Heddaprisen: Forvirring rundt begrepet scenetekst


Problemet med Heddajuryens nominasjoner til kategorien beste scenetekst er en mangel på bevissthet om selve begrepet, mener flere aktører innen norsk scenekunst. 

Årets Heddapriser er delt ut, akkompagnert av litt mer engasjement enn vanlig. Det startet med at dramaturg Deise Nunes ved Nordic Black Theatre gikk ut mot «usynliggjøringen av svarte og ellers melaninrike skuespillere». Deretter var det kategorien «beste scenetekst» som dominerte samtalen. I disse sosiale medier-tider er det ikke lett å forutse hvor engasjementet kommer mest til syne. Denne gangen poppet det opp i en debatt-tråd på facebook startet av dramatiker, regissør og skuespiller Lars Vik. Han bemerket i starten av tråden at det i klassen «beste scenetekst» var nominert en oversettelse fra tysk, en oversettelse fra amerikansk og et utvalg tekster og sanger fra Bibelen. «Ble det virkelig ikke skrevet EN eneste original, norsk scenetekst i fjor som var verdt en nominasjon?» spurte han.

 Lygre som statistiker

Dramatiker Arne Lygre påtok seg oppgaven som statistiker og bemerket at det tok 17 år fra Heddaprisen ble etablert, til man fant det nødvendig å opprette en egen pris for tekst. «I de fem årene som er gått siden, har det vært totalt 15 nominerte. 6 av disse er nominert for originaltekster, 9 for bearbeidelser. Av de seks som er nominert for originalskrevne tekster, er tilfeldigvis fem av dem også regissør for den angjeldende forestillingen. Av de ni som er nominert for bearbeidelser, er seks av dem også regissør av forestillingen (to av disse hadde en med-bearbeider og dermed også med-nominert, som ikke er kreditert som regissør). De tre siste er oversettere.» Dramatikere som Maria Tryti Vennerød, Kristin Auestad Danielsen, Fredrik Brattberg, Demian Vitanza og Sven Henriksen deltok i debatten. Mest dreide det seg om Heddajuryens sidestilling av oversettelser, bearbeidinger og originaltekster. «Peter Brook selv, om han hadde sittet i juryen, ville ikke vært i stand til å avgjøre om hva som er best av en oversettelse og et originalverk», skrev Fredrik Brattberg. «’Hvorfor er en ravn lik et skrivebord,’ spør den gale hattemakeren, og et liknende spørsmål oppstår hvis man spør hvorfor en oversetters bragd er lik en dramatikers. (…) For å illustrere hvor forskjellig oppgavene er så burde oversetterne heller dele pris med regissørene. Å oversette et verk er jo i beste fall, og idet man forlater det rent håndverkmessige, en tolkning av et originalverk. Og det er jo hva regissører holder på med».

Åpent brev fra Dramatikerforbundet

Heddajuryens «talsperson», Lillian Bikset, var tilstede i debatten hele veien og forsvarte og begrunnet juryens valg. I kampens hete offentliggjorde Dramatikerforbundet et åpent brev til Heddakomitéen hvor det ble foreslått en ny kategori for beste originale scenetekst. «Å ikle et teaterstykke en ny språkdrakt, er opplagt en krevende øvelse. Å gjøre et utvalg tekster, komponere nye sammenhenger, likeså. De tre nominerte i kategorien Årets Scenetekst er alle verdige kandidater. Det er imidlertid viktig at vi ser de kunstnerne som skriver den nye dramatikken inn i øynene og sier at dere også har et hjem i norsk teater», skrev forbundet. Dette ble besvart av juryleder Kristian Seltun med at «Teatret finner i dag sitt tekstgrunnlag fra et vel av kilder. Det handler ikke bare om oversettelser og bearbeidelser, men en rekke former for sammenstilling og nyskriving av tekst som teatret opplever som relevant som mulige forelegg. Heddakomiteen ønsker å ha en priskategori for scenetekst som dekker hele dette spekteret.» Maria Tryti Vennerød og Sven Henriksen var til slutt, på Lars Viks facebook-tråd, enige om å erklære seg «offisielt fornærma».

