Kenneth Dean


Norge er, meg vitende, det eneste land i verden som har så dårlig forhold til sin teaterkunst at vi føler at vi er nødt til å påpeke at teater er kunst

Dean, Kenneth privat

Kenneth Dean

Født 1957, bor i Oslo

 

 

Hva holder du på med nå?

Ok,  siden du spør – ikke for å skryte – men for å skryte litt allikevel, så holder jeg på med:

  • Redigering og forberedelsene til En Midsommernattsdrøm for Akerhus Teater (premiere høsten 2016)
  • Manusutvikling på Robsrud og DeaN’s Fryktens Fromasj. Dette er del 2 av trilogien Sangen om Silverdalen hvor del 1 Fendelhorgens Flokk og del 3 Finagel Felespiller er allerede lagd. ( Dette er litt sånn Star Wars.) Fryktens Fromasj skal produseres av Østfold Teater.
  • Skriver et stykke om klimaendringene for Blendwerk Teater.
  • Skriver forestillingen Vaskepott for De Damene.
  • Går turer med Rab. (Min svarte labrador som jeg ikke kan leve uten. Han ligger under skrivebordet mitt mens jeg skriver, og varmer føttene mine.)
  • Drikker rødvin. (Dette siste var kanskje ikke skryt, som sådan, men er ikke desto mindre sant.)

Hvordan ser arbeidsplassen din ut?

Det er en skrivepult – med plass til hund og mange bøker, i en leilighet på Torshov. Ikke ut i skogen, ikke på en fjelltopp i Tibet, ikke under skuddveksling i Syria, ikke på noen måte eksotisk. Men på Torshov. I Oslo. My bad.

Din største kunstopplevelse?

Judi Dench i – unnskyld meg – Dame Judi Dench (hun var ikke “Dame” da) i The Comedy of Errors hos The Royal Shakespeare Company i Stratford on Avon i 1978.
Å se henne “live” var en opplevelse som har blitt hos meg siden. Det var en opplevelse som definerte for meg, eminent skuespillerkunst. Hennes kunst behøver ikke å være ”nyskapende”. Hun er en kunstner som kan sitt fag – om hun opptrer med bare pupper i Peter Halls A Midsummernights Dream i 1968 eller som tilknappet byråkrat i James Bond filmene i 2010-tallet – så leverer hun skikkelig skuespillerfag som ikke trenger å kalle seg ”kunst” fordi alle vet at det er det.
Norge er, meg vitende, det eneste land i verden som har så dårlig forhold til sin teaterkunst at vi føler at vi er nødt til å påpeke at teater er kunst – ”scenekunst”. Alle andre land vet at teater er kunst – det er ingen grunn til å mase om det.
I et stykke jeg skrev nylig var en av replikkene: ”In England we don’t call ”theatre” ”theatre” anymore. We call it ”Stage art”.” Om noen ikke har skjønt det, så var det en sarkastisk replikk. But I digress.

Hvilket ord mangler i den norske ordboken?

Phantasy/Fantasy.
Vi har lite forhold til fantasi og tankekonstruksjoner i Norge. Ting skal i utgangspunktet være jordnære, realistiske og konstruktive (innenfor en viss definasjon av begrepet  konstruktiv).
Derfor har vi bare ett ord for de to engelske begrepene ”phantasy” og ”imagination” – nemlig ordet ”fantasi” som ikke dekker det engelske ordet ”phantasy” men heller ordet ”imagination”.
(I kunskapsforlagets engelsk/norsk leksikon finnes ikke engang oppslagsordet ”phantasy”.)
På norsk dekker ”fantasi” begrepet imagination,  som i: ”She’s got a great imagination.” – i betydningen:  ”Hun har så fin fantasi” – og det i seg selv gjør vår fantasi fattig.
Ordet ”phantasy” dekker bl. a. evnen til å skape nye og uvirkelige verdner, som kan bidra til å forklare vår verden. Om det er Middle Earth fra ”Lord of the rings”, Terry Prachetts Discworld, eller Galtvort fra Harry Potter bøkene.
Og er det ikke det vi gjør på scenen, hver gang vi lager et teaterstykke (unnskyld meg: ”scenekunststykke”) – vi lager en fantasiverden som vi inviterer publikum inn i. Som vi ber publikum om å leve seg inn i.

Hvilket medlem går pinnen til?

Kristin Lyhmann

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Epost: post@dramatiker.no
Org nr: 971 278 188

Dramatikerforbundet © 2019 Alle rettigheter. | Personvernerklæring | Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.

WordPress fra wp-hosting.no