– En varig tendens


– Teatrene har åpnet seg for ny norsk dramatikk og slik vil det fortsette, mener Erik Ulfsby, leder ved et teater som bare i vår kan skilte med hele 10 norske urpremierer.

Det er for lengst blitt slått fast at vi er inne i en gullalder for ny norsk dramatikk. Men hvordan kommer det til syne? Da teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret lanserte vårens program satt Line Rosvoll fra Dramatikkens Hus på første rad og kunne etterpå stolt konstatere i et intervju her på dramatiker.no at «hele ni av tolv produksjoner er norske urpremierer. Det vitner om en annen virkelighet!» Jeg oppsøker Erik Ulfsby på kontoret hans i teatrets sjette etasje, med en utsikt som er en statsminister verdig.

Da du så hva dere endte opp med i vårens repertoar fikk du visst nærmest sjokk. Hva skyldtes det?

Erik Ulfsby2 (2)

Erik Ulfsby, teatersjef på Det Norske Teatret. Foto: Chris Erichsen

– Om ikke sjokk, så kom det faktisk som en overraskelse, sier Ulfsby og mener at det dreier seg om enda fler, hele ti norske urpremierer av til sammen tolv. – Det finnes jo ingen beslutning her på teatret som sier at nå må vi ta oss sammen og få fram noe ny norsk dramatikk. Det er med andre ord ikke et resultat av et skippertak, men av en naturlig utvikling. Skippertak gjør alle fra tid til annen, men det at dette implementeres som en del av teatrets nye DNA gjør at det kanskje er litt mer holdbart.

Vedvarer

Sier du med dette at det er noe dere vil fortsette med?

– Ja, selv om vi ikke kan garantere en frekvens på 10 av 12 hver sesong, ser jeg konturene av noe som vedvarer. Det vil overraske meg om vi får sesonger der mindre enn halvparten er norske urpremierer. Vi har ingen målsetning om et bestemt tall, men vi opplever at det å  fortelle nye historier gir en kunstnerisk tilleggsdimensjon. Det å inkludere nye stemmer er også en sentral del av dette teatrets oppdrag. Ikke bare fordi vi er et stort teater, men fordi at vi også er et språkhus, et språksenter som må strekke ut våre tentakler mot alle som skriver interessant på andre språk enn bokmål. Og de er det nå heldigvis mange av.

Folk som snakker rart, som du sa for ei tid siden?

– Ja, folk som kommer utenfra og snakker rart. Det er både den lange linjen her på teatret og den store nydefineringen av oppdraget vårt at vi skal være et sted for folk som kommer utenfra og snakker annerledes. Disse prosjektene denne våren er jo veldig ulike. Det er ikke først og fremst et resultat av at dramatikere har sendt inn sine manus som vi så har plukket ut. Noe er det, selvfølgelig, annet har kommet til ved at for eksempel Stein Torleif Bjella har dukket opp med en stemme som vi tenker at hører hjemme hos oss. Eddaprosjektet er en konsekvens av en langvarig dialog med Jon Fosse og hans interesser for norrøn mytologi, kombinert med vårt ønske om å være et sted for de store historiene mer enn smalltalken.

Kan_nokon_gripe_inn_Foto_Erik-Berg

Fra Kan nokon gripe inn av Stein Torleif Bjella. Foto: Erik Berg

Fortell om noen av de mindre prosjektene; Åstaddikting og Sju dagar i august for eksempel?