Skjelettene, skrottene og hjertene

– Kanskje det er min skyld, alt sammen? Kanskje vi har gjort for dårlig arbeid siden vi ikke klarer å bevege skjelettene og skrottene og hjertene til Heddajuryen? utbryter Line Rosvoll, kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus. – Neida. Jeg har stor respekt for juryen og Lillian Biksets arbeid, men jeg tror det gjenstår et arbeid med definering av kategorier. At det ikke finnes en egen kategori for eksempel for kostymer og oversettelser bør man se nærmere på. Heddaprisen betyr jo noe, det er tydelig utfra de siste dagenes engasjement. Reaksjonen som er kommet er interessant og bra.

Hva synes du om Dramatikerforbundets forslag om å innføre en ny kategori for beste originale scenetekst?

Line Rosvoll, fortsetter som kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus (Foto: Kristin von Hirsch

Line Rosvoll, fortsetter som kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus. Foto: Kristin von Hirsch

– Jeg synes det er lett å bejae det. Det settes opp veldig mye med høy kvalitet i norsk scenetekst og dramatikk. Vår statistikk taler sitt tydelige språk: I 2017 har Dramatikkens hus bidratt til utvikling av 56 dramatiske verk og scenetekster. 35 av disse er blitt produsert og oppført og 12 av dem vil bli produsert og oppført i 2018 og 19. 13 har hatt sin urpremiere på et institusjonsteater og de resterende 22 er oppført i det frie feltet. Dette bør Heddakomiteen ta inn over seg.

Så du mener komiteen ikke har tatt høyde for den virkeligheten vi befinner oss i?

– Jeg skulle ønske at den debatten vi nå har hatt, i hvert fall siden Dramatikkens hus ble åpnet i 2010, om hva en scenetekst er kom til syne i komiteens arbeid. Begrepet er jo i spill: Hvem skriver, er det kollektivet eller den enslige dramatikeren? Vi vil gjerne treffe begge. Jeg tar for gitt at komiteen har vurdert hele landskapet. Men jeg kan forestille meg at kategorien beste scenetekst ble skapt fordi vi allerede har en ren nasjonal dramatikerpris, nemlig Ibsenprisen. Det hadde for eksempel vært mulig å integrere den i Heddapris-arrangementet. I så fall ville nok debatten sett annerledes ut. Det blir litt sånn: Hvordan skal vi gjøre dette, dere?

Hva med selve begrepet scenetekst?

– Ja, her er det nok litt forvirring ute og går. Dramatikerutdanningen på KHIO heter jo «Master i scenetekst». Vi har et teaterlandskap som reflekterer at det skrives på mange ulike måter, om det er inn mot et rom, et landskap, en scenografi osv. Vi bruker scenetekstbegrepet ved siden av dramatikkbegrepet. Men det er to forskjellige ting. Og forvirringen blir jo enda større når gjendiktninger trekkes inn i bildet.

Hva synes du om Heddakomiteens sidestilling av en gjendiktning og et originalverk?

– Når du er en dramatiker, og ser deg selv som det, så oppleves det som at flere forskjellige yrkeskategorier stues sammen i et stort sekkebegrep som heter scenetekst og som like godt kunne vært telefonkatalogen. Tyra Tønnesens arbeid med Bibelen er jo en slags sampling, men er det egentlig regiarbeid mon tro? Eller er det redaktørarbeid, eller en variant over scenisk gjendikteri? Og da opplever dramatikerne at de sidestilles med noe som er inkompatibelt å vurdere opp mot hverandre. Og det kan jeg godt forstå. Derfor bør komiteen se på dette med kategorier. Summen av dem bør reflektere det store fagområdet vi er en del av. Prisen dekkes ikke på TV så da er måten det framstår på på skjermen ikke avgjørende. Vi trenger de prisene for å få med oss alle som lager godt teater, så her er det kategoritenkning som må gjøres av Heddakomiteen og det tror jeg de kommer til å gjøre! sier Line Rosvoll.

Henger ikke på greip

– Jeg er enig med Dramatikerforbundet og bl.a. Fredrik Brattberg i at det er ganske merkelig å sammenlikne en oversettelsesjobb med et originalverk. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen i samtalene som Heddajuryen hadde der. Samtidig synes jeg heller ikke at forbundets forslag om å opprette en egen kategori for beste originale scenetekst henger på greip, mener Tormod Carlsen.

