Kim Atle Hansens antiteater


Fotografi av Kim Atle Hansen

Kim Atle Hansen

Det andre resultatet av Dramatikerforbundets skrivestipend i forbindelse med grunnlovsjubileet har nå hatt premiere. Kim Atle Hansen fortsetter i Sensurert sin lek med hypoteser.

Kim Atle Hansen er en dramatiker med en tydelig og gjenkjennelig stemme. Det merkes også i hans nyeste stykke, Sensurert, et lærestykke om ytringsfrihetens innhold og betingelser i en tid der en stor verdensreligion har fått et merkbart innpass i vårt kristen-sekulære samfunn.

Første gang jeg for alvor ble oppmerksom på Kim Atle Hansen var på et lite loft øverst i Soria Moria-bygget på Torshov i Oslo for to og et halvt år siden. Der satt vi, et titalls mennesker, og var vitne til en spesiell begivenhet: Hansen sto aleine på gulvet og framførte teksten Revolver, en fortelling om en grønnsakselger som er med å sette i gang en revolusjonær prosess i en ikke navngitt diktaturstat. Fortellingen inneholdt et ukjent antall mulige utviklingsforløp, bestemt av tidspunktet for når de enkelte publikummerne fant det for godt å si ”stopp”. Forsiktig doserte visuelle og musikalske innslag bygget opp under spenningen, som vel aldri ble utløst.

Siden da er Hansen blitt presentert i en egen festival på Dramatikkens hus. Han skrev, på bestilling, manuset til Akershus Teaters grunnlovsforestilling Nasjonen, som etter en turbulent prosess måtte tas av plakaten etter noen få forestillinger. Noe forfatteren ikke selv kan lastes for. Og ikke minst vant han i 2012 det ene av to skrivestipend på 250.000 kroner som Dramatikerforbundet lyste ut i tilknytning til grunnlovsjubileet, med ytringsfrihet som førende tema. Sensurert er et resultat av det. Det andre stipendet var det Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt som stakk av med. Resultatet, forestillingen Still in silence, ble vist på Black Box Teater i januar i år.

Snikisklamisering

Sensurert 4

Fra ‘Sensurert’, Det Norske Teatret. Foto: Dag Jenssen

Hansen har sittet og skrevet på stykket praktisk talt mens begivenhetene har funnet sted. Frivillige strømmer til Syria og den Islamske Staten. I fjor høst valgte det norske folk et regjeringsparti som har profilert seg som en bekjemper av det de kaller ”snikislamiseringen” av samfunnet. Den svenske kunstneren Lars Vilks har døgnkontinuerlig vakt fordi han har tegnet profeten Muhammed som Rondellhund. Han har selv i en årrekke reist rundt med et foredrag som, med basis i Verdens kunsthistorie, tar ”retten til å krenke” i forsvar. Han forsvarer også iherdig sin landsmann, den rasismedømte gatekunstneren Dan Park; han som bl.a. plasserte hakekors og bokser markert med Zyklon B utenfor et jødisk forsamlingshus, han som i tegnings form hengte Momodou Jallow fra Afrosvenskarnas Riksförbund og to andre navngitte svarte menn, han som delte ut dopapir til papirløse flyktninger osv.

”La oss legga fram ein hypotese. Eit tenkt scenario. Dette er ikkje ting som har eller nødvendigvis kan skje i verkelegheita, det er eit forsøk på å prøva ut ein hypotese. Det er berre teater,” sier kunstneren Tom til å begynne med i Sensurert. Hypotesen er bl.a. som følger: Tom stiller ut en selvgående installasjon hvor bøker som betyr mye for mange mennesker, bl.a. Bibelen, Ikeakatalogen og ikke minst Koranen, sakte men sikkert beveger seg på et rullebånd mot en flamme. De kan altså brenne opp, med alt det innebærer av historiske konnotasjoner, med mindre publikum griper inn og forhindrer det. Dessverre ligger Koranen først i køen. Ingen griper inn og dermed er helvete løs. Tom blir angrepet og forsøkt drept av ”ja, la oss seia han ser ut som ein muslim.”

Tar ikke ansvar

I likhet med Dan Park tar ikke Tom noe ansvar for det som har skjedd. Han erklærer selvsikkert at dersom noen reagerer er det deres eget problem. ”Det var ikkje eg som brende boka, det var publikum”, sier han i et foredrag. Og for øvrig er dette foredraget ”framført av ein kunstnar i ein kunstkontekst, og kan derfor ikkje sjåast på som eit vanleg foredrag men må tolkast kunstnarisk”, avslutter han.

