Barba og Mnouchkine i Paris


Nylig møttes to av gruppeteatrets mest kjente regissører, Eugenio Barba og Ariane Mnouchkine, og alle deres skuespillere, til teaterkonferansen ”Erfaringens pris,” utfordringer og muligheter ved å arbeide i en teatergruppe over tid.

Skjermbilde Barba og Mnouchkine

Tilsammen har vi 104 års erfaring. Eugenio Barba og Ariane Mnouchkine. Foto: Michèle Laurent

– Til sammen har vi 104 års erfaring! Sa Eugenio Barba, og kikket ut på publikum i Theatre de Soleils lokaler i Cartoucherie utenfor Paris, som var fylt til siste plass. Selv startet han Odin Teatret i 1964 i et tilfluktsrom i Oslo, med god drahjelp fra Jens Bjørneboe. Bjørneboes Fugleelskerne ble til Ornitofilene, en av de første moderne, fysiske teaterforestillingene, også i europeisk sammenheng. Etter to års kummerlig tilværelse fikk de tilbud om å slå seg ned i den jydske byen Holstebro, som satset på å bli en kulturby. I dag er Odin Teatret et av verdens mest etterspurte teaterkompanier, og fra 26. -30. april inntar de igjen Oslo med” Odin uke” på Det Norske Teatret.

Ariane Mnouchkine, som i 2009 fikk den internasjonale Ibsen-prisen, driver fortsatt Theatre de Soleil (kjent blant annet for spillefilmen Moliere) i et frodig frigruppemiljø på et nedlagt kruttlager utenfor Paris. Også de lager et vitalt og billedsterkt teater, i samarbeide med forfatteren og filosofen Helene Cixous.  Som legendariske Karavanens siste stopp (2006).  En maraton-forestilling over tre dager, med scener bygget på sanne historier om flyktningers dramaer, hvor også den norske kapteinen på «Tampa» hadde en rolle.  I demonstrasjonen etter massakren på Charlie Hebdo-redaksjonen så vi dem på TV, i et gripende øyeblikk da de fikk den franske frihetsgudinnen «Marianne,» til å danse over hodene på folk.

– Å arbeide i en gruppe er noe av det mest slitsomme, men også det mest givende jeg vet, sier Barba.  Før kunne han føle seg isolert miljømessig i Holstebro. Nå er teatret overfylt av aktivitet, med gjestekompanier og besøkende fra alle land, i tillegg til at skuespillerne har egne prosjekter og grupper. Barbas filosofi har alltid vært, at jo sterkere og mer uavhengig skuespillerne blir, jo bedre blir kompaniet. Men for å få arbeidsro til å lage en ny forestilling må de nå reise til andre verdensdeler. Babas metode for å unngå at skuespillerne og gruppen gjentar seg selv, har vært med jevne mellomrom å utsette dem for «et jordskjelv», hvor han endrer spilleregler og premissene for hvordan forestillingen blir til. Som da de reiste ut av de mørke teatersalene, for å arbeide et halvt år i en landsby i Sør-Italia. Nå i januar dro de til Bali for å arbeide.

– Der er det sol. Vi står opp klokken fem om morgenen, og arbeider til kl. 8 om kvelden.  I løpet av tre uker fant vi skjelettet til en ny forestilling.

Også for Theatre de Soleil er reiser til andre verdenshjørner viktig. Nylig dro hele ensemblet på 40 til Pondicherry i India, hvor de også inviterte 100 indiske skuespillere til å følge arbeidet.

– Det er viktig å få unge mennesker til å forstå hvilken rikdom deres egen kultur, ikke minst teatret, har. At å være skuespiller kan bety noe annet enn søppelet de ser på TV.

– Dessuten utvikler vi oss kulinarisk sett, supplerer en av de franske skuespillerne.  Man må jo hver dag finne et sted å spise, og stadig å møte ulike kjøkken utvikler også smaksløkene!

En av de store forskjellene mellom gruppene, er at mens Theatre de Soleil  har Paris og hele det franske språkområdet som publikum, har Odin Teatret, fra de dro til Holstebro, alltid har vært ”fremmede på stedet”.

Barba og Mnouchkine i Paris publikum ler

Det er ingenting ved Barba eller skuespillerne som underbygger påstanden om at de ikke kan kommunisere med et publikum. Foto: Michèle Laurent

– Da vi spilte i Oslo kunne vi bruke det norske språket, dialekter, ironi. Alt dette mistet vi da vi kom til Danmark. Vi ble handicappet, vi ble sånne som egentlig ikke burde spille på en scene, fordi vi ikke kan kommunisere med teatrets viktigste virkemiddel: Språket.

