Metropolen Ona


Ut mot storhavet på Romsdalskysten ligger Dramatikerforbundets nye skrivestue, testamentert til forbundet av Henning Mankell. Vi har snakket med to personer som sto den avdøde forfatteren nær, på hver sin måte.-Du kommer ikke lengre ut uten å bli våt på beina!

Slik beskriver Svein Bjørnerem stedet hvor Dramatikerforbundets nye skrivestue ligger, på øya Ona på Romsdalskysten. Som kjent var det Henning Mankell som testamenterte huset til forbundet. Brevet om dette kom siste arbeidsdag før ferien.

bjornerem

Svein Bjørnerem

Svein Bjørnerem er pensjonert journalist fra Romsdals budstikke og oppvokst på Ona. Han møtte Mankell på 1970-tallet da forfatteren var engasjert som regissør og dramatiker ved Teatret Vårt i Molde. Bortsett fra at de to, som Mankell sa, har ”druckit mycket öl tillsammans”, har Bjørnerem fungert både som dialektkonsulent da Mankell skrev stykket Sangjen uti øyå og som guide da forfatteren skulle vises rundt på øya.

Planen var at de to skulle dra på fiske sammen i båten ”Wallander” i fjor høst, men så langt kom de ikke. Mankell døde av kreft 5. oktober.

mankellartikkel

Mankells «Songen uti øyan» ble skrevet til øyfolket i Norge. Det handlet om rorbutida ute på Ona.

Henning ble fascinert av stedet da han gjorde research til Sangjen uti øyå, om rorbutida.

Han fikk fornemme den spesielle stemninga så langt til havs. Du kommer ikke lengre ut uten å bli våt på beina. Når du kommer til hytta ser du Storhavet rett i glaninga. Hytta ble bygget på tvers av all byggeskikk som jo gikk ut på at man la husene sine i le for havet, sier Bjørnerem.

Den hverdagslige dramatikken

Hva gjør et sånt sted med folk som befinner seg der?

– De lar seg nok også fascinere. Det er jo dramatisk når det blåser opp til storm fra nordvest. Men det virker nok enda sterkere på en som kommer utenfra, den både voldsomme, eksepsjonelle og hverdagslige dramatikken… men også romantikken. Det er jo så vakkert at du begynner å grine når du kommer ut dit! Alt dette gjorde inntrykk på Henning, men ikke minst menneskene som bodde der.

Hva er det spesielle med dem?

Det finnes mange levende samfunn langs vestlandskysten. Ona har alltid vært en metropol. Den ligger jo midt i skipsleia, det har den gjort helt tilbake til rorbutida, ja så lenge folk har kunnet seile. Folket der har dermed hatt mye samkvem med den store verden. Det har gjort dem mer åpne overfor det fremmede.

I motsetning til folk i mer sentrale strøk som ser på sånne avsides steder som arenaer for innavl og trangsyn?

-Det er ikke mye innavl der, skal jeg si deg. Det fantes alltid en mulighet for en særing å finne seg en kjæreste på en av naboøyene, sier Svein Bjørnerem.

En annen av Mankells nære norske samarbeidspartnere helt siden 70-tallet var forfatter og dramatiker Edvard Hoem, som oversatte flere av stykkene hans. Da Mankell ble headhuntet til Bjørnsonfestivalens programråd i 2009 satte han som betingelse at Edvard Hoem ble med. Jeg ringte ham, flere ganger, for å høre ham fortelle om samarbeidet med Henning Mankell. Da han endelig tok telefonen måtte han dessverre si nei. Han er en travel mann med en stripe foredrag på beddingen. Til gjengjeld får jeg tak i Carl Morten Amundsen, teatersjef ved Teatret Vårt fra 2000 til 2012.

Politisk prosjekt

Sangjen uti øyå var et kollektivarbeid, basert på intervjuer med kystfolket, deres historie, helt tilbake til det tradisjonelle fisket, før det ble motorisert. Det var et genuint politisk prosjekt hvor hverdagsmennesket ble trukket fram og hyllet, noe som var sentralt hos Henning i alt han gjorde. Han vokste opp i Norrland, i det definitive innland. Jeg tror at møtet med folket i fiskeværene på Romsdalskysten gjorde sterkt inntrykk på han. Det er ikke uten grunn at han la Jeppe-figuren til dette miljøet da han regisserte Jeppe på Berget i 1978, sier Amundsen, som i dag er sjefsdramaturg ved Det Norske Teatret.

