Litt om Jon Fosse

Det er ikke lett å sette pris på kunsten. Alle kunstnerpriser av kaliber er omgitt av den samme diskursen: Hvem er det på tide å hedre nå? Hvem er i prisens ånd? Hvem vil gi prisen prestisje? Skal den gis til noen som er stor for få eller stor for mange? Var vedkommende som fikk den sist egentlig god nok? Og hvem er det som sitter i juryen?

 

Hjemme alene er det å lov å klage over at ens egen smak ikke får priser, slik har jeg det i forhold til Nobelprisen i litteratur. Etter at Jon Fosse fikk den internasjonale Ibsenprisen har enkelte kommentatorer offentlig brukt sin smak for å klage på tildelingen. Og dermed avslørt seg som folk med liten innsikt i hvorledes teateroppsetninger kommer opp å stå. Fosses dramatikk har gjort et utrolig inntrykk på teaterkunstnere verden over, gjort ham til en av de mest spilte i vår tid, på 17 år mer enn 700 produksjoner på 40 språk. Høsten 2000 ble han for eksempel spilt på 37 ulike europeiske scener.

 

Fosse treffer mange, det viser tallene, men selv om han har sin særegne form treffer han på ulikt vis, oppsetningene verden rundt varierer mye i stil og uttrykk.

Fossepublikumet er ikke bredt, og det er delt, men mange av dem har hatt minst én god Fosseopplevelse! Og de snakker veldig gjerne om dramatikken hans. For en drømmesituasjon for en dramatiker! Det er bare å gratulere Jon Fosse! En stor prestasjon, å være så produktiv og samtidig få verkene ut i verden. Helt i Ibsens ånd. Den internasjonale Ibsenprisen er han vel fortjent!

 

Jeg er så heldig at jeg har hatt flere gode Fosseopplevelser. Det er ikke så lett å gjengi hvorfor opplevelsene var gode. Det er en tilstand som er gjenkjennelig og vanskelig å få tak i på samme tid, en tilstand som jeg opplever som typisk for vår tid og vår del av verden, tilstanden som oppstår når du ikke har noe å skylde på, angsten og lengselen som oppstår når du til de grader er din egen lykkes smed, når det er ingen fare for døden, sulten, tvangen, forfølgelsen – kun en fare for at du ikke får maks ut av livet ditt. En hjelpesløshet, en bortskjemthet, en tomhet som er pinlig og tragisk og komisk og kjedelig, kroppslig og åndfull på samme tid. Åndfull fordi jeg blir tatt bortenfor alt materielt, åndfull fordi dette rommet er så vanskelig å gi et språk og en kropp, åndfull fordi alt som blir sagt handler om det som ikke blir sagt – så heftig i teaterrommet fordi karakterene foran meg bærer pausene slik at jeg kjenner det i egen kropp. Noe sånt.

 

Jeg er stolt av at det er en dramatiker som setter Teaternorge på verdenskartet!

 

Gunnar