Dramatisk Mytekalender 19. desember: Suttungs mjød på Tangen


19. desember 2013 er Dramatikerforbundet 75 år. Fram til jubileet utarbeider Terje Nordby en Dramatisk mytekalender, med en presentasjon hver eneste dag. Les dagens eksempel, om Ingeborg Refling Hagens Suttungteatret.

Suttungs mjød på Tangen



av Terje Nordby


Æsene hadde ufred med dem som kaltes vaner. Så holdt de fredsstevne, og ble enige om at begge flokkene skulle spytte i et kar. For at fredstegnet ikke skulle gå til spille, laget de en mann av spyttet, Kvasir. Han ble så klok at han kunne svare uansett hva han ble spurt om, så han reiste rundt i verden og spredte kunnskap. Men to dverger drepte ham, tok vare på blodet hans og blandet det med honning. Det ble til en mjød, som er slik at enhver som drikker av det, blir til skald eller lærdomsmann. Dvergene fortalte æsene at Kvasir hadde blitt kvalt i sitt eget vett. Senere kom de samme dvergene til å drepe en jotun. Den myrdedes sønn Suttung skjønte det og rodde dvergene ut på sjøen og satte dem på et skjær. De ba ham spare livene deres og bød ham til gjengjeld skaldemjøden. Suttung tok mjøden og gjemte den, og det er bakgrunnen for at skaldedrikken også kalles Suttungs mjød. Senere erobret Odin mjøden med stor list, derfor kan æsene dikte.




Ingeborg Nancy Refling Hagen ble født 19. desember 1895 på Tangen i Hedmark, og døde i 1989. Misjonær og språkforsker Lars Skrefsrud var huslærer og gjorde henne nysgjerrig på bibelen og verdenslitteraturen. Hjemstedet Fredheim måtte selges på auksjon. Ingeborg emigrerte til Storbritannia som 13-åring for å arbeide som barnepike. Senere forsørget hun sine søsken i Kristiania og kom i kontakt med en entusiastisk gruppe kunstnere som sloss for det kunstneriske uttrykkets livsrett og den sosiale frihet. Under annen verdenskrig kjempet hun i en hemmelig, illegal gruppe og overlevde tysk arrestasjon og tortur. Etter krigen intensiverte hun arbeidet for kulturell opprustning: Studiesirkler, litteraturkvelder, barne og ungdomsarbeid med opplesninger og drama. Hun ga ut 70 litterære verker; dikt, noveller, pedagogiske analyser og barnebøker. Men dette skal dreie seg om hennes særegne teatervirksomhet.



Da de i hennes kulturbevegelse som drev med teater kunne flytte inn på det nye Tangen Samfunnshus i 1965, kalte hun det Suttung-teatret. Her holdt de til i mer enn 30 år, med en lang rekke urfremføringer.



Det fins teaterspor i Refling Hagens egne tekster, som replikkveksslingen i Har du hørt det, mellom mor og barn om gravferden til Sven Bakka, ”onga gret så inderlig sårt da dom skjønte dom itte fekk kjørkjeklokker åt far sin”. ”Håffer ringte dom itte åt’n Sven Bakka, mor?” Men det ville ikke mor si, for Sven Bakka var selvmorder. Eller monologen ”Fattigfolk kan itte stelle seg”, om storgårdskonas moralisering over de fattige mens hun serverer fløte til kaffen og kommer på hvordan hun kan spare penger ved å ansette ei jente som knapt nok forlanger betaling. Hun skrev også egne skuespill, som Vi løfter de lenkende hendene våre, til minne om sjømannen Andrew Furuseth fra Stange som var aktiv i dannelsen av to amerikanske fagforeninger og ansvarlig for reformer som avskaffet fysisk avstraffelse for amerikanske sjøfolk.



Men Ingeborgs egne tekster sto ikke i Suttungteatrets hovedfokus. Hovedmålet var å oppføre skreven dramatikk som institusjonsteatre aldri hadde brydd seg om. Det ble spilt mest (men ikke bare) Henrik Wergeland og Hans E. Kinck. Mottoet var Teatret for dikteren og dikteren for folket. Det skulle aldri strykes i teksten!



Suttungteatrets første produksjon var Mot Karneval av Kinck, til jubileet 100 år etter forfatterens fødsel i oktober 1965. Det er et historisk drama. Hovedpersonen er Niccolò Machiavelli, en italiensk politiker og filosof som satt ved makten i renessansens Firenze, ble fengslet, men så kom til makten igjen. Machiavelli mener at en hersker kan bruke alle midler i statens tjeneste men må selv være personlig uklanderlig.



Savonarola var en kristenfundamentalist som konsekvent motarbeidet alle renessansens ideer om vitenskap, kunst og menneskelig frihet, tyranniserte Firenze i tre år og organiserte et ”forfengelighetens bål”, der kunstverk, luksusartikler, vitenskapelige instrumenter og bøker ble offentlig brent på Piazza Signoria. Det ble maktskifte og året etter (1498) ble Savanarola selv henrettet på samme sted, som kjetter. Akkurat der starter Kincks stykke. På side 23 dukker hovedpersonen opp i følgende sceneanvisning:



Niccolo Machiavelli kommer til syne; han arbeider sig gjennom mængden i smuget til høire og ind paa torvet. Det er en middelshøi, litt mager mand paa omkring de tredve. Rikt, uregelmessig ansigt; mørkt haar og mørk hud, litt litet hode, en smule av en ørnenæse; spillende, mørkeblaa øine; men efterhvert utover kommer der noget fast, ja underlig staalsat over blik og træk. Hans stemme er mørk av naturen.



I Suttungteatrets uroppførelse av Mot Karneval ble Machiavelli spilt av fem forskjellige unge jenter! Helt bokstavtro mot teksten har de altså ikke vært.



Machiavelli mener at Savonarolas mål, sjelefrelse, var for snevert. Kinck tegner Machiavelli som en tvetydig skikkelse; kynisk men sårbar avslører han i sin mørke, visjonære, direkte fremtoning dobeltmoralen og hykleriet. Skrevet i 1915 er dette et politisk drama som advarer mot fascismen i Italia. Kanskje det ville ha virket mer aktuelt og relevant på begynnelsen av 2000-tallet enn i 1965, men det var ikke samfunnskommentaren som var Suttungbevegelsens agenda.



Med pausene tok fremføringen 12 timer. Ingrid Elise Wergeland, selv aktivt medlem av Suttungteatret, skriver i Slik som kjærlighet vekker deg (Aschehoug 1995), at en dansk dame måtte bæres hjem etterpå, hun hadde fått kultursjokk. Alle var enige om at det var en ujevn forestilling, noen fine partier, noe som hadde fått for lite prøvetid – og en del som gikk riktig galt. Men hovedpoenget var at stykket var blitt fremført. I sin helhet. For Refling-Hagen var det kjernen: Et uspilt dramatisk verk hadde oppstått fra de døde. Hennes liv var en hyllest til dramaet og dikterkunsten som sådan. Atskillige etablerte kunstnere og akademikere fnyste av denne sekt-aktige bevegelsen ganske utenfor samtidens krav til dramaturgisk effektivitet. Skuespillerne kunne gremme seg og gråte av en dårlig kritikk etter ett års slit. Ingeborg lo. Hun hadde kontakt med noe større. Gjennom fattigdom og berømmelse, okkupasjon og fred, fangenskap og frihet, forvaltet hun et kall, gjennom et helt århundre vernet hun om Suttungs mjød.

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Besøks- og postaddresse:
Kronprinsens gate 17
0251 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.