Cannes – å møte gullstandarden


Som muslimer bøyer seg mot Mekka, bør filmfolk og skrivende iblant snu nesa mot Cannes, selv når man mangler selgernes adrenalin, eller å ha filmer i konkurransen. For det er her gullstandarden settes.  Med 60 000 akkrediterte er det verdens nest største mediabegivenhet, etter olympiaden, og dette for noen skarve spillefilmers skyld!  En av de få TV-kanalene som ikke dekker det, med mindre det er norsk blod på løperen, er NRK. Pussig nok, ettersom de stiller mannsterke på selv de minste ligakamper og sportsstevner. Burde ikke det utvidede kulturbegrepet snart også omfatte kultur? Bør ikke også norske seere og fremtidens kinopublikum få se utdrag fra filmer som blir verdenssnakkis, og møte filmskapere fra ulike verdenshjørner, som utfordrer de vanlige fortellergrepene?

Cannes Elsa

Artikkelforfatteren i filmfestivalkø, Cannes

Temperaturen er behagelig, og køenes kjedsomhet overgås av lykken når man slipper inn  for å se det som på norsk kallers ”arthaus-filmer”: Filmer som er som en god/sær/forvirrende roman, fortalt med den 7.kunstarts virkemidler.  Med så beintøff konkurranse lurer man selvfølgelig på hva som er forehåndsjuryens kriterier. Uansett må de berømmes for viljen til mangfold, både i forhold til temaer, dramaturgi og regissører, særlig i år, da det var plass til opptil flere kvinnelige regissører på den røde løperen.  Eneste fellesnevner forøvrig, utifra filmene jeg fikk sett, var at det er  filmer med et hjerte, gjerne godt skjult,  og en vilje til å si samtiden noe, selv når handlingen foregår i 1910.  Og  som gjerne utfordrer den vanlige spenningsfilm-kurven med andre dramaturgimodeller enn ”fem grep på gitaren”.

Det gjaldt ikke Moneymonster, en av åpningsfilmene, som nå går på norske kinoer, og er regissert av Jodie Foster.  Men den utfordrer den amerikanske myten om at alle kan bli rike i en fart, bare de satser på rett aksje. Her er det unggutten som blir terrorist og angriper et direktesendt showfinans-program som lurte ham til å satse og tape hele morsarven.  Terroristen setter en bombevest på programlederen, spilt av George Clooney, og direkteshowet forandres til en kamp på liv og død for åpent kamera, hvor en av heltene er fotografen som fortsetter å filme, uansett. For å avverge blodbad i studio fortsetter også produceren, spilt av Julia Roberts, å lede direktesendingen, og bruker den til å finne ut hva som egentlig skjedde med guttens penger.  Dette er amerikansk film på sitt beste, hvor klipperytmen følger blikkene og kompleksiteten i situasjonen, samtidig som selve dramaet rommer like mange nivåer, karakterer og gode biroller som Hamlet.

Mal de pierre

Fra filmen ‘Mal de pierres’

En annen type dramaturgi som blir stadig mer populær, er den samme som Joachim Trier brukte i Louder than bombs:  Å gjennomleve en situasjon fra én persons synsvinkel,  hvor man sammen med hovedpersonen misforstår en god del, før bildet vendes og dramaet presenteres fra en annen, oppklarende vinkel.  Som i Mal de pierres, på engelsk From the land of the moon,  hvor Marion Cotillard (”Edith Piaf”) spiller den kjærlighetssyke, lunefulle og vrange Gabrielle, i et av de sterkeste kjærlighetsdramaene jeg har sett. Og hvor vi, som i Shutter Island, lenge blir lurt trill rundt ved å følge og tro på hennes blikk,  noe som lager et desto sterkere vendepunkt når man får se den andre delen av bildet.

En mer konkret, homoerotisk symbolikk kunne man finne i den franske filmen Rester vertical, ”å holde seg oppreist”,  hvor en mann vi etter hvert skjønner er en manusforfatter i krise, reiser til et øde landskap for å se en ekte ulv. I stedet gjør han ulvegjeteren gravid,  og hun føder hans barn. Siden han har den kjedelige vanen å stikke når det passer, forlater hun i stedet ham og lar ham overta babyen. Men ”ulver” er overalt, ikke minst i menneskedrakt, og her gjelder det å holde seg oppreist, ellers blir man spist. Enda en overraskende vending skjer da det viser seg at alle bøndene på gårdene rundt er homser,  uten at det er noe truende element, bare det er gjensidig forståelse mellom partene.  En hm-film mer enn en humrefilm, men den herjede manusforfatteren på jakt etter et virkelig liv, er et bilde som sitter igjen.

