Den dramatiske uka i Barcelona


Vår 2017

Enda en mail fra Eli. Også denne er om Barcelona. Dramatikerforbundet eier en leilighet i Barcelona der en dramatiker skal gjemme seg fra sin kone og lage litt drama i fred og ro. Uproporsjonert mange mail fra Eli handler om den. Jeg tror at Eli er forelska i leiligheten. Meldingene er tørre, men den dedikerte oppdateringen er engasjerende. Liksom at hun personlig går god for at dette er verdt spamming av din inbox. Det lokker. Jeg vet ikke helt om jeg gidder.

Igor Dunderovic i Barcelona. Foto: Privat

Igor Dunderovic i Barcelona. Foto: Privat

Min kone elsker Barcelona. Min kone er 43 kilo glutenfri, laktosefri, sukkerfri og skvetten sivilarkitekt som liker kunst og skjeve bygninger. Hun vil til Barcelona.

 

 

 

  • OK, Silje! Jeg bestiller en romantisk uke fra Eli. Du jogger, jeg jobber, du smiler, jeg skriver. Det blir, skal vi se, mandag 9. oktober. Yeee!

Jeg satser da på å begynne med kapittel 1 av boka mi om Trans National Art Production. Transer, nasjonalisme og kunst. Barcelona. Klaff! Solgt!

Søndag 1. oktober

En uke før turen er dramaet i gang. 840 mennesker er skadet i Barcelona. Den Katalanske presidenten Carles har rigga til et referendum om løsrivelse, og Spanias statsminister Mariano liker det ikke. Mariano sender politi som skal konfiskere stemmeurnene fra to milioner stemmelystne Katalanere.

Silje hinter om at vi skal droppe turen.

  • Det er jo ikke vits i å utfordre skjebnen.
  • Det er jo nettopp det det er. Utfordre skjebnen. Hallo! Det er nå det er gø Tenk, vi kommer til å være der når Katalonia erklærer uavhengighet. Dritkult jo.
  • Eeeh, vet ikke helt.

Søndag 8. oktober

Dagen før turen. Folk er gatene. 950 000 sier arrangøren, 350 000 sier politiet. Demonstrasjoner. Det har vært bråk i Barcelona hver dag siden 1. oktober.

  • oktober oppfordret løsriverne til generalstreik.
  • oktober demonsterte tusener mot politiet.
  • oktober falt børsen i Spania og kongen tok side.
  • 5 oktober flyttet en storbank ut av Barcelona.
  • 6 oktober tryglet Mariano Carles om å gi seg før alt går til hummus.
  • 7 oktober demonstrerte tusener for fredelig dialog.
  • 8 oktober flagger en halv million for å forbli i Spania.

Norske medier følger konflikten på nært hold og det virker dramatisk.

Min skvetne kone nekter å dra til Barcelona i morgen. Hun er redd og mora hennes er redd. Hun vil gjerne dra en uke på ferie, hun har pakka, men syns at vi skal dra til Geilo heller.

– Å herregud Silje! Geilo? Seriøst! Vet du hva! Dra til Geilo, jeg drar til Barca. Jeg er på «oppdrag» fra Dramatikerforbundet, jeg må dit drama er. Hvis flyet blir kansellert fordi ingen vil ta ansvar for skader på en bosnier med norsk statsborgerskap, da kommer jeg til Geilo.

Det Igors kone også så vidt burde vite er at dette viktig på et annet plan. Igor er født i et festlig land som het Jugoslavia, hadde en fin barndom, og alt gikk supert inntil en dag. En dag kom diverse separatister, og begynte å erklære uavhengigheter, og livet til Igor har vært pes siden. Siden har Igor utviklet avhengighet av uavhengighetserklæringer, og det er bare å innse at Catalonia kaller.