Tormod Carlsen. Foto: Siren Høyland

Tormod Carlsen.
Foto: Siren Høyland Sæter/Det Norske Teatret

Han har en mangslungen erfaring fra ulike deler av scenekunstfeltet. Han startet som sirkusartist i Russland, har studert teater ved Universitetet i Teheran og er utdannet regissør ved KHiO. Han er for tiden assosiert kunstner ved Black Box teater og har de siste årene skapt en rekke verk som foregår i egne rom utenfor teatersalene. Sist under Oslo Internasjonale Teaterfestival med Radio Oh So Slow i og utenfor et telt i Middelalderparken i Oslo.

– Hele denne debatten kommer av en stor forvirring rundt scenetekstbegrepet, mener han. – Da det først ble tatt i bruk var det som et motsvar til den dramatiske teksten, at teksten ikke lenger nødvendigvis var «dramatisk», og for å kunne begynne å snakke om hele scenen som tekst. Derfor brukes jo scenetekstbegrepet om alt fra regien til selve den skrevne teksten. Men det er ikke dette verken Heddakomiteen eller Dramatikerforbundet mener. De snakker i praksis om den delen av tekstarbeidet som ikke foregår i prøverommet. Og begge snakker om tekstarbeidet som noe singulært. Jeg for min del tenker ikke sånn når jeg jobber.

Så du mener begge parter bommer?

– Ja, og de misforstår hverandre. Det er på den ene siden en merkelig tekstforståelse som ligger til grunn for å sammenlikne en oversettelse med en originalskrevet tekst. Like merkelig er det av Dramatikerforbundet å bruke begrepet scenetekst når de egentlig mener dramatikk! Ingen av dem klarer å fange kompleksiteten i begrepet også prøver de å forenkle det ned til et minste felles multiplum-begrep som liksom skal forstås av alle. Forbundet bruker ordet «original scenetekst» mens det de egentlig snakker om er et manuskript. Ordet scenetekst er et relativt nytt begrep som forholder seg til kontekst og dermed går langt forbi og utenfor den tradisjonelle dramatikerrollen og er mer i takt med den faktiske utviklingen innen nyere scenekunst. Jeg ser at Heddakomiteens leder Kristian Seltun forsøker seg på en forklaring, men også han går seg fast i et tradisjonelt, utdatert tekstbegrep.

Carlsen har imidlertid forståelse for dramatikernes frustrasjon: – Dramatikerne er ofte satt litt på siden av produksjonsapparatet hvor regissøren, eventuelt teatersjefen, ofte blir en hovedfiende. Det er en sterk tradisjon for at manuskriptet skrives på forhånd og som regissøren i sin tur tolker. Sånn er det i stor grad fremdeles, men sjeldnere og sjeldnere. Forestillingene, eller scenetekstene om man vil, blir oftere og oftere til som et resultat av kollektivt arbeid, både som research og på stedet. Og det tror jeg ganske mange ikke har fått med seg, sier Tormod Carlsen.

Fortolkernes tid er over

– Det er tydelig at scenetekstkategorien er forvirrende for folk, sier Tale Næss. Hun er forfatter, dramatiker og stipendiat i scenetekst ved Teaterhøgskolen i Oslo der hun bl.a. forsker på det kollektive elementet i skaping av scenetekst. Sånn sett befinner hun seg, som dramatiker, teoretiker, forsker og pedagog midt i det spenningsfeltet som debatten rundt Heddaprisen representerer.

– Måten man tenker rundt tildelinga på, og måten det kommuniseres på, fungerer dobbelttydig, men dette har også framprovosert en viktig og bra diskusjon, noe Dramatikerforbundets forslag om en ny kategori bidrar til. Det som er uomtvistelig er at definisjonen av performativ tekst, scenetekst, dramatikk, tekst på scenen er i bevegelse. Tekst og tekstarbeid i scenekunsten er ikke bare én ting. Dette skal selvsagt anerkjennes, sier hun.