– Det er eksempler på to ulike veier inn til oss. Åstaddikting av Eirik Fauske er det første i en serie på sju som vi samarbeider med Dramatikkens Hus om, rundt utvikling av genuin nynorsk dramatikk av nynorskskrivende dramatikere. Der er Eirik Fauske den første som vi setter på repertoaret. Og her har vi forpliktet oss, sammen med Dramatikkens Hus, til at det skal bli premiere. Bestillingen er sendt, det skal spilles og det er vårt ansvar å sørge for at det blir bra nok. Det er fort gjort at sånne utviklingsprosjekter ender opp i ja, tja, kanskje. Man har kanskje brukt 100.000 her og stipend der, også blir det en 20 minutters visning og ender til slutt i en skrivebordsskuff. Det er dessverre mange dramatikere som har det sånn. Så det at vi sier at det blir forestilling, er en viktig del av det prosjektet. Vi er veldig glade for samarbeidet med Dramatikkens Hus og for at vi, til tross for alle problemene som det ofte fokuseres på rundt nynorsken, skoleverket, nedgang i antall elever som velger det osv, ser en oppblomstring av unge folk som skriver veldig godt og interessant på nynorsk.

Hundre språk

Mange skriver også på sin egen dialekt?

– Ja, språkhuset Det Norske Teatret lever i beste velgående og vil kanskje på sikt også involvere flere språk. Vi bor jo i en by hvor det brukes mer enn hundre levende språk. Man kan se for seg at det også etterhvert vil materialisere seg her på huset. Brit Bildøens Sju dagar i august er et eksempel på en annen del av dette teatrets politikk, nemlig å holde en konstant kontakt med de som skriver spennende litteratur på nynorsk. Olaug Nilssen oppmuntret vi til å bli dramatiker, og hun skrev sitt første stykke, Stort og stygt, for oss. Nå skriver hun et nytt stykke for Den Nationale Scene tror jeg, og har en åpen bestilling her. Agnes Ravatn begynte her som oversetter, har skrevet en flott roman som heter Fugletribunalet, som Ingrid Weme Nilsen dramatiserte for oss og som gikk her i flere sesonger. Vi håper på sikt at det skal resultere i mer dramatikk fra henne. Så Brit Bildøen er en forlengelse av denne delen. Litt av forklaringen er m.a.o. at det kommer mange ulike steder fra. Da blir summen høy.

Det er ikke så lenge siden det ble sagt at det er tørke i norsk dramatikk og nå har det nesten eksplodert litt. Om man ser bort fra det mest åpenbare; eksistensen av Dramatikkens Hus, hvorfor tror du det skjer nå?

– Jeg er litt usikker på om det skjer dersom du bare regner med den tradisjonelle dramatikeren, den som sitter på kammerset, skriver et stykke fra a til å, sender det inn og får det antatt. Jeg tror det henger mer sammen med at det har åpnet seg på teatrene, at de og instruktørene bringer materiale inn fra mange forskjellige kanter, at vi åpner for andre måter å skrive på og andre typer prosesser. Tyra Tønnesens intervjuprosjekt Overføring om psykoterapi og Fridomens vegar av Tore Vagn Lid er eksempler hvor vi sammen finner et tema, et sakskompleks som interesserer. Noe som i utgangspunktet ikke har en teatral form, men som er et tema eller et forskningsarbeid som bearbeides kunstnerisk, gjerne av en instruktør med talent for det, eller i samarbeid med skuespillerne. Så ender man opp med et manus som ikke nødvendigvis er skapt hjemme bak skrivebordet av en dramatiker, men som like fullt er nytt, norsk og interessant. Det er rett og slett flere innfallsvinkler, flere åpne luker.

11 år goksøyr og martens (2)

11 år av Goksøyr og Martens har premiere 23. mai. Foto: Det Norske Teatret

 Det ufortalte

Urpremierer gir høyere besøkstall har du sagt. Det er vel ingen selvfølge?

– Nei, det er nok sammensatt. Jeg tror mange er glade for å bli fortalt historier de ikke nødvendigvis kjenner fra før. Alle vet at Nora går, det er bare et spørsmål om å sitte og se på hvordan det skjer denne gangen.  Det kan selvsagt være spennende nok, men jeg husker fra den tida jeg spilte teater sjøl; følelsen av å stå som skuespiller foran et publikum og vite at om 10 minutter kommer dere til å begynne å grine, dere kjenner ikke slutten. Det er en veldig god følelse som mange teaterfolk trigges av. Jeg tror at både vi og publikum dras mot det ufortalte. Så har vi også gjort en stor strukturendring i hvordan teatret drives, og er nå et fullblods repertoarteater. Det gjør at vi kan ta større risiko på alle våre scener. Det gjør oss mer fleksible og det kommer ikke minst den smalere delen av repertoaret til gode at vi kan spille en forestilling over lengre tid.