Publikum ler. Det er ingenting ved Barba eller skuespillerne som sitter rundt ham som underbygger påstanden om at de ikke kan kommunisere med et publikum. Hans poeng er at det som først oppleves som et handicap likevel kan være det som gjør at man utvikler en styrke og egenart. For Odin Teatret betydde det å utvikle de fysiske språkene desto mer, og finne veier til å fornye seg faglig sett ved å tilegne seg ulike treningsformer og teknikker, ikke minst gjennom inspirasjon fra asiatiske teaterformer.

Fantasien er den viktigste muskelen vi har.

Men hvilken motivasjon har Barba (79) og Mnouchkine (77) til å fortsette å komponere forestillinger gjennom skuespillernes improvisasjoner, etter så mange år?

– Jeg kjenner min egen motivasjon, sier Barba. Alle ved teatret har ulik motivasjon, eller «livsløgn», som Ibsen kalte det.  Vi vet at det vi gjør ikke avgjør verdens framtid, men vi kan presentere for tilskuerne noe som ikke er likegyldig eller frivolt.  For hver forestilling må skuespillerne klatre opp på sitt Himalaya, Det primære for oss, er at vi fortsatt bryr oss.

Skuespilleren Julia Varley legger til at mange fylles av avmakt. Men å vite at folk kommer og ser deres forestillinger og i det ser et håp, hjelper henne å overskride sin egen tretthet.

Barba og Mnouchkine i Paris

Fra møtet i Paris. Foto: Michèle Laurent

– Hva tjener det til? Vi blir ofte spurt om det, sier Mnouchkine. Mitt svar er å søke det vakre i verden.  Å lete etter det vakre i tragedien.  Likegyldighet og kynisme er større dødssynd enn frivolitet, som man tross alt kan leve med. Vår oppgave er å holde teatrets glør levende, å kjempe for at ikke et musikkstykke, ikke et dikt, ikke en sang, ikke et teaterstykke, skal gå tapt.  Å kjempe mot destruksjonen i tiden vi lever i.  Fantasien er den viktigste muskelen vi har.  Arbeidet i gruppen gir meg energi, så vi får fornyet kreftene og ønsket om å kultivere verden.  Det er ikke Theatre de Soleil som gjør meg sliten.  Det er murene som bygges. Verdens ondskap gjør meg sliten. Kollektivt arbeide er også det kollektive håpet, at hvert individ kan påvirke og overraske et annet, så vi ikke forlater våre drømmer og løfter. Når jeg arbeider med skuespillerne, forventer jeg at undere skal skje. Hvorfor ikke forvente seg undere også av de vi ikke arbeider med, ikke minst politikerne?

Men 52 år med gruppeteater, det setter vel sine spor?  Iben Nagel Rasmussen (70) innrømmer at for første gang føler hun som skuespiller ikke noen stor trang til å skape noe nytt. Hun nyter desto mer å se kollegene blomstre gjennom nye utfordringer, og ikke minst, å drive sin egen internasjonale gruppe” Vindenes bro”, en gruppe med 25 medlemmer som har eksistert i 25 år.

Men sirkushestene løper fortsatt. Og snart er det mulig å oppleve Odin teatret og Eugenio Barba på Det Norske Teatret i Oslo, med forestillinger, byttehandler, arbeidsdemonstrasjoner, seminarer og kulturdebatt.

Tirsdag 26.4. holder Barba forelesningen” De syv jordskjelv”, om lederskap og kollektive skapermåter over tid.

Fredag 29.4. er dagen satt av til den store kulturkonferansen” Kunstneren og stedet”, hva scenekunstnere forandre en by?  Odin Teatret og svenske Cirkus Cirkør deltar, og flere norske grupper, bl.a. Teater Nor fra Stamsund og Grenland friteater fra Porsgrunn, med et panel som bl.a. består av Eugenio Barba, Kjetil  Trædal Thorsen fra arkitektfirmaet Snøhetta,  Borgermester H.C. Østerby fra Holstebro, Erling Dokk Holm, Rina Mariann Hansen, kulturbyråd i Oslo og statssekretær Bård Folke Fredriksen.  Debatten ledes av Ole Torp.

 

 

 

 

 

NORSKE DRAMATIKERES FORBUND - WRITERS GUILD OF NORWAY

Postadresse
Postboks 579 Sentrum
0105 Oslo

Besøksadresse
Rådhusgata 7
0105 Oslo

Telefon: 22 47 89 50
Telefaks: 22 42 03 56

Forbundet: post@dramatiker.no

Dramatikerforbundet © 2018 Alle rettigheter. Ansvarlig redaktør: Monica Boracco.