  • Ja, men, hva skjer hvis det blir slåsskamper og skyting? spør Silje med søte skjelvende lepper.
  • Da barrikaderer vi oss inne i leiligheten og kliner. – sier jeg beroligende.
  • Men, hvis det blir mye bråk i gatene så får jeg jo ikke sove.
  • Seriøst? Voldelig politi og væpna opprørsstyrker gjør at du bekymrer deg for søvnen?
  • Du vet jo hvor mye jeg sliter med å
  • Oh, så søtt! Du er så deilig norsk du kona mi. Så blåøyd, naiv og egosentrert når det kommer til Europas politiske fremtid og skjebner til milioner mennesker over et halvt millennium.
  • Slutt å tull´ Du vet at jeg får vondt i ryggen og i nakken når jeg sover dårlig.
  • Fuck you, Silje! Bli hjemme. Jeg erklærer meg herved uavhengig fra deg og drar på egen hå

Mandag 9. oktober

Mandag lander Silje og jeg på El Prat. Flyet var fullt av turister og fritt for terrorister. Jeg må innrømme at Silje lurte meg til å dro at halve flyet kom til å feige ut. Det er fint vær og bussene kjører. Adressen er i bydelen Barceloneta, tett med byens lange badestrand. Inngangen til oppgangen fra den trange gata er en fancy glassdør. Nøkkelen funker, men Silje er skeptisk.

  • Hva er det nå da?
  • Døra åpner jo innover.
  • Så?
  • Det er jo stikk i strid med brannkravene. Og så se den trange trappa. Hvis det begynner å brenne, så gjør det det vanskelig å evakuere.
  • Silje, denne leiligheten er eid av hverken arkitektforbundet eller brannmannforbundet, men dramatikerforbundet. Hvis det brenner, så blir det ekstra dramatisk. Kom da.
  • Jeg er sulten.
  • Jeg vet, du er alltid sulten.

Det er en kjempesøt leilighet. 35 kvadrat med en trang balkong. Man kan se havet fra den. Kjøkkenet er bittelite og ser ikke brannfarlig ut. Badet er lite og kult. Silje hopper i dusjen.

  • Var ikke du sulten?
  • Jammen, jeg må jo ta en dusj.
  • Så klart må du det.

Vi kommer oss etter hvert ut. Vi må da finne noe som er glutenfritt, eggefritt, melkefritt, og ikke altfor krydret. Det må skje fort, for jo sultnere Silje blir, jo smalere er utvalget av matretter Silje er villig til å smake på. Jeg grua meg masse, men allerede i gate nummer to til venstre tråkker vi over en sjarmerende tavle med «vegan, glutenfree, lactosefree, Bar Celoneta, Mojito-bar» på, og jeg kan se lykken stråle ut av ørene til min spinkle arkitekt.

Det er mat overalt. Blekksprut i eddik og biff på pinne. Ingen tegn til opptøyer.

tirsdag 10 oktober

Tirsdag skal president Carles erklære uavhengighet. Så skal statsminister Mariano arrestere ham fordi det er ulovlig. Dette skal skje kl.18:00. Jeg vurderer å dra til parlamentet og være der i øyeblikket en ny Europeisk nasjon blir til, men på nettet finner jeg en live-stream som viser hele 25 personer henge der og røyke. Det er færre enn i baren på stranda. Jeg finner også en stream som vil synkronoversette talen. Jeg tror jeg velger å følge med fra balkongen. Nesten like spennende.

Kl.18:00, Carles utsetter talen i en time. Spennende.

Kl.19:00, Carles går på scenen, og begynner å tale.

– Politiet bør ikke bruke vold. Vi må inngå en dialog. Vi må se alt i større perskpektiv… blablabla…

Det er vanskelig å holde konsentrasjonen. Jeg har vært på do og i kjøleskapet et dusin ganger innen Carles løfter papirene og går av scenen. Ingen jubler, ingen slåss. Jeg sjekker det dramatiserende kommentarfeltet under videoen for å finne svar. En sier at presidenten erklærte uavhengighet, men trakk det tilbake et minutt etterpå. Jeg er forvirra.

  • Silje, hva tror du om alt dette her?
  • Du, jeg klarer ikke å se på PCskjermen, da får jeg vondt i ryggen?
  • Oh, unnskyld!

Jeg går heller til La Blanca, cerveceriaen utenfor porten vår. Jeg får en øl, gitanelles, omelett og chorizo fra den gamle dama i baren. Jeg spør om hun fikk med seg noe.

– Corruptos, todos ellos, todos son corruptos! svarer madam Blanca.

