som har påvirket alt jeg har gjort siden jeg så den i 2007.

Og ennå har jeg  ikke skrevet om musikk, som Bach og Ola Fløttums og Portrait of David og The White Birch, viktige soundtrack til livet mitt.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Jeg leter etter et ord på norsk som tilsvarer empowerment, som er det vakreste engelske ordet jeg vet. Det har jeg gjort i mange år, og det virker helt umulig.

Hvilket medlem går pinnen til?

Den sender jeg til Jarl Flaaten Bjørk.