Når lyset slokner i begge ender


En idealist skal redde verden, men hvem skal redde idealisten? Siste del av kunstnerparet Ossavy&Kolbenstvedts krisetrilogi tar for seg nære relasjoner satt opp mot menneskehetens stadig dystrere prognoser om økologisk kollaps. Stykket ble fremført på Nesoddens stemningsfulle Galleri Vanntårnet lørdag 13. februar foran et åndeløst publikum tett stuet sammen på puter og stoler.

En rapport fra multimedia-forestillingen Dark Mountain av Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt.

Der de to foregående stykkene Bios og Still in Silence tok for seg bienes mangfoldige samfunn og biedøden, viderefører Dark Mountain historien om bienes tragiske skjebne i form av en logg fra hovedpersonens erfaringer som birøkter. Tonen er poetisk, naivistisk, som fra en undrende barnemunn.

«For sent? tenkte hun da hun stod foran bikuben og åpnet varsomt lokket på kuben og tittet ned. Så glemte hun. De er så mange, tusenvis av små brune og mildt gule bier, de vrimler, yrer, danser, jobber under henne. Hun blir stående helt stille og bare kikke.»

I parallell får vi et intimt innblikk i det urolige samlivet til kunstnerparet Astrid og Andreas, og Astrids forsøk på å gi den demente moren en verdig tilværelse.

Dark Mountain 1

Den umulige nærhet. Marius Kolbenstvedt og Nina Ossavy i «Dark Mountain». Foto: Camilla Jensen.

Forestillingen er basert på Ossavys filmmanuskripter Se og Veien tilbake samt intervjuer av deltakerne i nettverket «The Dark Mountain Project».  Teaterversjonen utfolder seg i en finstemt veksling mellom utdrag fra intervjuene, utdrag fra filmen Veien tilbake (regi: Thorkil Evan Nielsen), og monologer fremført av skuespillerne på scenen iført nær arketypiske kostymer: Kaninen (Kari Onstad), brunbjørnen (Nina Ossavy), ridderen (Marius Kolbenstvedt) og birøkteren (Henning Farner).

I motsetning til Still in Silence som ble utviklet og skrevet av Ossavy og Kolbenstvedt gjennom improvisasjon mellom Farner og Ossavy, ble Dark Mountain skrevet av Ossavy alene. Dialogene ble først skrevet for film, hvorav det ene prosjektet (Veien tilbake) fokuserte på mor-datter-relasjonen, og det andre (Se) hadde kjæresterelasjonen som hovedelement. Videre skrev Ossavy monologer for å innlemme det globale økoperspektivet i teaterforestillingen. Monologene ble i følge henne selv utformet som en «litterær og omstendelig fortellertekst for å kontrastere enkelheten og det dagligdagse i dialogene». Denne mangslungne dramatikerprosessen har pågått over mange år, og Ossavy forteller at selv om det tok lang tid å utforme de ulike tekstene, gikk det relativt hurtig å sette sammen den endelige forestillingen.

Dark Mountain byr på total avkledning av aktivist, kunstner og pårørende. Det skinner gjennom at kunstnerparet i stykket er inspirert av Ossavy og Kolbenstvedt selv, med lett kamuflerte referanser til parets prestasjoner i det virkelige liv (Ossavy som overarbeidet teateraktivist, og Kolbenstvedt som filmskuespiller bl.a. i Eskil Vogts Blind).

Astrid klager over Andreas’ synkende engasjement for politisk teater som følge av hans økende suksess innen det hun mener er overfladisk filmkunst. I tillegg må hun svelge hans tilløp til utroskap, en utakknemlig oppgave for noen som er nær ved å sprenge sin ideologiske kjepphest. Andreas på sin side forstår ikke hvorfor Astrid strever med å unne ham fremgang innen filmmediet i samarbeid med kunstnere han verdsetter høyt.

Som om ikke det var nok, sliter Astrid med å få moren til å innse at hun er dement, og tvinges til å selge familiehytta for å få morens skakkjørte økonomi under kontroll. For å gjennomføre dette må Astrid klare å overtale søsteren til å flytte ut av hytta, som søsteren okkuperer i sin alkoholiserte nød.

Dilemmaene er ærlige på grensen til det ubehagelige og fullt gjenkjennelige, til tross for at karakterene virker i overkant konfliktsøkende. Kari Onstad står frem i naken troskyldighet som dement mor, og Julie Winge spiller trassig ut sin såre rolle som parkert alkoholiker, fullt klar over at hun aldri kan bli helten i en historie der aktivistsøsteren kjemper for å redde verden.