Fotografi av skuespillerne i stykket 'Sensurert'

Fra ‘Sensurert’, Det Norske Teatret. Foto: Dag Jenssen

Enhver likhet med virkelige hendelser er altså helt tilfeldig og bare ”hypoteser”. Og disse hypotesene vrimler det av, som i et forvokst brechtsk lærestykke. Brecht er da også en erklært inspirasjonskilde for Kim Atle Hansen. Illusjoner brytes konstant. Figurene spiller ikke, men forteller. Roller og fortellerperspektiv byttes skuespillerne imellom. Flere mulige konklusjoner presenteres, men ingen av dem som den riktige. Det er opp til publikum. Men i motsetning til Brecht har ikke Hansen noe grunnsyn som han ønsker at publikum skal innta.

Aldri vært rebelsk

– Jeg har personlig aldri vært rebelsk eller politisk engasjert i noen bestemt retning, sa han til meg da jeg intervjuet han for scenekunst.no i 2012. – For meg er det en lek. En lek med forskjellige politiske synspunkter. Jeg tillater meg å gå i helt forskjellige retninger, å argumentere alt jeg kan for det ene eller det andre. Ikke så at det jeg skriver om ikke er viktig for meg, jeg tar opp komplekse spørsmål som interesserer meg men som jeg ikke finner entydige svar på, og for å undersøke disse synes jeg det er interessant å argumentere mot den holdningen jeg antar at publikum heller mot.

Slik så kortversjonen av det opprinnelige synopset til Sensurert ut:

”Kunstnaren Tom stiller ut eit kunstverk som kan oppfattas krenkande for ********. Han blir forsøkt drepen av ein ******** fundamentalist, dette fører til at han held eit aggressivt foredrag som igjen fører til at han blir dømt for å vekka hat mot ei religiøs gruppe og havnar i fengsel saman med mannen som beordra drapet. Herfrå blir det ein maktkamp mellom ideologiar, men kva skal ein kjempe med når ein ikkje får bruke ord? Ein person som seier seg inspirert av foredraget til Tom drep menneske på open gate, og ytringsfridomen må på nytt revurderas.”

Geert Wilders

Stykket var opprinnelig inspirert av rettssaken mot den nederlandske høyrepolitikeren og antiislamisten Geert Wilders. I tråd med tomrommene i synopsiset var planen at alle ord som kunne oppfattes blasfemisk og som kunne tenkes å ha med religion å gjøre, skulle tas ut av teksten. Forestillingen ville på den måten bli full av hull. Men underveis i prosessen er hullene blitt tettet igjen.

Sånn ser det da ut, for eksempel i et foredrag som Tom holder:

Sensurert 3

Fra ‘Sensurert’, Det Norske Teatret. Foto: Dag Jenssen

”Viss nokon her ventar å høyra ei orsaking frå meg blir dokker nok skuffa. Det kjem ikkje til å skje. Som eg sa i retten var boka som brann min eigedom. Min eigedom som eg har rett til å gjera kva eg vil med. Ein kan gjerne vera eit godt og oppegåande menneske sjølv om ein er muslim, men eg forstår ikkje kvifor gode og oppegåande menneske treng Islam. Dei seier at Islam er ein så fredeleg religion, at det er den religionen som mest framelskar fred og forståing, men kvifor er det då sånn at dei landa i verda der det er mest konfliktar og mest vald i høg grad er muslimske land? Kvifor er det så mange flyktningar frå muslimske land?…”

Her er formeksperimentet altså erstattet av direkte tale. Hvorfor dette er gjort får vi kanskje, eller kanskje ikke vite. I mange av de tidligere stykkene og forestillingene har Hansen bekledd alle funksjonene selv; dramatiker, skuespiller, produsent og musiker. Dette har han trivdes med. – Jeg skriver på en annen måte når jeg skriver for meg sjøl. Det ligger et ferdig konsept i bånn allerede. Det gir mer frihet, sa han i ovennevnte intervju.

Fra enslig teatermaker til ensemble

Ble ”hullene” for vanskelige å spille ut, eller er det overgangen fra rollen som den enslige teatermakeren til dramatikeren som skriver for et ensemble på et stort teater som har tatt med seg ”hullene” i dragsuget?

I Sensurert er alle de skiftende rollefigurene fortellere. De presenterer og framstiller, de ”spiller” ikke. Sånn sett er det et stykke anti-teater som spilles i disse dager på Det Norske Teatrets scene 3, og det er lett å forestille seg at det kan ha virket utfordrende, kanskje til og med provoserende på de som fikk oppgaven å lage forestilling av det.

Hva enn svaret på ovenstående spørsmål er: Det skal bli spennende å følge Kim Atle Hansens vei videre inn i et kunstnerisk landskap som han er ganske aleine her i landet om å utforske.

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.