Rumenske Cristi Puiu, som tok filmverdenen med hyperrealistiske Lazarescus død,  har som spesialitet å gjøre filmdramaets tid identisk med tiden det tar for tilskueren å se den, med egne varianter av den aristoletiske «tiden og rommets enhet». Mens Lazarescus død fulgte de siste timene i en manns liv,  der han fraktes fra sykehus til sykehus,  trakk årets Sierranevada oss inn i en tett leilighet med en komplisert storfamilie samlet rundt det som viser seg å være en minnestund. En minnestund fylt med familiemedlemmer med forskjellige posisjoner og opplevelser i forhold til Romanias overgang fra kommunisme til kapitalisme. Og hvem skal, som tradisjonen tilsier, overta den døde farens dress?

Fra filmen 'Ma loute'

Fra filmen ‘Ma loute’

Den snåleste var franske Ma Loute av Bruno Dumont,  med handling fra 1910, så spekket med filmsitater at selv en tidligere filmklubbgründer blir blek.  Ma Loute, som den fattige fiskeren kalles, kan både bety “min kjære” og “min kamp”. Med utgangspunkt i fattige blåskjellfiskere, tror man sympatien skal ligge der, når de må bære rike familier fra Lille over grunna til sommerparadiset.  Helt til det viser seg at blåskjellfiskerne er kannibaler som særlig liker kjøtt fra Lille. To kostelige «Helan og Halvan» politimenn prøver å finne ut hvorfor så mange forsvinner der i området, mens en bevisst overspillende Juliette Binoche, fra Lille selvfølgelig, tar ut alle sider av en freudiansk hysteriker med et uklart forhold til sitt androgyne tenåringsbarn. En kostelig film, hvor skygger fra Bunuel og Dali flagret over lerretet, med et stjernespekket fransk skuespillerlag.  En film som absolutt utfordrer tilskuerens vanlige lesermåte og forventninger, og en fransk humor det ikke alltid er gitt å forstå,  med et billedspråk i slekt med Magritte. Så får man velge selv, om man ler når fattige fiskere gnager på nystekte kvinnelår fra LIlle.

Toni Erdmann

Fra filmen ‘Toni Erdmann’

Og årets gullpalme gikk til – I am Daniel Blake av Ken Loach. Men håpet selvfølgelig at Toni Erdmann , tyske Maren Ades komedie, skulle få den, en film som forhåpentligvis blir å se her hjemme i Oslo. Dessverre tilsier statistikken at komedier ofte gjør det best nasjonalt,  med unntak av vår kjære Bent Hamer; Roy Andersson og Pedro Almodovar. I am Daniel Blake balanserer en realistisk historie om snekkeren Blakes møte med engelske NAV når han faller ut av yrkeslivet etter et hjerteattakk. Mesterverket ligger i orkestreringen,  hvor det er castet en engelsk stand-up komiker til hovedrollen. Loach bygger opp forventninger som krysser våre fordommer, og klarer med enkle, men utspekulerte, midler å dra oss inn i hovedpersonens reise gjennom et «New public management» system Kafka ville kjent seg igjen i. Kostelig er det når den ikke datakyndige snekkeren etter et  strømlinjeformet CV-kurs går rundt med en blyantskrevet CV, og likevel får en jobb. Men her er også  kontorpersonalets  skjulte smerte over å være del av et Ryan-air-aktig system, som roper på vektere straks det oppstår misforståelser eller konflikt.

Ma loute

Fra filmen ‘I am Daniel Blake’

At gullpalmen gikk til I am Daniel Blake er godt i tråd med Cannes-festivalens profil, og reflekterer et ønske om å bruke festivalens glamour til å rette søkelyset mot filmer som sier noe om «det lille mennesket» i møte med maktens apparat.. Den gir mennesket som aldri har vært borti en datamaskin et ansikt, og det er å håpe at den blir sett av saksbehandlere verden over.

Så hvorfor kommer norskspråklige filmer så sjelden til Cannes? Mye handler om posisjonering og nettverk, men man får ingen ski-elite ved bare å satse på noen få. Hvor mange filmer lages det i Norge, som kunne vært ”en Cannes-film”?   Og hvor sannsynlig er det at norske produsenter ville gått inn i noen av de overstående filmprosjektene, om de hadde hatt norsk signatur?  Cristian Mungius rumenske gullpalmevinner ble i sin tid produsert av ham selv, uten støtte fra det rumenske filminstitutt.  Statistisk sett har vi større vinnersjanser internasjonalt på filmsiden enn på fotball. Men det forutsetter en satsing som er større enn ”Nye veier” og at ”smal” film alltid skal være lik ”billig” film. Og at vi også må prøve å få fram et mangfold i fortellermåter, temaer, alder og kjønn, og lage filmer som relaterer seg til dagens norske virkelighet.

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.