amundsen-carl-morten

Carl Morten Amundsen

-Da jeg ble ansatt på Teatret Vårt leste jeg meg selvfølgelig opp på teatrets historie. Da fikk jeg vite at Henning hadde vaket rundt teatret på 70-tallet og hadde en nær tilknytning til Norge. Jeg tok kontakt med han i forbindelse med teatrets 30-årsjubileum i 2002. Han var interessert men busy, så det tok ytterligere noen år. Men i 2007 kom han med Lampedusa, et møte mellom en kvinnelig programleder i svensk TV og en ung muslimsk kvinne som avslører sine etniske og erotiske hemmeligheter. Jeg likte det og vi avtalte et samarbeid med Riksteatret. Men vi fant ikke helt tonen da. Jeg var ikke vant til den svenske aristokratiske, avmålte høfligheten. Jeg mener, han behandlet meg som om jeg var teatersjef!… og det var jeg jo, men altså ikke på den måten. Hvorfor skulle han være så avmålt? Han var jo litterær verdensstjerne og jeg var bare en regionteatersjef på norskekysten. Men så dør hans svigerfar Ingmar Bergman midt under prøvene, han måtte til Sverige for å ordne med begravelsen, så da måtte jeg overta regien. Da han kom tilbake og så resultatet var han fornøyd, isen ble brutt og siden da var vi venner, sier Amundsen.

-Lengre utpå 2000-tallet planla vi et nytt hus for teatret og i den forbindelsen ba jeg han skrive et nytt stykke til åpningen av det. Det ble selvfølgelig forsinket, men vi ville ikke vente, så i 2010 satte vi opp En høstkveld før stillheten.

Også det stykket henter sitt stoff fra Romsdalskysten, og Ona.

Krimroman

-Det var nesten en krimroman om en haug med svært forskjellige folk som strander på Ona mens de går på visning. Der snakker de hele natta om ting som er vesentlige. Det er ikke noe postdramatiske greier dette her. I den grad han noensinne fornyet noe må det ha vært på 70-tallet, siden dreide alt seg bare om å fortelle historier om det han brydde seg om, punktum. Møtet med ham gjorde sterkt inntrykk på meg, og har gitt meg et ideal om å finne de andres historier, ikke bare våre egne.

Det siste samsvarer godt med en tekst Amundsen den gangen skrev om Lampedusa, publisert på bloggen til Idalou Larsen: ”…teatret må komme seg ut av middelklasseuniverset sitt. Ikke fordi det er noe farlig med familiedrama og skyer av alkohol over sofaer og sittegrupper. Men dette salongteatret må ikke få bli enerådende. For blir det det, da blir teatret løgnaktig.”

En høstkveld før stillheten foregår i 1981, et år som for Henning Mankell representerer et tidsskille. Et samfunn er i ferd med å gå under, og et nytt ser dagens lys. ”Det er nå alle begynner å lyve”, sier han ”og alle begynner å godta det.” Det er Reagan og Thatcher-tid. Jappetida var i anmarsj. Penger ble alle tings målestav. De store politiske – og økonomiske – begivenhetene setter sine spor over hele verden, også et fiskevær på Romsdalskysten.

-Jeg ringte han en gang til om et prosjekt som vi hadde felles med jazzfestivalen, Driving Miles. Den ruller og går fremdeles og ble satt opp på festivalen så seint som i sommer. Stykket er basert på det virkelige møtet mellom Miles Davis og Jazzfestivalens sjåfør Svein Åge Johansen. Den fineste teksten hans, synes jeg.

Hvordan vil du betegne Mankells teatersyn?

-Det handler først og fremst om historiefortelling, det fortellende mennesket. Hvem er vi? Hvordan forstår vi oss selv og verden? Det var en overgripende tanke i alt han gjorde, både på scenen og som forfatter, enten det dreide seg om en sliten politiinspektør i Ystad eller sjåføren i Driving Miles, som i utgangspunktet ikke hadde det fjerneste forhold til Miles Davis sin musikk, men som gjennom møtet med Miles lærte å elske den.

Det som er viktig

Litt som møtet mellom postmannen og Pablo Neruda i filmen Postmannen?

-Det kan man godt si. Mankells prosjekt var et både politisk og humanistisk prosjekt; å hente opp vanlige mennesker på scenen og gjøre dem til kunst. Han insisterte på å snakke om det som var viktig. Hans innsats i Afrika, Mozambik, må også nevnes. Der bodde han i mange år og ledet et teater i Maputo, som han finansierte i sin helhet. Det var en egen glød over ham når han snakket om det. Vi er statssubsidiert, mens det var han som subsidierte teatret i Maputo. Han var jo steinrik og hadde i kraft av det makt. Men det var en makt som han brukte på ordentlige ting, som for eksempel en skrivestue til Dramatikerforbundet både i Norge og Sverige, stipend til unge forfattere osv.

-Hvilken plass inntok teatret i det totale kunstnerskapet hans?

-Jeg tror teaterarbeidet, i strid med hans egen intensjon, kanskje var det minst synlige. Han næret en sterk kjærlighet til teatret, men jeg tror ikke kjærligheten alltid ble gjengjeldt i samme grad og jeg har inntrykk av at han og Bergman kranglet en del om det. Jeg vil vel si at teaterdramatikken ikke var hans aller sterkeste side. Men Driving Miles er en perle! avslutter Carl Morten Amundsen.

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.