Dato: onsdag 11 oktober

Kanskje onsdagen er smartere enn tirsdagen, tenker jeg og sjekker. Jovisst, statsminister Mariano av Spania har offisielt  sendt ut en pregunta til President Carles.

  • Kan du Carles, vær så snill, presisere om du erklærte uavhengighet i går eller ikke? Skal jeg bestille en seng i kasjotten til deg, eller hva? spør Mariano.
  • Vel, jeg erklærte litt uavhengighet, men ikke helt. Jeg erklærte også at jeg kommer til erklære enda mer uavhengighet veldig snart, jeg må bare finne ut av hvordan jeg gjør det praktisk, svarer Carles.

For en finte. I Jugoslavia var ikke ting så utspekulert. Slovenere erklærte sin uavhengighet på første forsøk, og da måtte jo Kroatene stresse frem sin også. Bosniere fulgte etter, da med eget bonusland som prompt erklærte seg uavhengig fra uavhengighetserklæringen, og når først de tre hoppet i sjokoladen, så kunne vel ikke Makedonia, Montenegro og Kosovo bare stå og se på. Og korthuset ramla. Dramatisk var det. Imens mumler Catalonerne seg frem. For noen rever.

Jeg burde skrive noe, tenker jeg. Det ble to uoriginale linjer.

«Mikkel Rev satt og skrev på ei lita tavle,

tavla sprakk, Mikkel skvatt, drog og spiste tapas»

Torsdag 12. oktober

Mens ting står på vent på det transnasjonale plan, kikker vi på kunsten.

  • De fire store kommer alltid i grupper på Her heter de Salvador Dalí, Joan Miró, Antonio Gaudi og Pablo Picasso. De er kjent fordi de hang mye i den populære restauranten «Els 4gats». (Igjen tallet fire). Der skal vi spise glutenfrie bocadillos, sier Silje.

Forresten, hvilken nasjonalitet har den kunsten? I Wikipedia på spansk heter disse kunstnere spanjoler, mens i wikipedia på katalansk heter de katalonere. Med unntak av Pablo som er mer spansk, mens Picasso-museet er katalansk? Så, er kunsten da spansk eller katalansk. Skal spanjolene fortsette å like, eventuelt mislike, kunsten selv om den forandrer nasjonalitet? Ble spansk kunst god fordi Spania var en kolonistat som stjal ideer og ressurser fra den svake men kreative verden, eller fordi bortskjemte rikinger med tilgang på fritid og snobberi, type Henrik Ibsen, fikk rom til å utfolde seg, reise og stjele fra hverandre, denne såkalte, kunsten?

– Se på de fine strekene, sier Silje.

Søndag 15 oktober.

Søndag morgen er det siste sjanse for at det skal skje noe spennende, og jammen er noe bråk på gang. Jeg kikker fra balkongen og ser folk som hopper og roper. Silje og jeg slenger på oss sommerklærne og strandhåndklær og skynder oss ned.

Vi hører speakeren rope. Marc, Antonio, Rafaela, Alfred, Lorenza, Flavia, og jammen meg er det et ekte maratonløp på gang, selveste Corre Barri. Tusener av mennesker svetter over målstreken og driter i uavhengighet. Enorme masser herlig opptatt av alt annet enn politikk. Når de kommer i mål får de en øl, og erklærer seg uavhengig fra svada. De er blonde, mørke, brune og svette. De er vakre i søndagssola, spesielt de småtjukke og de altfor gamle får ekstra sjarmpoeng for å stille opp. Dette er kunst, fri for nasjonalitet. Jeg burde nok ha stilt med joggesko selv, men jeg var så distrahert av nasjonalisme.

Vel, nå er det for sent. Nå er det bare å pakke hjem. Og hva ble konklusjonen om kampen for uavhengighet? Jo, intet mindre enn en siterbar perle.

«Den Katalanske presidenten ber separatister om å stå samlet.»

– Kom Silje, la oss finne en iskrem uten sukker.

Legg inn kommentar

Vennligst oppgi ditt navn

Ditt navn er påkrevd

Vennligst oppgi en gyldig epostadresse

En epostadresse er påkrevd

Vennligst legg inn din melding

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2017 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.