Dark Mountain 2 640 x

Et svinnende sinn. Kari Onstad og Nina Ossavy i «Dark Mountain». Foto: Camilla Jensen

Den største antagonisten er derimot utmattelsen. Fra hvilken kilde skal aktivisten tappe glede, overskudd og motivasjon når de nære forhold rakner, biene utryddes og klimaekspertenes uttalelser om fremtiden stadig blir mørkere? Aktivistens gode intensjoner kontra uvisse og varierende resultater behandles presist og følsomt i birøkterens monologer:

«Rolige bevegelser, jeg vil dere ikke noe vondt, der ser hun en bie som har blitt klemt i hjel av rammen, nei, og en til, åh nei, hun har mye å lære som birøkter, biene kjenner ikke hennes gode intensjoner, hvordan skal hun få dem til å forstå, hvordan snakke med en bie (…)»

Det er modig − for ikke å si dumdristig − av Ossavy/Kolbenstvedt å skape politisk teater uten påfallende anstrengelser for å tilfredsstille et allment publikums krav til håp og resolusjon. Men hvorfor skulle man klistre en oppløftende slutt på et såpass ærlig stykke der håpet glimrer med sitt fravær i den opplyste virkelighet? Som birøkteren påpeker: «…den terminale fasen er her, [det] gjenstår å lindre den døende».

Sitatene fra deltakerne i nettverket «The Dark Mountain Project» holder allikevel idealismen i live gjennom stykket, små pust fra den verdensomspennende kampviljen og optimismen.

Ossavy kommer fra fysiske teatertradisjoner, bl.a. det danske Odin-teateret stiftet av Eugenio Barba og videreført av Jerzy Grotowski. I Dark Mountain er derimot skuespillerne deaktivert i store deler av stykket mens handlingen utspiller seg i audiovisuelle medier. Ossavys brunbjørn sover symbolsk foran lerretet under filmvisningene: En sovende krise, sovende aktivist, sovende kamp.

Man kan spørre seg om stykket er tjent med å lene seg på forhåndsinnspilt innhold i stedet for mer levende spill på scenen. Et argument er kanskje at utmattelsen og håpløsheten poengteres gjennom skuespillernes noe statiske tilstedeværelse. Heldigvis krydres også stykket med minneverdige dansesekvenser. Kari Onstads snurrende, livskraftige kaninfigur og birøkter Henning Farners ville dans på loftsgulvet er høydepunkter i kraftig opposisjon til idealismens uunngåelige utmattelse.

I den opplyste aktivismens ånd lanserer Dark Mountain et åpent spørsmål om hvorvidt gode intensjoner rettferdiggjør destruktive handlinger. Dette bør være kjernen i ethvert idealistisk prosjekt, nå som vi kollektivt besitter nok kunnskap til å praktisere opplyst godhet. Som eksempel har Ossavy brukt en erfaring fra biesamfunnet, der en arbeiderbie kan velge å tre inn i en død dronnings sted i et nytteløst forsøk på å redde kuben:

 «Om dronningen dør, dør kuben. En arbeiderbie kan gjennom denne erfaringen få en så kraftig kroppslig erkjennelse av den forestående kollapsen, at hun av pur vilje starter produksjon av egg. Hun blir en falsk dronning. Forsøker å overta tronen for å redde folket. Den falske dronningen intensjoner er edle. Men hennes anstrengelser har ingen effekt. Hun vil frelse, ja frelse kuben, men fremskynder kollapsen.»

 Hvordan får man best frem et upopulært budskap − ved å skrike eller å hviske? Ossavy/Kolbenstvedt velger i siste avsnitt av Krisetrilogien en formidlingsstrategi som handler om ærlighet. Det handler om å studere og sette pris på de bitte små bestanddelene som holder verden sammen. Og det handler om vilje til å holde ut med hverandre, vilje til å holde øynene åpne når trøttheten siger inn og lyset slokner i begge ender.

Dark Mountain 3

Den uskyldiges blikk. Foto: Marius Kolbenstvedt

 

 

 

 

 

 

Dark Mountain
Medvirkende: Henning Farner, Sabina Jacobsson, Marius Kolbenstvedt, Sara Serrano, Julie Winge, Stein Winge.
Produsent: Forestillingen er co-produsert av Nesodden Kunstforening.
Prosjektet er i ulike faser støttet av Bergmanngårdene, Dramatikkens hus, Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, FFUK og NFI.
Blog: http://ossavyogkolbenstvedt.blogspot.no

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.