Hvordan er den kunstneriske konsekvensen av repertoardrift for hver enkelt forestilling?

– Det handler om å venne seg til å tenke og forberede seg på en annen måte. Vi har brukt noen år på å omstille oss, både på individnivå, skuespillermessig, teknisk osv. Det er stor forskjell for en skuespiller å spille en forestilling kveld etter kveld,  og det å spille den f.eks tre ganger i måneden. På den ene siden kan du si at det å spille dag etter dag innebærer en trygghet som gjør at avviklingen er mer stabil. På den andre siden kan du si at intervallene gjør at forestillingen blir friskere, den må oppdages på nytt for hver gang. Du blir glad i den på nytt og ikke så fort lei av den. Jeg husker at jeg selv spilte Medmenneske av Olav Duun på Trøndelag Teater hundre ganger på rad, det blir fort en repetisjonsøvelse. Etterhvert som skuespillerne har funnet måten å nærme seg repertoardrift på oppdager vi i større og større grad fordelene, også kvalitetsmessig.

Ja, ting skjer jo inni deg mens du ikke spiller.

– Ja, ikke sant. Det ligger til heving med et lite kjøkkenhåndkle over, sier Erik Ulfsby.

* * *

Synliggjøring

Dramatikkens Hus har i noen år arbeidet med hvordan det skal føre sin årlige statistikk. Fram til for to år siden innberettet huset antall publikummere til Norsk Teater og Orkesterforenings årlige rapport. –Den statistikken er vi nå ute av. Det er ikke antall mennesker som går inn og ut av disse lokalene som er suksessfaktoren. Vår statistikk handler om antall verk produsert her som blir satt opp andre steder, sier kunstnerisk leder Line Rosvoll.

Før jul lanserte huset sin andre årskatalog, som forteller en annen historie: – Grunnen til at vi lager den er jo for å synliggjøre det arbeidet vi gjør og hva som blir noe av. Man gjør jo sine årsberetninger hvor man skal telle og forsvare og forklare overfor eier og bestiller, som i vårt tilfelle er departementet. Katalogen her forteller noe annet: En økning fra førti til femti ferdigskrevne stykker, hvorav seks debutanter. Av de ferdigskrevne stykkene har antall oppførte stykker økt fra femti til seksti prosent og de oppføres over hele landet.

Denne statistiske nyorienteringen merkes også på antall og type henvendelser som huset får:

– Før fikk vi femten forespørsler i uka om spillinger, nå er det ikke så mange lenger. Dette er et hus som skal vie alle sine ressurser til skrivemidler, mennesker, rom og utviklingsprosjekter, sier Line Rosvoll.

Norske urpremierer på Det Norske Teatret våren 2017
Jakob og Neikob av Kari Stai, dramatisert av Paul-Ottar Haga, premiere 13. februar
Kan nokon gripe inn av Stein Torleif Bjella, premiere 14. januar
Det er Ales dramatisert av Maria Sand på basis av Jon Fosses roman, premiere 28. januar
Overføring av Tyra Tønnessen, premiere 22.  februar
Åstaddikting av Eirik Fauske, premiere 25. februar
Edda i en versjon av Jon Fosse, premiere 4. mars
Sju dagar i august av Brit Bildøen, premiere 1. april
Eg hatar persiske teppe av Sara Khorami, premiere 5. april
Drake- Zoo av Dieserud/Lindgren, premiere 6. april
11 år av Goksøyr & Martens, premiere 23.  mai

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2017 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.