prisvinner Christopher Grøndahl
IBSENPRISEN 2007 Christopher Grøndahl er tildelt årets Ibsenpris. Han får den for 'Tundra' og 'Silent Winds of Blackpool' - begge hørespill med premiere i 2006. - Det var to andre meget verdige kandidater til prisen. Og det var veldig inspirerende å få den, forteller en glad og litt sliten prisvinner på telefon over Kategatt. Foto: Dag Jenssen
IBSENPRISEN 2007
- Det var to andre meget verdige kandidater til prisen. Og det var veldig inspirerende å få den, forteller en glad og litt sliten Christopher Grøndahl på telefon over Kategatt. Han fikk denne uken Ibsen-prisen for sin dramatikk. Prisen er på kr 150 000 samt en statuett laget av Nina Sundby.
av Mette Hofsødegård
Ibsenprisen deles ut til en norsk dramatiker som det siste året har fått oppført et nytt verk for barn eller voksne ved et profesjonelt teater, eller for et samlet dramatisk forfatterskap. For første gang nominerte juryen kandidater på forhånd. De nominerte var, foruten prisvinneren, Arne Lygre og Janne Langaas.
Takknemlig for radioteatret
- Det er radiomediet som i størst grad har latt seg utfordre av mine tekster. Jeg har jo vært litt nerd og skrevet Sci-fi og slike ting, som institusjonsteaterne i stor grad har vært skeptisk til. Mange har sagt at jeg snart må skrive noe som ikke inneholder pistoler eller bomber, men tenk da på Ibsen, han hadde jo pistoler med nærmest i alle sine stykker, sier Grøndahl.
Han peker på at Radioteateret er det stedet hvor det har vært mest lov å leke som dramatiker de seneste årene. - Det skyldes en helt bevisst satsning fra deres side. Dette vil de ha. Nils Heyerdahl har vært en viktig person her, men også andre personer i radioen, understreker Grøndahl.
Begrunnelsen
Juryen for Ibsenprisen har vurdert 42 dramatiske tekster som alle hadde premiere i 2006. Grøndahl trakk altså det lengste strået med Tundra og Silent Winds of Blackpool, begge oppført i radioteateret.
Juryen skriver om hans forfatterskap: Global katastrofe, eksistensielle kriser, skrekk og massedød, men likevel løfter det seg en bue over det hele. Vi spør dramatikeren hva han tror juryen mener med disse ordene. - Med det tror jeg de mener at jeg har en driv og en framdrift i historien, samtidig som jeg tilfører historien et nivå av erkjennelse. Hva skriver du om da i stykkene dine? - Jeg skriver om at vi alle skal dø og redselen for det, for at vi skal miste de vi er glad i. Før eller siden så tror jeg man alltid berører slike spørsmål, hvis du går dypt nok inn i et stoff.
Maktesløshet i samtidsdramatikken
- Men vil folk ha samtidsdramatikk i teateret da? Vil de ikke ha klassikere og store festlige revyer? - I Norge har vi jo støtteordninger som fremmer den type kulturuttrykk som samtidsdramatikken er, takk og lov for det. Men jeg mener også at det er nødvendig at teatrene spisser budskapet, slik at folk vil komme for å se eller lytte til den nye dramatikken. Dessuten syns jeg nok at norsk samtidsdramatikk i mange år har gjort mye for å ødelegge for seg selv. Veldig mange skuespill handler om det maktesløse mennesket i verden, gjerne uttrykt i en poetisk form. Igjen og igjen, gjerne i et minimalistisk rom. Det er ikke sikkert folk synes det er så spennende å se på.
- Mange vil tenke at det for eksempel er Jon Fosse du beskriver på denne måten?
- Fosse er en fantastisk dyktig dramatiker som har gjort denne maktesløsheten til sitt store gjennomgangstema. Jeg synes nok at stykkene til Fosse slutter der jeg mener første akt slutter. For meg ville det vært spennende om stykkene fortsatte når det begynte å skje noe.
Som så mange dramatikere veksler Grøndahl mellom romaner og dramatiske tekster og vi lurer på om det vil fortsette. Det blir som det berømmelige sitatet med kona og den heftige elskerinnen: Dramatikken er den heftige elskerinnen. - Jeg kommer til å fortsette med å skrive innenfor begge sjangere, selv om det er dramatikken min jeg har fått mest oppmerksomhet for, sier prisvinneren som også er nybakt far, på telefon fra Danmark.