– Men, slik jeg ser det dreier dette seg også dypest sett om hva som er fortolkende og hva som er skapende arbeid. Det er helt klart at det skapende arbeidet må belønnes mye mer enn det har blitt. Ikke minst den delen som handler om å levere nytt innhold og ny form til teatret. Dagens diskusjon er interessant fordi den viser oss hvor spenningsfeltet i teatret befinner seg akkurat nå. Det finnes makthierarkier her som gjør seg gjeldende, mellom de som fortolker og de som skaper. Dette kjenner skuespillerne på kroppen, like mye som dramatikerne, i sitt daglige virke.

På hvilken måte?

Tale Næss Foto: Trond Peter Stamsø Munch

Tale Næss
Foto: Trond Peter Stamsø Munch

– Samtidsteatret er i sin essens mer kollektivt enn noensinne. Likevel, når prisene skal utdeles og kritikkene skrives havner man som regel i det singulære. Vi har en vei å gå i tenkningen rundt hvem som skal belønnes og hvordan. Jeg forstår skrivernes frustrasjon veldig godt. Det gjenstår et viktig arbeid før de blir en reell og relevant del av teaterkroppen. Her ser jeg to skyggefelt som gjør seg gjeldende: På den ene sida er teatret så opptatt av seg selv at dramatikeren skyves ut av kroppen. På den andre sida anerkjennes heller ikke det kollektive arbeidet som faktisk foregår inni teaterkroppen. Det er så mye arbeid som skjer i spenningsfeltet mellom skuespillere, dramaturger, regissører, scenografer osv som ikke blir synliggjort på tilfredsstillende vis. Kanskje var det også derfor denne Heddaprisen ble opprettet, men slik har den altså så langt ikke fungert.

Men den utviklingen går vel også i motsatt retning?

– Ja, jeg sier noen ganger når jeg skal spissformulere at fortolkernes tid er over. I dag er det det skapende arbeidet som er toneangivende. Det er den sterke, drivende kraften i scenekunsten. Kanskje er det nettopp derfor denne frustrasjonen oppstår fordi det er vanskelig å ikke oppleve at fortolkerne – regissørene, teatersjefene og kuratorene – kjenner at det rykker i maktstrukturene. Og derfor kan det lett leses slik at de gjennom denne Heddaprisutdelingen strammer grepet og forsøker å klamre seg fast til sine posisjoner, sier Tale Næss.

 

4 kommentarerLegg inn dine
  1. Interessant.

    Kor kjem det frå at scenetekst og dramatikk er to forskjelige ting?
    Dramatikk er da scenetekst, men scenetekst treng ikkje vera dramatikk. Scenetekst er eit mykje vidare omgrep.

    Dramatikk er den sceneteksten og den litterære sjangeren som er skriven for å UTSPELA seg DRAMATISK i eit teaterrom. Så finst det sjølvsagt mange scenetekstar som i større eller mindre grad er dramatiske.

    Scenetekst er etter kva eg kan forstå, kva som helst slags tekst som blir kommunisert frå ei scene. Da kan det vera konteksten som avgjer kva slags kunstnarisk verdi den har. Eller ikkje: den kan óg vera strålande i seg sjølv.

    Dette med å kalla «alt mogleg som kommuniserer frå ei scene» for tekst, det forstår eg ikkje vitsen med. Det er jo like meiningslaust som å kalla alt vi ser for lys.
    Det utflatar berre språket, og for meg framstår det som eit forsøk på å definera den verbale teksten vekk frå teateret, altså at ein prøver å kuppa ordet vi har for verbal kommunikasjon.

  2. Hvilket tekstbegrep er det jeg har gått meg fast i, Tormod Carlsen, som ikke også inkluderer det du selv gjør rede for?

