Formknappe Rønnaug Kleiva er lite sentimental i forhold til egne tekster


– Jeg er flink til å renske bort, sier Rønnaug Kleiva når vi spør om styrken hennes som dramatiker. Den knappe formen preger stykket hennes på Dramatikkfestivalen: Vi skal ikkje gjera noko halvt lenger. Men at mannen i stykket er psykopat, vil hun ikke uten videre være med på.


Av Mette Hofsødegård



Det er en forestilling om forholdet mellom en mann og kvinne og de destruktive kreftene som spiller seg ut mellom dem. Regissør Victoria Meirik har billedgjort det med å la de to knuse tallerkener i en søppelcontainer gjennom forestillingen. Jeg tenkte, da jeg så på, at mannen har psykopatiske trekk, og spør om Kleiva er enig.



Destruktivitet


– Jeg tenker at det er en destruktivitet for to, og at hun er med på det. Jeg vil bevisst ikke bruke ordet psykopat, for hvor går grensene?



– Hva er det med denne tematikken som interesserer deg?


– Sannelig om jeg vet. Jeg interesserer meg for alt som kan gå galt, er fascinert av faenskap og forsker i det negative. Det idylliske er jo ikke spennende.



– Men det er jo det vi alle lengter etter?


– Ja, men det varer ofte kort, smiler Kleiva lurt



Å være publikum på Vi skal ikkje gjera noko halvt lenger er å utsette seg for en opplevelse som griper sterkt, sånn at man må bruke litt tid på å hente seg inn igjen. Jeg spør om Kleiva tenker slik at kunsten er en form for katharsis hvor den som leser, ser eller opplever kunsten blir renset på sett og hvis.



– Jeg tror i hvert fall at det er gjenkjennelse for folk i møte med kunsten, og at det kanskje kan bringe en videre. Kunst er jo ikke uten virkning.



Sluppet teksten


– Din kollega Per Schreiner fortalte at han viste manus til en dramatikerkollega, som så mente det burde sendes inn til festivalen. Gjorde du noe av det samme?



– Nei, jeg viste det ikke til noen.



– Hvor tett har du vært tilstede i prosessen med å sette opp stykket?



– Nå er det jo litt sånn at jeg leverte dette fra meg for godt over et år siden og har jobbet med mye annet siden, og sånn sett har jeg det litt bak meg. Men det var en god opplevelse å komme tilbake til det, smiler Kleiva.



Jeg var tilstede noen ganger tidlig i arbeidet, i juni. Men ellers så har jeg sluppet teksten, man må jo det. Så er det bare å håpe at teksten har en slik kjerne at det vesentlige blir igjen. Da er det bare berikende at flere kunstnere kommer til. Det er litt som på samme måte som med å samarbeide med en illustratør om billedbøker. De tar det videre.



– Hva synes du om valget av regissør? Kjente du til Victoria Meirik?


– Ja, jeg kjente til henne og det var mitt ønske å få nettopp henne. Jeg har sett flere ting hun har gjort før og hun tør å ta ting ut. Hun har gjort forestillingen stilisert og det liker jeg.



Teksttro


Kleiva er veldig fornøyd med det endelige resultatet, også de tydelige regigrepene. Som at regissøren har lagt til at deler av replikkene vises på en bakvegg. Også ideen om å la paret knuse asjetter i en søppelkasse fungerte fint, etter dramatikerens oppfatning.



– Har de vært teksttro?


– Ja, det må jeg si. Det er bare tatt ut en replikk fra det opprinnelige manus og det må vel sies å være teksttro?



Kleiva er begeistret for Dramatikkfestivalen, og tror den er viktig for å skape interesse for dramatikk, og særlig når det gjelder å rekruttere nye dramatikere. Hun har ingen spesielle dramatikere hun følger, men får med seg mange. – Man får mye på kort tid. For meg har det vært spennende å se flere forestillinger i ulike stilarter. Jeg så blant annet Fredrik Brattberg sin forestilling Tilbakekomstene på festivalen, og han tror jeg vi skal være obs på.



Dikt i prosa


Du opererer innenfor mange sjangere, som barnebokforfatter, lyriker, dramatiker og novellist. Hva er du først og fremst?



– Jeg vet ikke hva jeg er først og fremst. Jeg skriver. Jeg skulle gjerne skrevet bedre dikt. Jeg startet med dikt og har skrevet mange dikt, men det ender ofte med at jeg skriver diktene inn i prosaen.



– Stilen din er knapp og fortettet, noe som kom tydelig frem i forestillingen.


Ja, jeg har alltid skrevet kort. Jeg kan nok ikke skrive langt og godt. Kanskje er det litt sunnmøringen i meg, der er jo ofte det morsomme på replikknivå. Du vet, det gjelder å bite mest mulig fra seg på Sunnmøre.



Å jobbe uten å jobbe


Kleiva liker best å jobbe helt alene, men å arbeide med skrivingen er ikke alltid det samme som å sitte og skrive.



– Jeg har gode økter hvor jeg ikke jobber, men bare går rundt og tenker, gjør ingenting, men jeg jobber nok likevel litt når jeg ikke jobber. Jeg noterer også mye løst på ulike papirer som ofte ender opp på stua, og da kan det bli mye utover, sier en åpenhjertig dramatiker.



– Hva synes du er den største forskjellen på å skrive dramatikk og andre sjangere?


– At når man skriver dramatikk, må man vite mer før man skriver, det synes jeg er den viktigste forskjellen.



Usentimental


– Og hva synes du selv er din styrke som dramatiker?


– At jeg kan renske vekk. Jeg er nok flink til å kutte, sier Kleiva, og bekrefter at hun ikke er sentimental på vegne av egen tekst.



– Hva skriver du på nå?


– I disse dager begynte prøvene på et nytt stykke jeg har skrevet for Rogaland Teater. Jeg har lyst til å skrive mer dramatikk, og synes selv at jeg begynner å få grep om det. Og nå skriver jeg på en roman som kommer om et års tid på Samlaget.


– Vil du fortelle hva den handler om?


– Jeg lar en dame reise, så mye vil jeg si, men kanskje ikke så mye mer enn det, avslutter Kleiva.


NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2017 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.