Da Lars Gudmestad ble spurt om han ville bli langfilmkonsulent sa han først nei. Men det var før han hadde tenkt seg om.
Lars Gudmestad. Sammen med Wibecke Rønseth skal han prege hva som lages av norsk film de neste fire årene.
Foto: Sonja Evang
På toppen av karrieren som manusforfatter hopper Gudmestad av og inntar en av de to langfilmkonsulentstolene i Norsk Filminstitutt.– Jeg opplever det rett og slett som fristende å bruke kompetansen min til noe annet. Norsk film er i oppdrift både kommersielt og kunstnerisk. Det å skape er en side av prosessen, analysere en annen – og for å være ærlig er jeg litt sliten av å skrive. Med unger og lån må man som manusforfatter gjøre prosjekter som man kanskje ikke ville gjort hvis man kunne velge helt selv, og jeg har kjent meg litt fanget i det. Nå får jeg muligheten til å få ned pulsen litt og tenke over hva jeg vil videre.
– Men senest i forrige uke var du i tvil?
– Man forelsker seg jo i prosjekter hele tiden som manusforfatter. Men det er krevende å ha fem prosjekter gående på en gang, være konstant fjern og humørsyk og samtidig måtte forholde seg til hva samboeren til produsenten mener. Den flate strukturen i Norge tillater at alle får komme med sin mening. Jeg gleder meg til å få en pause fra det.
Inkompetent eller inhabil
Selv har Gudmestad sittet og svettet på kontoret til fire ulike konsulenter og er fullstendig klar over hvilken maktposisjon han inntar.
– Makten har riktignok skrumpet inn de siste årene, blant annet som følge av markedsstøtten og trefilmsdealen. Av de 80 til 100 søknadene som kommer inn hvert år, får jeg anledning til å gi penger til tre.
– Bekymrer det deg at søknadene i stor grad vil være fra folk du kjenner?
– Nei. Det er en liten bransje og ikke til å unngå å møte på folk jeg kjenner. Men jeg håper de vil kjenne sin besøkelsestid og lar meg komme inn i ting før de gyver løs.
Slik Gudmestad ser det må man enten være inkompetent eller inhabil i rollen som filmkonsulent i et lite filmland som Norge.
– Filmdramaturgi er veldig annerledes enn alt annet; få andre kunstarter har så mange regler knyttet til seg både med tanke på innhold og tidsaspekt. Dessuten er det ekstremt kostbart, noe som gjør utviklingsfasen mye mer sårbar. Derfor må filmkonsulentene kjenne bransjen, forstå prosessen og være ydmyke for at det tar tid å lære seg faget.
Fulle av selvtillit
Han er helt klar på at han skal gå for de prosjektene han mener er best.
– Min jobb blir å ta vare på dem som kommer med en tydelig, helhetlig tanke – og en klar stemme; historier som gir klare bilder i hodet med gjenkjennelige karakterer, slik at detaljene trer tydelig frem. Det er viktig å huske på at man ikke gir penger til et manus, man gir penger til en film. Da er det avgjørende at manusforfatter, regissør og produsent snakker samme språk. Bare slik kan ideen forvaltes for alt den er verdt – og man kan lage noe virkelig bra. Så blir det min oppgave å pumpe teamet så fulle av selvtillit at de tåler å stå i det når det røyner på. Jeg skal også bestrebe meg på å ikke prakke mine meninger på folk – og la dem utvikle stemmen de har. Jeg skal henge en gul lapp på døra for å minne meg selv på det hver gang jeg går inn og ut av kontoret.
Barnefilm
Norsk film har et åpenbart forbedringspotensial i følge Gudmestad.
– Filmene må rett og slett bli bedre. Det begynner å hjelpe både når det gjelder skuespillere, regi og manus, men for mange havner midt mellom higet etter å selge billetter og det som er kunstnerisk forsvarlig. Det fører til at enkelte prosjekter blir utydelige – og at man kanskje prøver å selge inn noe annet enn det man har. Det vil jeg forsøke å gjøre noe med.
Gudmestad er derimot imponert over de norske barnefilmene som er laget de siste årene.
– Flere av dem er gått bra på kino og har gjort inntrykk på festivaler, så det vil nok bli aktuelt å støtte et par sånne filmer. Så håper jeg det kommer et par originale sjangerfilmer. Ellers tenker jeg som sagt at det er viktig å støtte opp om originale stemmer – og ikke minst se hele konsulentperioden under ett.
Gudmestad ønsker også å bruke innflytelsen sin på eventuelle muligheter til å utvikle noen prestisjefulle manusprogrammer og satsing på talent.
– Noen mener at manus er achilleshælen i norsk film. Et manusprogram kan sikre at manusforfattere kan jobbe i ro og fred med originalverk – og kanskje slippe unna den kommersielle kverna. Slik kan man utvide utvalget av originale og personlige historier, noe hele bransjen vil ha stor glede av.
Ingen dobbel kommunikasjon
Den kommende langfilmkonsulenten er klar på hva han gleder seg aller mest til.
– Jeg gleder meg til å gi penger til filmer som jeg tror på. Ikke minst til å finne ut hva som er bra med prosjektene og utvikle det som funker. Jeg tror jeg kommer til å være minst like engasjert i andres ting som jeg har vært i mine egne.
Og åpenhet er et viktig stikkord.
– Jeg vet jo hva det koster og legge masse energi og tid i et prosjekt for så å se det ryke på oppløpssiden. Jo mer åpen og desto raskere man sier nei når man ikke har tro på et prosjekt, jo bedre. Slik kan vedkommende heller satse på en annen hest. Og så forventer jeg at søkerne er selvkritiske som fy. Det verste jeg vet er de som forsøker å dekke over mangler ved manus ved å si at de skal ordne det når det lages film av det. Den går jeg ikke på.