  3. Hei Kristian Seltun, la meg først si at jeg mener du egentlig startet en bra redegjørelse for prisens bruk og forståelse av scenetekstbegrepet (det ble dessverre ikke med i dette intervjuet). Og at det er prisverdig at du svarte utspillet til Dramatikkerforbundet. Når jeg mener du gått deg litt fast, eller kanskje er for farget i ditt syn handler det om det siste leddet i denne setningen her:
    «Det handler ikke bare om oversettelser og bearbeidelser, men en rekke former for sammenstilling og nyskriving av tekst som teatret opplever som relevant som mulige forelegg.» Mitt poeng er nettop at scenetekst begrepet ikke er forelegget, men den fremførte teksten. Improviserte tekster er således like mye en scenetekst som de innøvde replikkene for en publikummer. Prøveprosesser hvor tekst utvikles basert på tematikk, gir ikke nødvendigvis gode manus eller dramatikk, men de skaper scenetekst, osv… osv… osv… Dette er tendenser i tilnærming til tekst man ser i teateret i dag, som ikke rammes av din forståelse. Om scenetekst er arbeid med en tekst som forelegg vil slike tilnærminger til teateret ikke rammes av dette begrepet, der mener jeg du har rotet det litt til for deg selv.

    Og til deg Maria, enig med deg i at begrepet scenetekst forstått som analysen av forestillingen/ scenene som tekst, ikke nødvendigvis er fruktbar. I det minste ikke for oss skapere, men grunnen til at jeg mener det er viktig å huske på at det var slik begrepet ble introdusert er nettopp at denne metaforiske bruken av begrepet «tekst» er et analyseverktøy, en måte å se på noe på, og således et vanskelig begrep å bruke om man ikke samtidig er i stand til å tilkjennegi hvordan man forstår denne metaforen,

  4. Jeg er medlem av Dramatikerforbundets styre. Når vi legger fram et forslag om å tenke nytt rundt kategoriene har vi med oss at det forelegget som ligger til grunn for det som publikum opplever når de kommer i teatret, er et resultat av ulike prosesser. Om man vil kalle det «scenetekst», «dramatikk», «skuespill», «scenisk forelegg» eller annet, er en debatt vi gjerne må ha. Men det er altså ikke slik at vi slår et slag utelukkende for den teksten som skrives ved skrivebordet, som er et manuskript som leveres til regissøren. Jeg kan være med på at man gjerne må diskutere om ”original scenetekst” er et begrep som er dekkende for den størrelsen vi her diskuterer. Kan hende finnes det andre karakteriseringer og beskrivelser som ville avklart hva vi har med å gjøre på en bedre måte. Kanskje kunne man ha definert og avgrenset ytterligere før man ga barnet et navn? Jeg tar poenget.

    Men vi er altså innenforstått med spennvidden i feltet, fordi vi jobber i det. Vi er et forbund med dramatikere som skriver alene, sammen med andre, som skriver utelukkende fra sin egen fantasi, som utforsker intertekstualitet som metode, som overskriver, som jobber dokumentarisk, fragmentarisk, i samarbeid med billedkunstnere og komponister, forskere og journalister, som leverer en ferdig tekst til en regissør, eller deviser i et prøverom sammen med andre. Noen skriver og regisserer sågar selv. Vi er individet. Vi er kollektivet. I nåværende styre sitter aktive dramatikere, erfarne dramaturger, tidligere teatersjefer, tiltredende teatersjefer; medlemmer av vårt forbund, som til sammen har en følelse for det landskapet vi beveger oss i. Det som møter et publikum jobbes fram på ulike måter, det skapes også i prøverommet, på scenen dagen før en premiere. Noen ganger improviserer skuespillerne tekst i møte med publikum. «One Man, Two Guvnors» av Richard Bean ble nominert til «Outstanding New Broadway Play» i sin tid. En meget viktig del av det sceniske forelegget, om jeg får lov til å kalle det, var James Cordens improvisasjoner på scenen. Det jeg først og fremst er opptatt av, er om vi kan benytte de anledningene vi har til å løfte fram og skinne lyset på den størrelsen som kanskje møter et publikum for første gang, uavhengig om det ble unnfanget ved skrivebordet eller i et laboratorium med andre til stede. Jeg tror Heddaprisen er en fantastisk anledning for et slikt løft. Hva vi skal kalle størrelsen må vi gjerne øve på å definere. Takk for en fin artikkel med interessante innspill. Den bidrar til en god samtale om et tema som engasjerer oss. Når eventuelle misforståelser rundt begrepsbruk er ryddet av veien, tror jeg vi kan være enig i mye.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.